Hver kveld går gubben gjennom mobilen min, jeg har prøvd å koble den opp mot mobilen men det har ikke fungert optimalt. Derfor har gubben lagt seg til en vane, hver kveld kveld går han gjennom meldingene mine for å se om det har kommet noe nytt. Og en melding skifte seg ut i går, men det var avsenderen som fikk hjertet mitt til å pumpe.
Meldingen var fra kommunen, og i meldingen sto det at BPA ordningen min skulle evalueres.
Jeg kjente hvordan håret reiste seg på kroppen min når gubben leste opp meldingen, og jeg kunne se panikken i øynene på min mann. Vi fikk begge flashback til fjorårets kamp, i ni måneder kjempet vi mot kommunen for å beholde min BPA ordning.
Heldigvis grep statsforvalteren inn, og takket være han vant vi den kampen. Men den kampen kostet mye krefter, og når jeg fikk den meldingen i går kom redselen fra den tiden tilbake med full kraft. Selv om jeg vet at statsforvalteren sitt vedtak er endelig og ikke kan påklages så føler jeg meg ikke helt trygg, jeg har hatt så mye motgang de siste årene at jeg ikke klarer å senke skuldrene. Forhåpentligvis er det bare snakk om papirarbeid, og at vedtaket bare fornyes.
Men når vi er inne på motgang så virker det ikke som om jeg skal få fred, jeg fikk nemlig en dårlig nyhet i dag. Jeg følte meg veldig heldig den gangen jeg fikk innvilget hjemmesykepleien i tillegg til BPA, men det har til tider vært utfordringer med hjemmesykepleien. Jeg var nesten i ferd med å gi opp når jeg fikk en fantastisk flink sykepleier i fjor, etter hun ble min ansvars person roet ting seg.
Ikke bare påtok hun seg ansvaret for meg innenfor hjemmesykepleien hun ble også koordinator i ansvarsgruppen, endelig følte jeg at jeg hadde en person som virkelig så meg. Men i dag fikk jeg beskjed om at hun skal slutte, og det traff meg hardt. Det siste året har jeg mistet mange gode fagfolk som virkelig har stått på for meg, men nå har jeg ingen igjen i ansvarsgruppen min som virkelig kjenner meg.
Mens jeg står på stedet hvil går livet videre for alle andre, og det er tøft å kjenne på. Det har blitt mange tunge farvel opp i gjennom årene, og det har blitt mange tårer. Det viktigste for meg etter jeg ble syk var å finne noen som kunne rope ut på mine vegne, men nå mister jeg den siste jeg hadde. Jeg ønsker henne selvfølgelig alt godt videre i livet, men denne dagen ble bare sorgen for meg…
Det å fortsette livet etter man har fått en alvorlig sykdom er vanskelig. Det finnes ingen oppskrift eller bruksanvisning på hvordan man går videre.
Den første tiden var jeg full i angst og fortvilelse, livet var over, det var meningsløst å prøve å fortsette. Men livet går faktisk videre enten du vil eller ikke. Dagene og ukene raste av gårde, mye fortere enn tidligere. Jeg fortsatte å være mor, venninne og kone, tok meg av hverdagslige problemer og utfordringer, og begynte så smått å kjenne på livet igjen.
Jeg oppdaget fort at for meg fantes det ingen andre alternativer enn å kjempe seg videre. Dette var viktig for familien, mine barn, min mann, søsken og foreldre. Jeg ga raskt beskjed om at jeg ikke ville at sykdommen skulle overskygge hverdagen, men at jeg skulle ha kontroll over mitt liv. Selvfølgelig har jeg og dårlige dager, der jeg skriker ut min fortvilelse. Men så kommer det en ny dag, en ny hverdag med nye muligheter og jeg føler meg takknemlig.
Mine barn er jeg evig takknemlig over. De holder liv i meg, ser meg for den jeg er og behandler meg helt likt som før. Vi krangler, kverulerer, har gode samtaler og deler opplevelser. Jeg elsker å følge med på alt de gjør og delta på aktiviteter.
Min sønn på syv år har aldri opplevd meg som annet enn syk, men for han er det ingen hindring. Han tar meg med inn i hans fantasiverden. Vi har seilt over de syv hav, vært på månen, kjørt betongbil og brannbil, spist de deiligste retter og bodd på de fineste slott. Han puster nytt liv i meg hver dag.
Det er ikke om å gjøre å finne meningen med livet, men å finne meningsfulle gleder som gjør livet verdt å leve. Vi er alle forskjellige, men det å finne gledene med livet bør være likt for oss alle. Så ikke heng deg opp i bagateller, gå heller ut og lev, det er en hel verden der ute som venter på deg…
Det var i går kveld det skjedde, en melding fra min datter dro meg tilbake i tid. Gubben som lå på sofaen og halvsov bråvåknet når jeg plutselig begynte å gapskratte høyt for meg selv, meldingen til min datter påminnet meg om en shopping tur vi hadde for noen år siden. Og det minnet vil jeg gjerne dele med dere i dag, håpet er at også dere får en god latter…
Takket være min datter så ble ettermiddagen tilbrakt på et kjøpesenter i går , noe jeg tror hun angrer på i dag. Det begynte som alltid rolig , i rolig gangfart vandret vi forbi utallige klesbutikker i jakt på den rette. Min datter var på utkikk etter en ny bluse til et bursdagsselskap , og mor måtte være med for å velge. Det var da jeg så den , en gul bluse lyste imot meg.
“Se den da” ropte jeg til min datter , den måtte da være midt i blinken for henne. Vi er nemlig ganske like i smaken når det gjelder klær , og selv om vi lever i joggebukse til hverdags så liker vi å pynte oss i ny og ne. Inn på butikken dro vi alle mann , her hadde de tydeligvis det vi var ute etter. Min datter prøvde den gule blusen jeg hadde funnet , og like etter kom hun ut av prøverommet godt fornøyd.
Men det var da galskapen begynte , en setning satte det hele i gang. “Denne må du også kjøpe deg mamma , du trenger deg noe nytt du også” Med bedende øyne kikket jeg opp på gubben , det var tross alt han som hadde kortet med seg. “Ja da får du prøve den først , æ betale ikke for noe som ikke passer”
Min første tanke var å gi opp , jeg hater nemlig å prøve klær i butikker. Dessuten er det nesten umulig og få plass til rullestolen i prøverommet , nei da fikk det heller bare være. Men min datter ga seg ikke , “kom igjen da , det er jo mye plass her” sa hun mens hun holdt forhenget til side for å vise hvor mye plass det egentlig var. Litt motvillig trillet jeg nærmere for å se , og før jeg visste ordet av det var jeg inni prøverommet.
Gubben syns nemlig at det gikk for tregt , så han tok like så godt tingene i egne hender. Inn i prøverommet bar det med kjerringa , og min datter ble sendt inn for å hjelpe. Genseren jeg hadde på ble dratt av uten problemer , og en gul bluse ble funnet frem. Men i det min datter skulle tre den over hode på meg kjente jeg det , var ikke denne i det trangeste laget mon tro?
Uten hell prøvde jeg å protestere , min datter sto på sitt. “Se den passer jo fint” sa hun når hun til slutt fikk den på , men det var en ting hun ikke hadde tatt med i betrakningen. For blusen skulle ikke bare på kjerringa i rullestolen , den skulle jo av igjen og!!
Plutselig ble det svært så hektisk inne i et prøverom , for uansett hvor mye min datter bøyde og tøyde på meg så ville ikke blusen av. Jeg så hvordan hun skiftet ansiktsfarge der hun sto , panikken hadde nå begynt å ta overhånd. Utenfor sto far og sønn utålmodig og ventet , det var da svært hvor lang tid det skulle ta og prøve en liten bluse??
“Geir du må komme” ropte min datter på gubben , forvirret kikket han inn bak forhenget. Og det var da han fikk seg et syn han sent vil glemme , for inni et lite prøverom hang kjerringa til tørk. Med armene rett til værs og hodet begravd i tyll så jeg ut som en hodeløs nystappet kalkun klar for steking , gubben ble så forfjamset at han mistet mål og mæle.
“Hent saksa før det er for sent” utbrøt gubben når han så hvordan kjerringa satt , “lever du kjerring” fulgte han opp med mens han febrilsk lette etter en vei inn mellom tøystykkene. Alt jeg kunne se var gulvet , og det var mens jeg stirret ned i det gråbelagte gulvet at et lite hode dukket opp. En liten gutt sto nemlig på yttersiden med en meget flau storesøster , men all oppstandelsen inne i et prøverom hadde vekket nysgjerrigheten i han.
Derfor fant han den eneste innsynsvinkelen som var igjen å oppdrive , en liten gutt la seg ned på gulvet for å kikke oppunder forhenget. “Går det bra mamma” hørte jeg under meg , to små øyne stirret forskrekket opp på meg. En sang dukket opp i mitt hode der jeg satt , en svak nynning av Gubben og gamla som lå og dro kunne høres bak forhenget.
Men i dette tilfellet var det bare gubben som dro , kjerringa var det ikke mye hjelp i. Glosene som kom i fra gubben skal jeg ikke nevne , jeg vil jo ikke risikere å bli utestengt fra blogg.no på livstid heller. Etter noe som virket som en evighet fikk gubben omsider ene armen ut , jeg tror svettedråpene som kom i fra et skallet hode var akkurat den smøringen kjerringa trengte for å komme seg løs.
“Treng du gjenopplivning kjerring , se på mæ å blunk hvis du lever” Ikke rart han spurte om det , selv følte jeg meg som en strandet hval som fikk luft for første gang. Jeg lo nemlig på meg både pustebesvær og underlivslekkasje , ikke klarte jeg å stoppe heller. Min datter og en liten gutt var forduftet når vi endelig kom ut av prøverommet , en gul bluse ble hengt pent tilbake på plass.
Vi fant våre to rømlinger femti meter unna butikken , jeg kunne se lettelsen i øynene på min datter når jeg kom kjørende. Men det var inne i neste butikk at gubben tydeligvis hadde fått nok , for nå var mor og datter i full gang med å finne t skjorter. Det var da det kom i fra gubben , med en lettere panisk stemme ropte han inn i den nye butikken, “Du treng ikke prøve kjære , æ betaler”…..
I dag skal vi hylles, i dag er det vår dag.
Vi er mange og vi er sterke, og vi har alle et felles mål.
Holde våre små trygge for alle farer, gi de styrke til å stå opp for seg selv.
Alt vi ønsker er at våre små skal være lykkelig og friske, alt vi ønsker oss er at våre små skal ha det bra.
Jeg er så heldig som har fått fire friske barn, fire flotte barn som er livet mitt.
De er alle mine livreddende engler, de har gitt meg styrke til å holde ut når mørket har blitt altoppslukende. Jeg føler jeg har løpt motbakkeløp gjennom hele livet, det har blitt mange mørke stunder. Men i små øyner har jeg funnet styrke, i små øyne har jeg funnet håp.
I dag er jeg bare takknemlig for at jeg fortsatt kan følge mine barn, og for at jeg har fått fulgt de så langt som jeg har gjort. Jeg var bare 16 år når jeg ble gravid for første gang, og fordommene var mange. Men jeg var fast bestemt på at dette skulle jeg klare, og i dag er jeg glad for at jeg sto på mitt den gangen.
Denne søndagen har gitt meg så mange gleder, og den største fikk jeg allerede i formiddag. En liten gutt skulle nemlig delta på sin første turnering i dag, med taekwondo drakta på var det en spent liten gutt som for ut døren i dag. Jeg ble sittende igjen med en klump i halsen over at jeg ikke kunne være med, lokalet de trener i er dessverre ikke rullestolvennlig.
Men klumpen i halsen forsvant fort når en liten gutt kom hjem igjen, stoltheten i øynene hans når han kom løpende inn i stuen fikk gledestårene mine til å komme. Med gullmedaljen rundt halsen sto han stolt fremfor meg, og i det øyeblikket følte jeg meg som verdens stolteste mor.
Jeg er så takknemlig for alle øyeblikk jeg får oppleve som mor, og i dag fikk jeg enda et uforglemmelig øyeblikk.
Det er bare det man ønsker seg som mor, se sine barn få mestringsfølelse gjennom livet er det som varmer mest. Belønningene som vi mødre får er så ufattelig store, og de får vi hver gang våre barn er lykkelig. Det er alt som betyr noe for oss mødre, at våre barn finner sin egen vei å gå og opplever mestring underveis. Så i dag vil jeg bare gratulere alle mødre der ute, vi har alle fått livets største gave…
Hele uken har jeg lagt rett ut, men jeg ble tydeligvis syk på rett tidspunkt.
Jeg har hørt det utenfor soveromsvinduet mitt, uværet har virkelig frest for seg den siste uken.
Vi har fått smake på alle årstider denne uken, og hvis det er sånn det blir resten av året så flytter jeg.
Jeg er så lei dette været, enten regner det så mye at det blir flom eller så er det snøstorm ute.
I tillegg tordner det og lyner så mye at jeg tror huset skal ramle ned. Gubben har bannet hele uka, for nå står operasjon ny veranda på stedet hvil. Fortsetter det sånn ser det mørkt ut for prospektet til gubben, i det minste når det kommer til fristen han har satt seg.
Jeg vet hvor mye dette prosjektet betyr for gubben, og jeg vet også at han kun gjør det for meg.
Han vil så gjerne gi meg mer boltreplass, og gi meg en mulighet til å komme meg inn i hagen. Derfor ble han bekymret når jeg ble syk forrige helg, skrekken hans er at det skal skje noe med meg før verandaen er ferdig.
Det er den største kjærlighetserklæring en jente kan få, og jeg vet hvor heldig jeg er. Min mann gjør alt for at jeg skal ha det bra, og selv om jeg ikke har behov for en ny veranda så bygger min mann den av ren kjærlighet. Så nå håper jeg bare været bedrer seg snart, for jeg ser hvor mye dette prosjektet betyr for gubben.
En hvit vegg utenfor stuevinduet var det som møtte meg når jeg sto opp i går, og plutselig føltes det ut som om jeg var tilbake i Finnmark. Det er nemlig ikke hver dag vi har snøfokk her, men den siste uken har vi hatt mye dårlig vær. Men nå er det helg igjen og det eneste som betyr noe er at jeg er i god form igjen, så uansett vær skal vi være takknemlig for at vi fortsatt er sammen…
Jeg kjente det på søndag, noe vær i gjære. Like etter min datter hadde reist tilbake til militæret ble jeg dårlig, og igjen kjente jeg angsten vendte tilbake. Jeg visste at menstruasjonen var rett rundt hjørnet, og da blir jeg bestandig dårlig. Men denne gangen fikk jeg alt oppå hverandre, for nå var det min tur til å bli syk.
I forrige uke var det min mann som gikk ned før telling, og det var da jeg skjønte at jeg mest sannsynlig ikke ville slippe unna. Det begynte med en rar følelse i halsen, det var som om noen prøvde tok strupetak på meg. Jeg var ikke særlig sår som min mann var, men noe var det. Så kom feberen snikende, i tillegg begynte magen å skape seg.
Hele uken har jeg lagt rett ut, og fortsatt er jeg sliten. Men jeg er glad for at det ikke gikk verre, at jeg slapp å bli innlagt på sykehus. I dag kom jeg meg opp til vanlig tid, og det er et godt tegn.
Så nå håper jeg at jeg er over det verste, og at jeg slipper å bli mer syk med det første. Jeg får angst hver gang jeg blir syk, for jeg vet aldri om det er alvorlig.
Heldigvis gikk det bra denne gangen men det er uvissheten som tar knekken på meg. Jeg vet hvor skjør kroppen min er, og at jeg en dag kommer til å måtte ta farvel med mine kjære. Jeg så frykten i øynene på min mann når jeg ble syk, og lettelsen i dag tidlig når han skjønte at jeg var bedre. Ingen av oss vil noensinne bli klar for å ta farvel, selv om vi vet at døden kommer så vil vi aldri bli klar for den….
Store, sterke, trygge pappa. Du var helten min som liten, det var ikke en ting i denne verden som du ikke klarte og ordne. Når du løftet meg opp og bar meg i dine armer, var jeg den tryggeste jenta på jord. Du behandlet meg som en prinsesse, og det var ingen tvil om at jeg var en pappajente som barn.
Før du begynte for alvor å reise bort med jobben, fikk jeg lov til å være med deg på din arbeidsplass. Det var så stort for en liten jente og få være med deg på jobben, sitte i kantina sammen og spise skive med egg og ansjos. Ansjosen fikk du, for den var jeg ikke særlig begeistret for. Men jeg husker det pappa, jeg husker den dagen som om den skulle vært i går.
Havet har vært vår lekeplass. Du tok meg tidlig med deg ut i båt for å sette garn. Allerede før skolealder hadde jeg lært mye om både båtsmann knuter, fiske og hvordan man manøvrerer en båt. Jeg ser tilbake på disse stundene med mye glede. Eneste utfordringen for meg var at jeg syntes så innmari synd på disse småfiskene som lå og gispet etter luft i båten. Så mens du var opptatt med å trekke garn, tok jeg meg frihet til å hjelpe fiskene litt. Jeg glemmer aldri uttrykket ditt når du snudde deg, og innså at middagsmaten hadde forsvunnet over bord, like fort som den kom opp.
Selv om du etter hvert begynte å reise mye, så har jeg bestandig følt at du har vært tilstedeværende. Du ringte ofte hjem, og når du først kom hjem på friperiode, var det rene skjære julestemningen i hus. Du hadde alltid med deg både gaver og godteri, til stor jubel fra oss. Vi var til og med så heldig og få være med deg på jobbreise en gang, og det var ikke småtterier. Vi dro nemlig til Saudi Arabia! Det er en tur jeg aldri kommer til å glemme.
Vi har hatt mange fine stunder sammen, men også utfordrende stunder, som da du ga et inderlig forsøk på å lære meg matte. Der skortet det nok på tålmodighet hos oss begge to.
I dag er det din dag kjære pappa, og jeg må bare takke deg, Takk for alt du har lært meg, for alle verdier du har gitt meg, tålmodigheten din når jeg utagerte som verst i puberteten og for tryggheten du ga meg som barn. Jeg vet at min sykdom har gått hardt innpå deg, men du skal vite at selv om jeg nå kjemper meg gjennom dagene, så gir du meg fortsatt trygghet. En trygghet om at du fortsatt er her for meg, og du stiller bestandig opp enten det er for meg eller barnebarna. Gratulerer så mye med dagen pappa, jeg er veldig glad i deg 💖
I dag er det din dag mamma, men som alltid tenker du på alle andre enn deg selv. Det er bare slik du er, du vil ikke ha noe stor ståhei til tross for at det er din dag. Men det nekter jeg å høre noe på, for du fortjener all den oppmerksomheten du kan få. I dag er det din dag, og den skal selvfølgelig feires.
Du har hatt et tøft liv, mens pappa var mye borte på grunn av jobb satt du alene hjemme med fire barn. Når jeg ser på deg så ser jeg mye av meg selv, for vi er veldig like. Kanskje litt for like, i det minste når det gjelder temperament. Det har gått en kule varmt noen ganger, men vi har alltid funnet tilbake til hverandre.
Det er fra deg jeg har arvet min styrke, og den har kommet godt til nytte. Du har lært meg å ta livet på strak arm, for livet lar seg ikke styre. Livet er som et åpent hav, du vet aldri når den neste bølgen kommer. Det har blitt mange bølger opp i gjennom på både deg og meg, men i stedet for å la de sluke oss hel har vi latt bølgene føre oss over på andre siden.
Når jeg ser inn i dine øyne ser jeg sorgen du bærer på, din eneste datter ble alvorlig syk. Jeg hadde ikke klart å være i dine sko, mitt største mareritt er at det skal skje noe med mine barn. Det marerittet går du i gjennom i dag, i tillegg har du dine egne utfordringer. Så når folk sier at jeg er sterk så tenker jeg på deg, for du er min superhelt.
Takk kjære mamma, takk for alt du bestandig er der når jeg trenger deg. Takk for alle opplevelser du har gitt oss, takk for varmen du gir oss hver eneste dag. I dag vil jeg bare gi deg den oppmerksomheten du fortjener, og si at jeg er veldig glad i deg. Gratulerer så mye med dagen gode mammaen min, det kommer en overraskelse på døren senere i dag 💖
Ventetiden ble lang i går, flyet som egentlig skulle lande 20.30 ble plutselig over en time forsinket. Jeg må innrømme at jeg kjente på frustrasjonen, men verst var det for en liten gutt.
Hele dagen hadde han ventet, og egentlig var planen at han skulle være med på flyplassen for å hente storesøster. Dessverre dro det så ut i tid at en liten gutt til slutt måtte gi tapt, klokken 21.45 sovnet han på sofaen.
Stakkars liten, han som hadde vært så tålmodig. I det en liten gutt sovnet fikk vi beskjed om at flyet hadde landet, men det skulle gå enda tre kvarter før jeg hørte ytterdøren gå opp.
Min eldste sønn hentet henne, og igjen kjente jeg på takknemligheten over at jeg har fått fire flotte barn. For jeg vet at de har hverandre, og jeg vet at den dagen jeg er borte så vil de finne trøst i hverandre.
Tårene mine kom med en gang min datter kom inn i stuen, synet av henne i kongens grønne klær traff meg midt i hjertet. Det var så godt å se henne igjen, og det ble tydelig når jeg så henne at frihelgen kom i grevens tid. Både jeg og gubben la merke til det, hun hadde gått mye ned i vekt. Tidspresset rundt måltidene hadde tært på, min datter hadde ikke klart å få i seg nok næring.
Derfor slo gubben på stortromma i dag, og til middag i dag ble det servert biff og fløtegratinerte poteter. Synet av hele familien rundt middagsbordet i dag ga meg en varme så stor, for selvfølgelig ble alle barna overlykkelig når de hørte hva som sto på menyen. Det er nemlig ikke hver dag vi tar oss råd til å kjøpe skikkelig biff, men i dag var det kun det beste som var godt nok. I morgen reiser min datter igjen, men vi skal virkelig gjøre det beste ut av tiden vi har…
