Forrige uke fikk vi en invitasjon vi ikke kunne takke nei til, et av tante barna hadde bursdag og det skulle selvfølgelig feires. Dessuten betydde det at jeg fikk meg en tur inn til mitt barndomsparadis, og det takker jeg aldri nei til. Jeg våknet opp i går med et smil om munnen, og det ble enda større når en liten gutt kom løpende inn på rommet mitt.
“Mamma mamma nå må du stå opp, vi skal jo på tur i dag” ropte han oppspilt, med store gnistrende øyne sto han med sengekanten min. Jeg ser hvor mye det betyr for han og ha to jevngamle søskenbarn, han blir like glad hver gang de møtes. Klokken var knapt nok rundet syv når han kom stormende inn på rommet mitt, og det sa alt om hvor mye han gledet seg.
Vi hadde tydeligvis valgt en perfekt dag å dra på tur på, for vi sto opp til et fantastisk vær. Blå himmel så langt øyet kunne se, og solstrålene fikk frosten på bakken til å glitre. Mine foreldre skulle sitte på med oss, og med fullastet bil satte vi av gårde. Jeg elsker å kjøre bil, se hvordan landskapet forandrer seg som et et åpent maleri, Vinteren preget landskapet, og det er noe vakkert med frostdekte trær og en glitrende mark.
Veien inn til mitt barndomsparadis er spesiell for meg, hver en sving er fylt med barndomsminner, jeg kunne nesten høre hvordan fjelltoppene ropte mitt navn. Selv med øynene igjen kan jeg føle hvor vi er, hver en sving forteller meg hvor jeg er. For hver sving dukker et nytt minne opp, og i går kom alle mine barndomsminner tilbake. Det er på landeveien jeg virkelig føler at jeg lever, spesielt på veien inn mot mitt barndomsparadis.
Vi fikk en fin dag i går, og det beste for meg var lyden av barnelatter. Den lyden fikk jeg mye av i går, og synet av en smilende liten gutt gjorde dagen perfekt. Jeg ble strategisk plassert under en lysende stjerne, jeg tror gubben hadde en tanke med den plasseringen. Jeg har jo alltid sagt at jeg ble født under en slukket stjerne, det ville i det minste forklart alle mine prøvelser opp i gjennom livet.
Vi ble hos min bror hele dagen, og når vi omsider startet hjemover var det blitt mørkt ute.
Men på denne tiden av året taper mørket, og det fineste jeg vet om er å kjøre i mørket og se alle julelysene rundt om. Kjøreturen hjemover ble en perfekt avslutning på en perfekt dag, og igjen følte jeg meg veldig heldig som fortsatt lever…
En fin søndag tydeligvis. Flotte bilder du legger ut som vanlig.🙂