Så var det min tur…

Jeg kjente det på søndag, noe vær i gjære. Like etter min datter hadde reist tilbake til militæret ble jeg dårlig, og igjen kjente jeg angsten vendte tilbake. Jeg visste at menstruasjonen var rett rundt hjørnet, og da blir jeg bestandig dårlig. Men denne gangen fikk jeg alt oppå hverandre, for nå var det min tur til å bli syk.

I forrige uke var det min mann som gikk ned før telling, og det var da jeg skjønte at jeg mest sannsynlig ikke ville slippe unna. Det begynte med en rar følelse i halsen, det var som om noen prøvde tok strupetak på meg. Jeg var ikke særlig sår som min mann var, men noe var det. Så kom feberen snikende, i tillegg begynte magen å skape seg.

Hele uken har jeg lagt rett ut, og fortsatt er jeg sliten. Men jeg er glad for at det ikke gikk verre, at jeg slapp å bli innlagt på sykehus. I dag kom jeg meg opp til vanlig tid, og det er et godt tegn.
Så nå håper jeg at jeg er over det verste, og at jeg slipper å bli mer syk med det første. Jeg får angst hver gang jeg blir syk, for jeg vet aldri om det er alvorlig.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Heldigvis gikk det bra denne gangen men det er uvissheten som tar knekken på meg. Jeg vet hvor skjør kroppen min er, og at jeg en dag kommer til å måtte ta farvel med mine kjære. Jeg så frykten i øynene på min mann når jeg ble syk, og lettelsen i dag tidlig når han skjønte at jeg var bedre. Ingen av oss vil noensinne bli klar for å ta farvel, selv om vi vet at døden kommer så vil vi aldri bli klar for den….