Det ble en følelsesladet søndag i går, en fin start på adventstiden. Vi hadde lagt planer for hele søndagen, og det første som sto på programmet var å besøke min eldste sønn i hans nye leilighet. Men før vi dro var vi nødt til å legge en plan, for det viste seg at heisen i blokka ikke gikk helt opp til toppen. Min sønn har nemlig kjøpt seg leilighet i 8 etasje, men heisen gikk bare opp til 7 etasje.
Det å komme opp var ikke problemet, vi vet alle hvem jeg er gift med. Gubben er så vant med å hive meg over skuldrene og dure av gårde, så det tenkte jeg ikke noe over. Problemet var hvor jeg skulle sitte, uten rullestolen er alt litt vanskeligere. Det er åtte år siden jeg satt i en sofa, men i går hadde jeg ikke noe annet valg. Jeg var litt skeptisk med tanke på hvordan kroppen ville reagere, men det skulle vise seg å bli en herlig opplevelse.
Det jeg har savnet mest disse årene jeg har vært syk er nærhet, spesielt når det gjelder mine barn. Det blir vanskelig å komme nær når jeg sitter i en egen stol, en klem i ny og ne er det jeg må ta til takke med.
Derfor ble den lille stunden i går så viktig for meg, og jeg var ikke den eneste som syns det var stort. En liten gutt fikk plutselig mammaen sin innenfor rekkevidde, og jeg kunne se hvor mye det betydde for han.
Han var snar med å krype tett inntil meg, og det var da jeg skjønte at han hadde savnet nærhet like mye som meg. Varme små fingre strøk meg over kinnet, og to små lysende øyne skinte mot meg.
“Nå har vi det koselig mamma” visket en liten gutt, og i det øyeblikket følte jeg meg som verdens rikeste mamma.
Men det ble bare et av mange øyeblikk den dagen, for etter besøket dro vi videre på julemarked. Kulturhuset i Åsane var stedet å være i går, med utallige salgsboder og kafeer med et rikt utvalg var det noe for enhver smak. Vi traff mange kjente deriblant en av mine assistenter, hun hadde tatt med sine barn for å få med seg tenningen av julegrana. Det passet bra for vår lille gutt for da fikk han noen å være med, det var en lykkelig gutt som plutselig løp av gårde.
Dagen i går ble fylt med mange herlige øyeblikk, og selv etter syv år med denne sykdommen opplever jeg et hav med gleder. Jeg er så takknemlig for at jeg fortsatt klarer å spise og puste uten hjelp fra hjelpemidler, spesielt nå som vi er inne i den tiden der smaksløkene virkelig får kjørt seg. I går la jeg meg med et stort smil rundt munnen, og igjen sendte jeg en takk til høyere makter for at jeg fortsatt er her…
Det bilde av deg og guttungen ble et skikkelig fint bilde 🥰
Bloggen din altså🤩du skriver så godt, både muntert, men også rørende ærlig og gripende🥰
Ha en finfin adventstid
Så fint å lese. Ja viktig å fokusere positivt og dvele ved gledene. Glad på dine og familiens vegne 🙂