MAMMA PÅ HJUL

Gårsdagen begynte dårlig for min del, jeg var ikke i særlig god form form når jeg våknet i går.
Og akkurat det kunne ikke ha passet dårligere, for denne tirsdagen var fylt opp med planer.
Min første avtale var med en liten gutt, SFO arrangerte julekafe og alle foreldrene var invitert. Men i det assistentene plasserte meg i rullestolen startet problemene , uansett hva assistentene trykket på så ville ikke rullestolen samarbeide.

Ledsager styringen på rullestolen hadde hengt seg opp, og det innebar at jeg ikke kunne kjøre rullestolen.
Minuttene raste av gårde mens vi prøvde å finne ut av problemet, men vi innså til slutt at her trengte vi hjelp.
Dette var det siste jeg trengte, og jeg kjente hvordan stresset grep tak i meg. Vi ringte en kontakt jeg har i Permobil, men siden han var opptatt i et annet ærend hadde jeg ikke noe annet valg enn å la assistentene kjøre rullestolen min med meg oppi.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

Jeg fikk plutselig et innblikk i hvordan fremtiden min ville bli, og det var ikke akkurat et godt innblikk.
Jeg skjønte plutselig at jeg hadde glemt en vesentlig ting i opplæringen, og det innså jeg når assistenten prøvde å kjøre meg ut ytterdøren. Jeg har aldri vært så redd før i hele mitt liv, jeg var sikker på at vi kom til å ende opp med å måtte pusse opp hele gangen før jul.

Men jeg kom meg heldigvis helskinnet bort til skolen, og det var en glad liten gutt som møtte meg i skolegården. Vi fikk en fin stund sammen inne på SFO, og det beste var at jeg fikk en gave fra en liten gutt. Han hadde nemlig laget noen bordbrikker som mor skulle få, de hadde plukket løv i skogen og brukt det til å lage noen nydelige bordbrikker. Klokken gikk fort når vi var på skolen, og for å rekke hjem igjen til neste avtale måtte SFO stunden kortes ned.

I går følte jeg meg veldig heldig, jeg har mistet mange venner etter jeg ble syk men de jeg har igjen er virkelig verdt sin vekt i gull. To gode venninner av meg kom på døren i går med hendene fulle av bakeutstyr, nå skulle det bakes julekaker. Jeg er så takknemlig for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg, og i går følte jeg på en varme så stor. En liten gutt var helt i hundre, ja til og med gubben ble engasjert. Vi fikk en strålende kveld sammen, og det takket være mine gode venninner.

En haug med julekaker fikk vi også, og alt ble delt på tre. Så nå er to kakesorter klare til jul, brune pinner og serinakaker er nå pakket vekk til jul. Men det som varmet mest med vår lille bakestund var nærheten jeg fikk til en liten gutt, og det bare fordi jeg var tilgjengelig for han. Ved bordet satt jeg i en arbeidsstol, og det betydde tydeligvis mye for en liten gutt. Hjertet mitt smeltet når en liten gutt plutselig kom helt oppi meg for å gi meg nesekos, det ble mitt store høydepunkt i går….

Gubben lærer aldri, og i går var det på an igjen.
Som alltid ble dagen avsluttet på samme måte, få kjerringa i seng og lufte hunden.
Hver eneste kveld sier jeg den samme setningen, men hver kveld taler jeg døve ører.
Gubben nekter å høre på kjerringa, og det til tross for at han innerst inne vet at hun har rett.

“Husk å ta på båndet” ropte jeg fra senga, vel vitende at jeg talte for døve ører.
Det siste jeg hørte var ytterdøren som smalt igjen, men det gikk ikke lang tid før jeg innså at kaoset var i gang.
Lyden av Finnmarks gloser fylte et ellers så stille nabolag, og igjen ble jeg liggende å vri meg i forbannelse.
Mine egne gloser fylte et lite mørkt soverom, jeg kunne ikke forstå hvorfor gubben aldri ville høre etter.

Jeg kunne høre hvordan gubben buldret bortover veien, de tunge skrittene hans ga ekko mellom høye fjell.
En panisk plystrelyd kunne høres i det fjerne, og det var da jeg innså at denne kveldsturen kom til å bli lang.
Hver kveld oppfordrer jeg gubben til å ta på bikkja båndet, og det er det en grunn til.
Gubben derimot mener at bikkja er så lydig at han ikke trenger å bruke bånd, og det til tross for at han har mistet hunden av syne opp til flere ganger på sine mange kveldsturer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men det skulle vise seg at det var ikke forglemmelsen av bånd som var problemet denne gangen, i går skulle det vise seg at det var gubben som hadde problemer.
Etter 20 lange minutter kunne jeg høre skrittene til gubben utenfor soveromsvinduet mitt, og like etterpå gikk ytterdøren opp med et smell.

Jeg ble liggende å lytte etter små tassende skritt, men når de uteble ble jeg helt sikker på at nå hadde gubben virkelig mistet hunden. Og når gubben kom subbende inn på rommet mitt ble jeg helt sikker i min sak, denne gangen hadde gubben klart det store. Jeg har aldri sett gubben så spak før, ansiktsfargen var like hvit som lakenet på senga mi.

“Hva har du gjort” freste jeg høylytt, “hvor er hunden”?? 
“I gangen” visket gubben lavmælt, “og der har han vært hele tiden”.. 
Jeg ble liggende å stirre uforstående på gubben, hva i huleste var det gubben bablet om nå?
Men når gubben omsider kom med forklaringen brast jeg ut i latterkrampe, og dere kan takke han for dagens innlegg.

Det viste seg nemlig at gubben hadde løpt ut døren i god tro om at bikkja hadde løpt ut i forveien, han hadde nemlig ytterdøren oppe mens han tok på seg sko. Men når gubben kom ut hadde bikkja forsvunnet, eller det var i det minste det gubben trodde hadde skjedd. Men forklaringen skulle vise seg å være en helt annen, og det oppdaget gubben først etter en 20 minutters leteaksjon.

Først da bestemte gubben seg for å sjekke om bikkja sto på trappa, men når gubben kikket inn vinduet på ytterdøren gikk det opp for han at det var han som faktisk var problemet. En liten firbeint skikkelse kom til syne når gubben kikket inn vinduet, gubben hadde gått på kveldstur uten bikkja i går…

Forrige uke fikk vi en invitasjon vi ikke kunne takke nei til, et av tante barna hadde bursdag og det skulle selvfølgelig feires. Dessuten betydde det at jeg fikk meg en tur inn til mitt barndomsparadis, og det takker jeg aldri nei til. Jeg våknet opp i går med et smil om munnen, og det ble enda større når en liten gutt kom løpende inn på rommet mitt.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på turfavoritter

“Mamma mamma nå må du stå opp, vi skal jo på tur i dag” ropte han oppspilt, med store gnistrende øyne sto han med sengekanten min. Jeg ser hvor mye det betyr for han og ha to jevngamle søskenbarn, han blir like glad hver gang de møtes. Klokken var knapt nok rundet syv når han kom stormende inn på rommet mitt, og det sa alt om hvor mye han gledet seg.

Vi hadde tydeligvis valgt en perfekt dag å dra på tur på, for vi sto opp til et fantastisk vær. Blå himmel så langt øyet kunne se, og solstrålene fikk frosten på bakken til å glitre. Mine foreldre skulle sitte på med oss, og med fullastet bil satte vi av gårde. Jeg elsker å kjøre bil, se hvordan landskapet forandrer seg som et et åpent maleri, Vinteren preget landskapet, og det er noe vakkert med frostdekte trær og en glitrende mark.

Veien inn til mitt barndomsparadis er spesiell for meg, hver en sving er fylt med barndomsminner, jeg kunne nesten høre hvordan fjelltoppene ropte mitt navn. Selv med øynene igjen kan jeg føle hvor vi er, hver en sving forteller meg hvor jeg er.  For hver sving dukker et nytt minne opp, og i går kom alle mine barndomsminner tilbake. Det er på landeveien jeg virkelig føler at jeg lever, spesielt på veien inn mot mitt barndomsparadis.

Vi fikk en fin dag i går, og det beste for meg var lyden av barnelatter. Den lyden fikk jeg mye av i går, og synet av en smilende liten gutt gjorde dagen perfekt. Jeg ble strategisk plassert under en lysende stjerne, jeg tror gubben hadde en tanke med den plasseringen. Jeg har jo alltid sagt at jeg ble født under en slukket stjerne, det ville i det minste forklart alle mine prøvelser opp i gjennom livet.

Vi ble hos min bror hele dagen, og når vi omsider startet hjemover var det blitt mørkt ute.
Men på denne tiden av året taper mørket, og det fineste jeg vet om er å kjøre i mørket og se alle julelysene rundt om. Kjøreturen hjemover ble en perfekt avslutning på en perfekt dag, og igjen følte jeg meg veldig heldig som fortsatt lever…

I går sendte jeg en ekstra takk til høyere makter, tenk at jeg enda et år kan nyte julens mange delikatesser.
Som dere sikkert la merke til så la jeg ikke ut noe innlegg i går, og det var det en grunn til.
Min datter hadde nemlig en fridag i går, og hun hadde lagt en hemmelig plan.
Hadde jeg visst hva planen hennes gikk ut på så hadde jeg nok valgt å holde senga ekstra lenge denne fredagen.

Dere har sikkert fått med dere at jeg har en viss kjøpesenter angst, og den er spesiell høy på denne tiden av året. Men jeg er ikke den eneste i familien som har angst for kjøpesentre, min datter har det faktisk enda verre enn meg. Så når min datter i går foreslo at vi kunne dra på julegave shopping måtte jeg se på henne to ganger, jeg var helt sikker på at hun hadde fått et illebefinnende.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

“I Dag?? Du vet jo hvor mye jeg hater å gå på kjøpesenteret” sa jeg med en panisk stemme, men som alltid hadde min datter et svar på lur. “Jeg hater det mer så da kan vi hate det sammen” sa min datter med et lurt smil rundt munnen, og da hadde jeg ingen andre valg.

Til tross for at det var tidlig på formiddagen så var kjøpesenteret fullstappet av folk, og bare synet av så mange mennesker gjorde meg svett på ryggen. Marerittet startet allerede før jeg hadde kommet meg inn døren, køen til Vinmonopolet ble mitt første hinder. Jobber ikke folk lenger? Det virket ikke sånn i går i hvert fall.

Det var ingenting som tydet på at folk har fått dårligere råd, det virket ikke akkurat som om renteøkningen og kraftige høye strømpriser la noen demper på julehandelen. Heldigvis hadde vi laget oss handleliste før vi dro, så nå var det bare å få handlet inn det vi skulle ha og komme oss hjem igjen.

Jeg tror jeg aldri har kjørt så fort gjennom senteret før, og for en gangs skyld var det ikke jeg som tok hensyn til de andre som var ute og handlet. Det virker nesten som om det er forventet av enkelte at vi som sitter i rullestol skal vike og ta hensyn til de gående, men bør det egentlig ikke være motsatt? Jeg er så lei av at enkelte folk kommer løpende inn fremfor rullestolen min bare for å komme seg forbi, jeg tror neppe de vet hvor farlig det kan være.

Jeg tror heller ikke de vet hvor fort vi som sitter i rullestol faktisk kan kjøre, og det var nettopp det jeg ville teste ut i går. Så like etter at vi hadde kommet inn døren på senteret satte jeg rullestolen på full hastighet, og jeg kunne nærmest høre hvordan kjeven til min datter falt i bakken når jeg freste avgårde gjennom senteret.
Nå vet jeg hvordan Moses følte seg når han delte Rødehavet i to, for i går fikk jeg den samme følelsen.

Aldri har jeg sett en raskere reaksjon hos en folkemengde, det hele var som tatt ut av en film. Men min datter var ikke like fornøyd som jeg var, heseblesende og knall rød i topplokket kom hun løpende etter. “Skjerp deg mamma” var det første jeg hørte når hun tok meg igjen, selv var jeg strålende fornøyd. Etter det gikk shopping runden litt roligere for seg, men jeg ble i det minste en erfaring rikere. Fart gjør seg når man skal komme frem.

Etter alle gavene var sikret hadde vi bare matbutikken igjen, og det var der jeg fikk min belønning.
I sjokoladehylla lå de og smilte mot meg, og i det øyeblikket forsvant stresset jeg hadde følt på den siste timen. Fire Anthon Berg marsipan sjokolader ble kjøpt med hjem, og aldri har jeg vært mer lykkeligere over å kunne spise. En bit var verdt hele handleturen, men jeg tror min datter er glad for at det er et helt år til neste jul….

I alle år har jeg lagt min flid i og gi barna en spesiell julekalender, men nå er tre av barna store og ikke like opptatt av mors hjemmelagde gavekalender. Nå er det mer spennende med sminkekalender fra Kicks og ølkalender, og det syns jeg egentlig er like greit. For etter jeg ble syk ble alt litt vanskeligere, det blir liksom ikke helt det samme når jeg ikke kan gjøre det selv.

Men jeg har heldigvis en liten en igjen, og til han prøver jeg å føre min kalender tradisjon videre. Men for første gang i år var jeg usikker på hva jeg skulle finne på.  Godteri er uaktuelt, og leker har han i overflod så det ble heller ikke aktuelt. Først var jeg inne på tanken om å gi han en julekrybbe, ja en ny figur hver dag som han kunne fylle opp med. Men jeg oppdaget fort at det var vanskelig å få tak i så jeg ga meg på den ideen.

Det var faktisk minstemann selv som ga meg den neste ideen, og etter et kjapt søk på Internett fant jeg alt jeg trengte til en rimelig pris. Det som er så fint med små barn er at de gleder seg over små ting, det er ikke så mye skal til. Så når minstemann plutselig sa at han gjerne ville pynte rommet sitt til jul fikk jeg en ide, hvorfor ikke gjøre ønsket hans om til en julekalender.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Og hva er det som pynter mest opp til jul? Jo et juletre! En liten gutt har pratet lenge om at han ønsker seg sitt eget juletre, og det er nettopp det som blir hans julekalender i år. Et lite juletre ble kjøpt inn og en haug med kuler og annet julepynt. Jeg var så spent i går kveld om det ville falle i smak så jeg oppfordret han til å åpne den første gaven med en gang han våknet i dag, men en liten gutt hadde helt andre planer.

“Nei mamma, jeg vil heller åpne de etter skolen for da kan du få se også” sa en liten gutt med en kjærlig stemme, hjertet mitt smeltet når jeg hørte ordene hans. Tenk at min lille gutt tenkte mer på meg enn på å åpne gavene, det sier mye om han. Jeg er så takknemlig for at jeg har han i livet mitt, og nå håper jeg bare at han blir fornøyd med mitt påfunn. Det er en liten gutt sin fortjeneste at jeg elsker denne tiden så høyt, gleden i øynene hans over julens små magiske øyeblikk gir meg så mye glede…

Denne historien begynte for noen uker siden, og siden den gang har det bare eskalert.
Gubben mener kjerringa er blitt spinn hakke gal, trusler om tvangsinnleggelse har blitt nevnt opp til flere ganger. Men kjerringa tar det hele med knusende ro, og for å være helt ærlig så skjønner jeg ikke hvorfor alle tar slik på vei. Likevel for å være på den sikre siden så sender jeg en advarsel til mine foreldre, ikke ta helt på vei når dere leser dette innlegget.

For omtrent to uker siden kom assistenten tilbake fra butikken og med seg hadde hun en bunke med brev. Vi hadde ikke sjekket postkassen på noen dager så det hadde hopet seg litt opp. Som alltid gikk vi gjennom de sammen, siden kjerringa har ansvar for økonomien og husholdningen må det bli sånn. Hadde det vært opp til gubben så hadde nok postkassen knapt nok blitt tømt, og det til tross for at han kjører forbi den hver eneste dag.

Ved første øyekast så det ut som den vanlige bunken, regninger og en haug med reklame. Det hjalp ikke så mye med det “nei takk reklame” skiltet, de har bare puttet reklamen i konvolutter i stedet for å legge det løst opp i postkassa. Ikke akkurat miljøvennlig spør du meg, men det tror jeg neppe de tenker på. Etter at vi hadde gått i gjennom nesten hele bunken var det bare to brev igjen, og det var da det kom til syne.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Jeg skjønte at her var det et brev jeg ikke ville ha, øynene til assistenten når hun leste hvem det var fra sa alt.
Brevet var fra Politiet, med nervøse hender åpnet assistenten brevet. Det viste seg at jeg hadde fått fartsbot, eller bilen min hadde fått bot. Vedlagt brevet lå det et skjema som jeg måtte fylle ut, og siden jeg verken visste eller ville føre opp hvem som hadde kjørt bilen så krysset jeg av for ukjent bilfører.

Skjemaet ble sendt inn og en god uke etter fikk jeg enda et brev, og det var da kaoset begynte.
Denne gangen var det faktisk gubben som hadde tømt postkassen, man skulle nesten tro at han luktet at det var kommet noe viktig denne dagen. Gubben gikk i gjennom brevene og fant brevet fra Politiet rimelig raskt, og før jeg visste ordet av det var konvolutten revet opp. Gubben leste brevet høyt opp, og det var da jeg skjønte at jeg hadde fått en gavepakke i hendene.

Jeg hadde nemlig fått to valg, enten kunne jeg vedkjenne meg boten og betale den i sin helhet, eller så kunne jeg ta tre dager i fengsel. “Det er jo et enkelt valg, du tar vel fengsel” sa gubben gubben spøkefullt, men smilet hans forsvant fort når han hørte svaret mitt. “Ja selvfølgelig, det har jeg jo aldri vært med på før” sa jeg ekstatisk, og der og da trodde jeg gubben skulle svime av.

Tenk så kult, å blogge fra fengselet? Det er jo ikke akkurat så mye som skjer i livet mitt for tiden, men nå hadde jeg fått en gyllen mulighet til å oppleve noe litt utenom det vanlige. Ja selv assistentene syns det var en god idé, de kom gjerne i fengselet for å stelle meg. Jeg har jo lenge ønsket meg en husmorsferie, og nå fikk jeg endelig en mulighet til å faktisk ta den.

Gubben ristet oppgitt på hodet, kjerringa var tydeligvis blitt klin hakke gal. Men jeg sto på mitt, jeg kunne jo ikke la denne muligheten gå i fra meg? Det eneste problemet var om fengselet faktisk tok i mot rullestolbrukere, men også der skulle det vise seg at jeg ble bønnhørt. For dagen etter jeg hadde mottatt brevet kom min datter over en nyhetsartikkel, og det var da jeg skjønte at husmorsferien min var innen rekkevidde. Hva som sto i nyhetsartikkelen ser dere på bildet under, skjemaet er nå sendt inn og nå sitter jeg bare her og venter i spenning. Så det store spørsmålet her i huset for tiden er: Når skal kjerringa i fengsel? 

Jeg har fulgt med på VM i fotball med en slags skrekkblandet fryd, for denne gangen kom fotball VM med en bitter bismak. Alle som kjenner meg vet hvor mye jeg elsker fotball, og etter jeg ble syk har den lidenskapen bare blitt større. Jeg har faktisk inne på tanken om å boikotte VM denne gangen, men siden jeg ikke vet om jeg får oppleve et VM til valgte jeg å følge med.

Årets VM har gitt meg en følelsesmessig Berg og dalbane, jeg har gått i fra lykkerus over noen fantastiske scoringer til raseri og skuffelse over urettferdigheten. Hvordan Qatar har klart å bli vertskap for årets VM er for meg en gåte, jeg tror de fleste av oss er enige om at det aldri skulle ha skjedd. Jeg har selv vært i Saudi Arabia og har fått livssynet deres tett på kroppen, som kvinne i et land som undertrykker kvinner fikk jeg meg et kultursjokk.

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Det som overrasket meg mest var ikke mennene, til tross for at de var veldig innpåslitne og noen ganger truende så var det forventet. Nei det som overrasket meg mest var kvinnene, det var de som virkelig lot meg gjennomgå. Som hvit kvinne fra Norge var jeg ikke verdt noe i deres øyne, jeg fikk både skjellsord og spytteklyser slengt etter meg. Men til tross for trusler om hundre piskeslag (fordi jeg ikke hadde dekket håret) og mange skjellsord så er jeg glad for at jeg fikk oppleve den store kulturelle forskjellen, det var en opplevelse jeg aldri kommer til å glemme.

Midt under en av fotball kampene i går skjedde det noe som ga meg håpet tilbake, et håp om en bedre verden.
En tilskuer hadde klart å lure seg inn på fotballbanen med et regnbue flagg, i tillegg hadde han på seg Tskjorte med en tekst som støttet Iranske kvinner. For et heltemot!! Noen må gi den mannen en medalje!!
Vi vet alle hvor strenge straffer det er i slike land, så jeg håper det går bra med han.

I dag har jeg vært ute i hele formiddag, for i dag skulle julelysene uke opp.
I tre timer holdt vi på, og for en jobb assistentene har gjort! Jeg er så fornøyd, og det til tross for at jeg mangler en veranda i år. Så i år har jeg pyntet med ekstra mange lys utenfor døren, og det ble bedre enn jeg hadde sett for meg. Nå er det julestemning her også, det eneste jeg nå må gjøre er å pynte ferdig inne…

Det ble en følelsesladet søndag i går, en fin start på adventstiden. Vi hadde lagt planer for hele søndagen, og det første som sto på programmet var å besøke min eldste sønn i hans nye leilighet. Men før vi dro var vi nødt til å legge en plan, for det viste seg at heisen i blokka ikke gikk helt opp til toppen. Min sønn har nemlig kjøpt seg leilighet i 8 etasje, men heisen gikk bare opp til 7 etasje.

Det å komme opp var ikke problemet, vi vet alle hvem jeg er gift med. Gubben er så vant med å hive meg over skuldrene og dure av gårde, så det tenkte jeg ikke noe over. Problemet var hvor jeg skulle sitte, uten rullestolen er alt litt vanskeligere. Det er åtte år siden jeg satt i en sofa, men i går hadde jeg ikke noe annet valg. Jeg var litt skeptisk med tanke på hvordan kroppen ville reagere, men det skulle vise seg å bli en herlig opplevelse.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det jeg har savnet mest disse årene jeg har vært syk er nærhet, spesielt når det gjelder mine barn. Det blir vanskelig å komme nær når jeg sitter i en egen stol, en klem i ny og ne er det jeg må ta til takke med.
Derfor ble den lille stunden i går så viktig for meg, og jeg var ikke den eneste som syns det var stort. En liten gutt fikk plutselig mammaen sin innenfor rekkevidde, og jeg kunne se hvor mye det betydde for han.

Han var snar med å krype tett inntil meg, og det var da jeg skjønte at han hadde savnet nærhet like mye som meg. Varme små fingre strøk meg over kinnet, og to små lysende øyne skinte mot meg.
“Nå har vi det koselig mamma” visket en liten gutt, og i det øyeblikket følte jeg meg som verdens rikeste mamma.

Men det ble bare et av mange øyeblikk den dagen, for etter besøket dro vi videre på julemarked. Kulturhuset i Åsane var stedet å være i går, med utallige salgsboder og kafeer med et rikt utvalg var det noe for enhver smak. Vi traff mange kjente deriblant en av mine assistenter, hun hadde tatt med sine barn for å få med seg tenningen av julegrana. Det passet bra for vår lille gutt for da fikk han noen å være med, det var en lykkelig gutt som plutselig løp av gårde.

Dagen i går ble fylt med mange herlige øyeblikk, og selv etter syv år med denne sykdommen opplever jeg et hav med gleder. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt klarer å spise og puste uten hjelp fra hjelpemidler, spesielt nå som vi er inne i den tiden der smaksløkene virkelig får kjørt seg. I går la jeg meg med et stort smil rundt munnen, og igjen sendte jeg en takk til høyere makter for at jeg fortsatt er her…

Så var vi inne i den tiden igjen, og jeg ser rundt meg hvor mye folk stresser.
Det er på det samme viset hvert eneste år, folk løper beina av seg for å bli ferdig i tide.
Det er fryktelig å tenke på at enkelte stresser så mye at de risikerer egen helse, det er rett og slett sørgelig.
Julen handler om samhold og nestekjærlighet, det handler ikke om hvor mange pakker man får under treet.

I går var det Black Friday og køen kjøpesentrene mylderet over av mennesker. Det var nesten så jeg ikke turte å sende ut assistenten for å handle i går, jeg var redd for at hun ikke kom seg tilbake med det første.
Derfor valgte jeg å sende henne tidlig ut i går, jeg tok ingen sjanser rett og slett. Selv valgte jeg å bli hjemme, med min kjøpesenter angst har jeg ingenting å gjøre på Black Friday.

Nei Black Friday er ikke noe for meg, ikke har jeg tro på at det er så billig heller. Jeg hadde lagt helt andre planer for denne fredagen, med første advent på søndag var det på tide og finne frem litt julepynt.
Jeg begynner alltid i det små, jeg syns det er koseligere og fylle på med litt julepynt hver dag fremfor å ta alt opp med en gang, på den måten har en liten gutt noe og glede seg til hver dag.

Jeg har aldri sett en lykkeligere gutt enn i går når han kom hjem fra skolen og oppdaget stjernene i vinduene.
Det er ingenting som varmer mer enn barnegleden over førjulstiden, og jeg er så takknemlig for at jeg får oppleve det enda en gang. Når jeg ser hvor glad han blir over små ting blir jeg varm om hjertet, men det som er så fint i år er at han er nå blitt så stor at han husker.

“Kan jeg få ta opp den store nissen mamma, og sette den i gangen der han bruker å stå hvert år” lurte en liten gutt på i dag, og det var da jeg skjønte at han har lagt merke til mine juletradisjoner.
Det gir meg en trygghet for fremtiden, mine barn vil føre mine tradisjoner videre. Men i år er jeg bare fylt med en takknemlighet så stor, etter syv år med ALS kan jeg igjen se frem til nok en julefeiring sammen med mine kjære…

Kjære Støre,  når du gikk på badet i morges for å starte en ny dag , tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når du spiste frokost med din familie, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når du kysset konen din farvel, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når du kledde på deg yttertøy, tenkte du på “oss” da?

 

Kjære Støre, når du satt i bilen på vei til jobb, så du “oss” da?

Kjære Støre, når du gikk igjennom Karl Johans gate, så du “oss” da?

Kjære Støre, når du slo opp paraplyen fordi det begynte å regne, så du “oss” da?

Kjære Støre, når du sa god morgen til din kollega, så du “oss” da?

 

Kjære Støre, når matprisene steg, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når det ble bestemt at det skulle innføres kutt i forskning, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når strømprisene steg til himmels, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, hver gang renten steg, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når vi sto i kø på Nav og tryglet om hjelp, hvor var “du” da?

Kjære Støre, når vi satt på sykehuset og fikk beskjed om at det var ingenting de kunne gjøre, hvor var “du” da?

 

Kjære Støre, når Nav nektet å hjelpe oss, hvor var “du” da?

Kjære Støre, når vi satt hjemme og frøs for å spare strøm, hvor var “du” da?

Kjære Støre, når vi ikke fikk endene til å møtes, hvor var “du” da?

Kjære Støre, når vi ikke kunne kjøpe julegaver til våre barn, hvor var “du” da?

 

Kjære Støre, når du kom hjem i ettermiddag, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når du la deg på sofaen for å ta en hvil, tenkte du på “oss” da?

Kjære Støre, når du pusset tennene dine, tenkte du på “oss”  da?

Kjære Støre, når du lukket øynene dine etter en lang dag, drømte du om “oss” da….

 

Du sa at det var “vanlige folk” sin tur nå, men tenker du egentlig på oss?