Måned: mai 2022

Ja jeg er nærmest blitt besatt av et lite fuglehus ute på verandaen, i løpet av disse ukene har jeg blitt ekspert på fugletyper. Hver gang det dukker opp en ny fugl med fuglehuset må jeg inn på datamaskinen for å google, og jeg har lært mye om fugler den siste tiden. Men jeg er ikke den eneste som syns det er kjekt med disse småfuglene, en hardbarka finnmarking er også engasjert.

Hver kveld går han ut på verandaen for å sjekke om de har mat, og dersom vi er tom for fuglemat er han snar med å gå på butikken.
Selvfølgelig vil han aldri innrømme det, men gubben er like engasjert som meg.
Men når han kom hjem i dag fikk jeg høre det, for i dag trodde han at det hadde rabla for kjerringa. Under ligger samtalen som fikk gubben til å lure på om kjerringa var vel bevart.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

“Det er tomt for mat i fuglehuset, du må fylle på”

“Kordan i huleste går det an? Æ fylte jo på for to dager siden”

“Ja det er nå tomt, bare se selv”

Lettere oppgitt gikk gubben ut på verandaen for å se, og joda kjerringa hadde rett hun. Forvirret ble han stående og stirre på meg, og i det jeg møtte blikket hans viste jeg hva det neste spørsmålet ville bli.

“Men kordan kunne du vite det? Har du begynt å gå igjen eller noe?”

“Nei fuglene sa det”

Akkurat i det jeg sa den siste setningen skjønte jeg at ordene mine ville vekke oppsikt, men faktum var at det var fuglene som hadde gitt meg beskjed.
To ganger har jeg opplevd det nå, og det har alltid skjedd når fuglehuset er tomt for mat. En liten dompap har virkelig bevist at fugler er noen smartinger, for når han oppdager at det er tomt for mat i fuglehuset så flyr han bort til vinduet og pikker på det med det lille nebbet sitt.

Selvfølgelig fortalte jeg dette til gubben, men det førte bare til at han ble mer overbevist om at kjerringa var blitt gal. Trusler om tvangsinnleggelse fylte huset, for denne gangen hadde kjerringa dratt det for langt.
Hele historien min medførte til at gubben glemte å fylle på fuglehuset, og når han la seg ned på sofaen for å ta sin daglige ettermiddagshvil fikk han seg en overraskelse.

For akkurat i det gubben hadde inntatt horisontalen skjedde det igjen, små pikkelyder fikk gubben til å bråvåkne. Og der var han igjen, rett utenfor vinduet satt han med det lille nebbet sitt og pikket på ruten.
“Ka fa#n” hørte jeg fra sofaen, helt sjokkert ble gubben sittende å klø seg i hodet.
Jeg derimot begynte å le, og takket høyere makter for at jeg hadde blitt frikjent fra kokostempelet. Bilde klarte gubben også å ta, for dette kom ingen til å tro på uten bevis. Så nå sitter kjerringa her godt fornøyd, gubben derimot  har enda ikke kommet over sjokket….

Under TVen lå telefonen min, og fra stolen hørte jeg hvordan det tok av.
På sofaen lå gubben, en mann som sjelden lar seg berøre.
Men lydene fra en liten telefon fikk gubben til å reagere, og hvert 5 minutt reiste han seg opp fra sofaen for å sjekke. Synet av han med telefonen min i hånda var bevis nok, jeg hadde klart det.

Jeg hadde klart å engasjere en finnmarking, han som sjelden lar seg berøre.
Men det rare var at jeg ikke følte noe, jeg satt der i en stol og studerte han der han ivrig gikk igjennom telefonen min, men selv følte jeg meg helt tom.
De siste dagene hadde jeg prøvd å kjenne etter, men ingenting skjedde. Jeg følte meg nummen på et vis, som en kald liten gråstein som ikke hadde noen betydning.

Tankene mine var helt andre steder når gubben satte seg i sofaen ved min side, og uten at jeg la merke til det ble han sittende og se på meg.
“Hvor er du kjæren” hørte jeg plutselig ved min side, en varm kjærlig hånd la seg over min.  Jeg snudde på hode og stirret plutselig inn i øynene på mannen i mitt hjerte, den eneste mannen som kan lese meg som en åpen bok.

Annonsørinnhold

Årets fineste sandaler til varme dager

Igjen klarte han å sette ord på det jeg følte, og det før jeg skjønte det selv.
For når mannen ved min side sa med kjærlig stemme “du har lov til å være stolt kjære” slo det meg, han hadde rett. Det var som å slå på en bryter, reaksjonen jeg hadde ventet på kom nå flommende ut. Jeg gikk fra å føle meg som et tomt glass til overfylt på et lite sekund, en setning var nok til å sette alle mine følelser i sving.

For i seks år har jeg hatt styggen på ryggen, en stemme som stadig forteller meg hvor ubrukelig jeg er. Noen ganger klarer jeg å stenge den ute, men noen ganger blir den så overdøvende at jeg knapt får puste. Med en kropp som sakte visner bort under meg har jeg virkelig fått føle på det, følelsen av å ikke strekke til blir altoppslukende.
De gangene jeg føler på det som mest er når jeg prøver å få oppmerksomhet, men det er ikke alltid enkelt når man har en svak stemme som lett lar seg overdøve.

Så i går kom alt ut, styggen på ryggen druknet i ordene til min mann.
Min mann, han som kjenner meg bedre enn meg selv noen ganger.
Han så det jeg ikke så, men når jeg hørte ordene hans falt alle brikkene på plass.
Med kjærlighet i øynene hans så han på meg, og ut i fra munnen hans kom de ordene som jeg trengte å høre mest av alt
“Du har lov til å være stolt kjære” hørte jeg ved min side, og i det øyeblikket forsvant styggen på ryggen….

Reklame | Bok av Vivian Brosvik

Det ble plutselig full dramatikk her i går, før jeg visste ordet av det var fjorden full av redningsskøyter og helikoptere. Det er ikke første gang vi opplever sånn dramatikk her på Breistein, i fjor på denne tiden fikk dramatikken dessverre et tragisk utfall.
Da omkom en ung mann etter et vannscooter uhell, og det grusomme er at de aldri fant den unge mannen. Tankene mine går enda til foreldrene hans, og jeg vet at faren hans er fortsatt ute og leter etter sønnen hver eneste dag.

Så når redningshelikopteret dukket opp igjen i går tenkte jeg det verste, nok et liv hadde gått tapt. For i følge nyhetene så hadde det blitt observert en båt som var i ferd med å synke ute på fjorden, en tresnekke uten mennesker i. Derfor ble det satt i gang en redningsaksjon, og fra hvilestolen kunne jeg se redningshelikopteret fly sakte forbi.
Jeg kunne kjenne hvordan klumpen i magen kom tilbake, den type dramatikk vil jeg ikke ha.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Heldigvis ser det ut som at det ikke var noen mennesker i den forliste båten, mest sannsynlig har den slitt seg og driftet til fjords.
Vi fikk i det minste litt spenning her på en lørdag, og den som var mest ivrig var en liten gutt. Synet av redningsskøyta og to helikopter i lufta gjorde en liten gutt spinnvill, han løp opp og ned gata her.

I dag sto vi opp til et praktfullt vær, skyfri himmel og sol gjorde denne søndagen perfekt. Men når skyvedøren min gikk opp i morges klokken 09.00 og jeg fikk øye på den tomme flaggstangen ble jeg lettere oppgitt, gubben fikk grei beskjed om å komme seg ut for å heise flagget til topps. Ja når vi først er så heldig å ha flaggstang i hagen så skal den brukes, og spesielt på en dag som denne. Fra senga lå jeg og så på at flagget ble heist opp, og det er ingenting som er finere å se på enn de norske fargene som vaier i vinden.

Det tok ikke lang tid i dag før hagen var full av unger, vi har nemlig fått noen nye barn i nabolaget. De har nettopp flyttet inn i nabohuset, og det beste er at den ene gutten går på skole med vår gutt. Så i dag var det fullt liv ute i hagen, men når gubben skulle gå for å se på hva de holdt på med fikk han seg en god latter.
For det vi trodde var lek og morro viste seg å være hagearbeid, tre gutter var i full gang med å rake hagen vår fri for løv.

De gikk skikkelig til verks og, trillebåren ble omhyggelig fylt opp og kjørt bort i skogen for tømming. Det er ikke verst å få uventet hage hjelp fra på en søndag, og heldigvis hadde jeg fryseren full av is så det ble en perfekt belønning for tre små arbeidskarer.
Det har vært en fin 8 Mai, jeg kom meg ut også. Og når jeg kom ut fikk jeg nesten sjokk, stemorsblomstene som var så små når jeg plantet de for en uke siden hadde virkelig vokst på kort tid. Men enda tør jeg ikke henge opp de siste blomsterkassene, det er nemlig meldt kraftig regn i uken som kommer. Så de får stå under tak litt til, så får vi håpe været stabiliserer seg etterhvert.

I dag har jeg tenkt mye på dette boksalget mitt, og en tanke poppet inn i hodet mitt.
For det er sikkert noen der ute som ønsker å være anonyme kjøpere, og det kan det være mange grunner til. Så jeg lurer på om jeg skal høre med trykkeriet om de kan være behjelpelig, det hadde vært interesant å se om jeg er inne på noe.
Jeg har enda flere bøker igjen, så dersom du vil sikre deg en utgave så send meg en melding på Messenger eller send meg en mail på [email protected]
Gratulerer med dagen til dere alle, jeg håper dere har hatt en strålende søndag….

Vi må aldri glemme hvor heldige vi er, som kan leve i et fritt land.
Vi må aldri glemme våre tapre menn, som engang ofret sitt liv for at vi skulle få leve i fred. I dag går tankene mine til alle de, alle de som ikke er så heldig. De som sitter i bomberom mens vi heiser flagget, de som nå får beskjed om at deres kjære er gått bort i bomber og skudd.

I dag ber jeg en bønn, en bønn for alle de som nå kjemper.
En bønn om at de også en dag blir like heldige som oss, og at de en dag kan heise flagget for fred. Inger Hagerup har skrevet et dikt som jeg syns passer så fint i dag, for i dag er det tid for ettertanke…

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Lå våre hjerter hamre

det om og om igjen.

La våre hjerter hugge

med harde, vonde slag:

De brente våre gårder.

De gjorde det i dag.

De brente våre gårder.

De drepte våre menn.

Bak hver som gikk i døden.

Står tusener igjen.

Står tusen andre samlet

I steil og naken tross.

Å, døde kamerater,

De kuer aldri oss.

Reklame | Livet er ikke over før det er over av Vivian Brosvik

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har verdens beste assistenter, ikke nok med at de tar vare på meg, de hiver seg også engasjert rundt når jeg setter i gang med alle mine prosjekter. Fra klokken 09.00 til 19.00 i går jobbet vi på spreng, jeg svarte på alle henvendelsene mens assistenten skrev ned alle adressene.

Så du kan trygt si at vi hadde nok å henge fingrene i igår, ja det var tilløp til kaos der en stund. Hver gang vi trodde vi var ajour poppet det inn nye henvendelser, jeg har aldri vært borti noe lignende. Mine første 100 bøker gikk unna i en fei, så igår måtte jeg bestille flere bøker fra trykkeriet. Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett det for meg, jeg var faktisk i tvil om jeg turte bestille så mange når boken var ferdig.

Men jaggu er det mennesker der ute som har lyst til å lese min historie, og det rører meg. Men det jeg syns har vært det fineste med dette prosjektet er dere, alle dere som har skrevet til meg og forteller meg at arbeidet mitt blir satt pris på.
Det betyr så uendelig mye for meg å høre, og jeg har virkelig satt pris på å skrive med dere alle.

Assistenten brøt plutselig ut i latter igår, hun hadde nemlig gått igjennom alle adressene. “Ja ingen skal si at denne jobben ikke er variabel, her sitter jeg på en fredag og sender bøker rundt om i hele landet”. 
Jeg måtte smile der jeg satt, tanken på at jeg har lesere fra Nord til Sør gjorde meg ydmyk. Det var først i går det virkelig slo meg, hvor heldig jeg er som har så mange fantastiske flotte lesere.

Nå håper jeg bare posten leverer, det siste jeg trenger er bøker som forsvinner.
Jeg tror jeg har klart å svare på alle henvendelser, men dersom det er noen som ikke har fått svar så purr gjerne på.

Neste uke kommer en ny forsendelse bøker, og da håper jeg på å få sendt ut alle.
En ting er ihvertfall sikkert, livet slutter aldri å overraske.
Jeg kommer aldri til å glemme disse dagene, denne opplevelsen går inn i rekken av uforglemmelige øyeblikk. Jeg bare håper dere vil like den, det hadde vært fantastisk.
Og dersom det er flere som ønsker en bok av meg så er det bare å ta kontakt, enten på mail [email protected] eller på Messenger.

God helg til dere alle, og tusen takk for at dere alltid støtter meg 💜

Reklame | Livet er ikke over før det er over av Vivian Brosvik

Jeg er helt stum her jeg sitter, dere er bare helt fantastiske.
Det tok fullstendig av her i går, aldri hadde jeg sett for meg den responsen.
Men igjen beviser dere for meg at jeg har verdens beste lesere, dere er virkelig noe for dere selv.

I går kveld la jeg meg med et varmt hjerte, og det er ene alene takket være dere.
Så mange gode ord og meldinger har jeg aldri fått før, ja når selv gubben blir målløs så sier det sitt. Telefonen og innboksen min gikk varm i går, jeg klarte knapt lese en melding før det kom en ny.

Assistenten som kom på jobb i dag fikk virkelig hendene fulle, for hun måtte hjelpe meg å lage en liste. Så i dag har vi virkelig jobb, og det spørs om vi ikke trenger mer tid på oss. Jeg prøver å svare alle fortløpende, men når øynene går i kryss må jeg ta en pause. Men svar vil dere få før eller siden, jeg skal bruke helgen godt.

Annonsørinnhold

Årets fineste sandaler til varme dager

Dette har gått over alle mine forventninger, jeg tror ikke det har gått opp for meg helt enda. Tenk at så mange vil lese min bok, jeg er rørt til tårer.
Tenk at jeg skulle få oppleve dette, jeg føler meg utrolig heldig. Livet gir meg stadig nye opplevelser, og dette er et av de bedre øyeblikkene.

Nå må jeg tilbake til dataskjermen og prøve å få en slags oversikt, jeg vet i det minste hva jeg skal bruke denne helgen til.
Tusen takk til alle dere som har bestilt boken min, det betyr så uendelig mye for meg.
Og dersom det er flere der ute som ønsker å bestille så er det bare å ta kontakt, enten via mail [email protected] eller på Messenger, jeg svarer så fort jeg kan. Det ser ut som om jeg må bestille flere bøker, for dette første oppslaget har virkelig gått unna.
Tusen takk til dere alle, dere er bare fantastiske…

Reklame | Bok Vivian Brosvik

I går kom gledestårene, synet av en stor eske var alt som skulle til.
Helt fra jeg fikk diagnosen så har jeg hatt en stor drøm, jeg ville gi mine kjære et håndfast minne som de kunne se tilbake på. Det aller viktigste for meg har vært å sette spor etter meg, tanken på at jeg en dag bare ville bli et tåkete minne skremte meg.

For slik er livet, tiden visker bort enkelte minner. Ting vi før husket klart og tydelig blir tåkete med tiden, og sånn må det også være. Jeg husker enda setningen til min datter rett etter jeg fikk diagnosen, hennes ord kommer jeg aldri til å glemme.
“Jeg er så redd for å glemme deg mamma, at jeg en dag våkner opp og ikke husker hvordan du så ut”. 

Annonsørinnhold

Stort salg: Ville priser på fritidsfavoritter

Jeg husker hvor rørt jeg ble, ordene hennes gjorde inntrykk. Men jeg visste akkurat hva jeg skulle svare for å lette hennes redsel, for jeg vet at den dagen hun ikke husker hvordan jeg så ut så er det et tegn på at hun har gått videre. Det er et tegn på at sorgen har sluppet taket, og når den dagen kommer kan hun ta frem min lille arv og minnes meg med glede.

For i går kom den endelig, boken som jeg har jobbet med så lenge.
Livet mitt mellom to permer, min arv til mine kjære. Arbeidet har tatt så lang tid at jeg har mang en gang vært inne på tanken om å kanselere hele prosjektet, men i går fikk jeg arbeidet mitt på fanget. Og når jeg så navnet mitt på boken kom tårene, det hele føltes så uvirkelig ut.

Men det som har tatt lengst tid er arbeidet med å få den trykket, for det trykkeriet jeg først fant var i dyreste laget. Jeg hadde nærmest gitt opp når jeg kom over en ny nettside, Bokfabrikken ble min redning. Jeg hadde ingen forventninger når jeg sendte mail for å forhøre meg, men der ble jeg gledelig overrasket. Kun få timer etter at jeg hadde sendt en forespørsel fikk jeg svar, og for en service jeg fikk.

Alt jeg trengte å gjøre var å sende over manuset mitt, resten tok de seg av.
Det var en befrielse å vite at nå var mitt arbeid over, og det var en trygghet å vite at fagfolk nå overtok resten av arbeidet. Spesielt etter det arbeidet jeg først hadde med å ty til et bokprogram i begynnelsen, for der måtte jeg gjøre alt arbeidet selv. Jeg følte jeg kom til himmelen når Bokfabrikken tok over, endelig kunne jeg slappe av.

Det som også var så greit på nettsiden deres var at du kunne selv regne ut kostnadene, de har nemlig en priskalkulator på siden deres. Men det beste var menneskene som jobbet der, den respekten de viste meg gjorde inntrykk. Jeg måtte nesten be gubben om å klype meg i armen i går kveld, for alt hadde gått så fort. Ja jeg måtte faktisk bla meg tilbake i tid på mailen min for å se, og igjen ble jeg overrasket. For jeg sendte manuset over 29 Mars, og i går den 04 Mai fikk jeg det ferdige produktet levert. Er ikke det fantastisk??

Jeg er såååå fornøyd med Bokfabrikken at jeg virkelig kan anbefale de videre, dersom du går rundt og drømmer om å gi ut en bok av et eller annet slag så må du søke de opp. Det var en spesiell følelse å sitte med sin egen bok i hånda, enda en drøm hadde gått i oppfyllelse. Men det som var mest rørende å se var reaksjonen til en liten gutt når han kom hjem, forskrekket og med stolthet i stemmen utbrøt han, “HÆÆÆÆ, har du skrevet denne mamma”??’?

En hel bok skrevet med øynene, ja jeg er litt stolt. Og når jeg så gubben legge seg tilrette på sofaen med min bok i hånda ble jeg rørt til tårer. For gubben har ikke lest bøker siden ungdomsskolen, men min bok klarte han ikke legge fra seg.
Det betyr så uendelig mye for meg, når jeg ser stoltheten i øynene på mine kjære vet jeg at alt arbeidet var verdt det.

Nå sitter jeg her med 100 eksemplarer av min første bok, og dersom dere vil sikre dere et eksemplar om livet mitt kan dere sende meg en mail eller en Messenger melding, mail adressen min er [email protected]. Jeg tok avgjørelsen om å selge boken selv tidlig i prosessen, pengene jeg tjener vil gå til å skape opplevelser med familien.

Jeg håper den vil falle i smak, men mest av alt håper jeg at den kan bidra til å spre budskapet mitt. Jeg har opplevd mange mørke stunder i løpet av mine 42 år, men er det en ting jeg har lært så er det at livet ikke er over før det er over…

PS: Jeg blir veldig takknemlig for delinger av dette innlegget 💖

I dag fikk jeg endelig gjort det, og det var virkelig på høy tid.
Jeg tror jeg må ha fått noen mannlige hormoner med på kjøpet den dagen jeg ble født, kanskje vår skaper var i tvil når han bestemte seg for å lage meg.
For den hårveksten min på leggene er helt ute av kontroll, hver gang assistenten tar av meg dyna om morgenen kvepper jeg.

Selv gubben blir redd når han ser beina mine, og det sier litt om hvor gale det er.
Heldigvis er det bare leggene mine som vokser fritt vilt, men det er når jeg ser på leggene til gubben at urettferdigheten slår innover meg.
Hvorfor er det slik at en MANN kan få glattbarberte bein mens en kvinne nærmest ser ut som en Orangutang??

Nå har jeg holdt på å få hjerteinfarkt hver morgen de siste ukene, så idag måtte jeg ty til drastiske grep. Derfor ba jeg assistenten finne frem hagesaksa, her måtte redskapet være i orden. Stakkars assistent, det ble litt av en jobb, og når hun utbrøt “Jaja, du er nå enklere å klippe enn en sau” skjønte jeg at det var ille.

Annonsørinnhold

Stort salg: Ville priser på fritidsfavoritter

Jeg tror ikke jeg overdriver når jeg sier at assistenten brukte en time på to hårete bein, men nå er jeg i det minste klar for sommeren. Det er ikke det minste rart at solen uteble med sitt fravær idag, selv fuglene flyktet i panikk når to hårete bein entret stuen. Men nå er orangutangen fjernet fra to bein, så nå håper jeg sola også tør å komme frem igjen. Jeg hadde egentlig tenkt å legge ut før og etter bilder, men jeg vil nødig sette liv på spill så jeg lot det bli med tanken.

I dag måtte jeg også sende assistenten ut på et hageoppdrag, jeg kom nemlig plutselig på jorbærplantene mine. Jeg var så spent på om de hadde klart seg gjennom vinteren, for i motsetning til naboen så valgte vi å la de stå ute.
Men når assistenten sendte meg bilder av de fikk jeg nærmest sjokk, for de er jo blitt så store allerede!

Ja selv de to pallekarmene med avleggere har vokst seg store, og det lover bra for årets bærsesong. Så i år kan vi se frem til en dobbelt så stor avling, spørsmålet nå er bare om vi skal tripple den til neste år.
De er så gode og søte disse corona jordbærene, alle er helt ville etter dem. Gubben spesielt, og i år må jeg vokte over han som en hauk så han ikke spiser opp hele avlingen min…

Jeg kjenner det hver eneste dag, kroppen blir bare svakere og svakere.
Hver minste bevegelse er blitt et sant mareritt, jeg må bruke hele kroppen hver gang jeg skal flytte på foten. Det er som om hele kroppen nekter å gjøre ting uavhengig av hverandre, flytter jeg en fot så følger den andre med.
Det er både skremmende og fasinerende, alle kroppens ledd går nå i en retning.

Hver kveld ligger jeg i senga og føler på det, frustrasjonen som fyller hele meg.
Frustrasjonen over å ikke kunne bevege kroppen lenger, selv den minste ting byr på utfordringer. En liten krøll på dynetrekket og hendene er fanget, teppe som jeg har over meg kan ikke være for tungt for da klarer jeg ikke bøye beina.
Små ubetydelige detaljer som jeg før aldri tenkte over, men som nå gir meg mareritt om natten.

Men det er en ting jeg syns er veldig rart, en liten ting som stadig vender tilbake.
Gjesping! Ja du leste riktig, gjesping.
Det er rart hvordan kroppen er bygd opp, hvor kraftfull en liten gjesp kan være.
For hver gang jeg gjesper så får jeg uvante krefter, en liten gjesp kan bidra til at jeg klarer å flytte hånda mi der jeg vil. Forskerne strides om hvorfor vi gjesper, hvilken betydning gjesping har. Men en ting er ihvertfall sikkert, for meg er det til stor hjelp.

Annonsørinnhold

Stort salg: Ville priser på fritidsfavoritter

Det var først når jeg ble syk at jeg virkelig skjønte hvor fantastisk kroppen er, og hvor lite jeg egentlig hadde satt pris på den.
Samfunnet i dag er blitt så materialistisk, mye vil ha mer holdningen bare øker.
Vi har så lett for å glemme det som virkelig betyr noe, og nettopp det blir jeg påminnet om hver eneste dag. Kroppen vår er det viktigste redskapet vi har, og den burde vi alle prisgi uansett størrelse eller fasong.

Uten kroppen vår er vi alle hjelpeløse, det er jeg et levende bevis på.
Hver kveld ligger jeg i senga og føler på lengselen, en lengsel etter det enkle liv.
For syv år siden fantes det ingen hindringer, med en frisk sterk kropp hadde jeg alle muligheter. Men nå ligger jeg her urørlig i senga, og hver gang jeg gjesper tenker jeg på hvor heldig jeg en gang var…

Jeg følte meg tung og lei i morges når jeg våknet, like tung som det lave skydekket som hang over fjorden. Noen ganger blir jeg bare lei, så inderlig lei av min egen tilværelse. De samme hvite veggene, den samme stolen. Mens alle andre drar avgårde til en menngsfull hverdag sitter jeg igjen, og stirrer ut på livet som engang var mitt.

Egentlig hadde jeg innstilt meg på en sturedag innendørs, for det siste jeg ville var å utsette noen for mitt dårlige humør. Er det en ting jeg har lært meg så er det å holde kjeft når jeg står opp med feil fot, og siden jeg ikke har noe privatliv lenger så drukner jeg sorgene mine i en god serie.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Heldigvis er det lite som skal til for å få meg på andre tanker, og den egenskapen er jeg glad for at jeg har. Livet med ALS har fjernet mine skylapper, og når jeg føler mørket kommer snikende innpå meg prøver jeg så hardt jeg bare kan å få tankene over på andre ting.

Så når skydekket begynte å sprekke opp på utsiden av vinduet bestemte jeg meg, her var det bare å komme seg ut. Jeg fikk nemlig øye på de fra stolen, de små stemorsblomstene som jeg kjøpte før helgen.
De små blomstene ble redningen min idag, en liten tur ut i solen var akkurat det jeg trengte.

Vi fikk gjort mye på en liten time, og nå er alle blomsterkassene som skal henge på rekkverket fylt opp med stemorsblomster. Det tar vel ikke mange ukene før de har vokst seg store, disse blomstene har jeg alltid vært heldig med. De tåler det meste og vokser raskt, og dersom jeg tar vare på frøene når de visner får jeg de tilbake neste år også.

I dag ble jeg sittende ute og studere gubben sin blomsterkasse oppå muren vår, han var jo så snill som lagde den til meg for tre år siden. Jeg har egentlig brukt å ha mange forskjellige blomster oppi den hvert år, og siden den er så stor så har jeg fått plass til mange. Men i dag fikk jeg en ide, jeg skal gjøre som de i Tid for Hjem gjør, jeg skal plante busker og gress oppi der. Noe som jeg kan se på hele året, noe som jeg kan nyte uansett årstid.

Jeg skal gå inn på siden deres og se hvilke planter de bruker, jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg ikke har tenkt på det før. Det var tross alt der jeg hørte om popcorn salaten for første gang, og nå virker det som om alle har kastet seg på denne nye trenden. For lite visste jeg at man kunne plante maiskorn og få deilig smakfull salat, men det er altså mulig. Akkurat det skal vi prøve på i morgen, så får vi håpe det bidrar til at humøret blir bedre…

PS: Jeg har fått nye typer avleggere fra assistenten min, så nå får jeg mange forskjellige spragler i huset 😍