Ja idag er jeg fortvilet , jeg er faktisk på grensen til rasende. Det hele begynte i går kveld , jeg merket at noe var galt i det gubben la meg i sengen. Egentlig har jeg merket det helt siden jeg kom hjem fra påsketur , men jeg trodde det bare var klærne som gnagde. Men i går kveld skjønte jeg at det måtte være noe mer , derfor ba jeg gubben se etter. Det viste seg at mine antagelser stemte , i lysken var det en kul.
Jeg skjønte med engang hva det var , for før jeg ble syk var jeg mye plaget med slike kuler. Fortvilet innså jeg at jeg hadde fått en abscess , eller en byll full av betennelse som det også heter. Nå er jeg ganske erfaren med slike byller , jeg har operert opptil flere ganger når det sto på som verst. Så jeg vet hvor viktig det er med rask behandling , det siste jeg ville var at det skulle bli verre.
Derfor ba jeg gubben ringe hjemmesykepleien i går kveld , for jeg trengte saltvann som jeg kunne legge på byllen. Jeg husker nemlig at legen som opererte meg forrige gang sa at saltvann fikk byllen til å åpne seg , det var for sent til å ringe legen men noe kunne jeg da gjøre. Så det første jeg gjorde i dag når jeg våknet var å be hjemmesykepleien om å ringe til legen , for dette ville jeg gjøre noe med snarest mulig. Men det skulle vise seg å bli enklere sagt enn gjort , det virket som om legen min hadde glemt at jeg hadde ALS.
For uansett hvor mye vi prøvde å forklare henne at det ikke var noen hensikt i at jeg kom på legekontoret for en undersøkelse så nektet hun å høre , hvis jeg ville få behandling så måtte jeg komme ned. Jeg spurte deretter hvordan hun skulle få av meg klærne i rullestolen , eller få meg over på den benken hun absolutt ville undersøke meg på. Assistenten kunne jo ikke flytte meg uten hjelpemidler , og klærne måtte vel klippes av hvis jeg skulle sitte i rullestolen. Selvfølgelig skjønner jeg at legene har det travelt , men noen ganger lurer jeg på hvor mye som må til før legen faktisk kan komme hjem til meg.
I det minste kunne hun henvise meg til sykehuset , der har de litt flere hjelpemidler enn hva legekontoret har. Men neida , hun kunne ikke gjøre noe før hun hadde undersøkt meg. Antibiotika kom heller ikke på tale , hun måtte jo se selv at dette faktisk var en abscess. Jeg er ikke en som går til legen for hver minste ting , og siden dette var et problem jeg hadde hatt før så skulle man tro at legen kunne lytte. Hadde det virkelig gjort noen skade å skrive ut en resept på antibiotika bare for å prøve? Jeg kunne faktisk ikke se at det skulle være et problem.
Så når gubben kom hjem var jeg temmelig oppgitt kan du si , og gubben ble også rimelig oppgitt når han hørte hva som hadde skjedd. Vi har nemlig hørt om og om igjen i løpet av disse årene at jeg har rett på lege hjelp hjemme , men hver gang jeg prøver så får jeg høre det samme. Men gubben tok grep , det kom ikke på tale at kjerringa skulle vente mer på å få lege hjelp. Så før jeg klarte å tenke en eneste tanke satt jeg plutselig i rullestolen , og i neste øyeblikk var vi på vei til legevakten.
Gubben er den eneste som klarer å håndtere meg uten bruk av hjelpemidler , jeg kan liksom ikke forlange at assistentene også skal kunne bære meg rundt. Turen ned til legevakten gikk raskt , og det skulle vise seg at legebesøket skulle gå like raskt. For når vi kom ned var det så og si ingen der , og på døra ble vi henvist til å ringe inn. Maken til service skal du lete lenge etter , gubben rakk knapt å avslutte samtalen før vi ble hentet inn. Legen sto klar når vi kom inn , og endelig traff jeg en som lyttet.
“Har du hatt dette før?” spurte legen , noe jeg forklarte at ja dette var slettes ikke ukjent. Antibiotika var noe av det første som ble tilbudt , og i motsetning til min lege så forlangte ikke han noen undersøkelse. Det kunne jeg bestemme , men siden jeg nå hadde gubben med meg så var ikke det noe problem. Jeg lå på benken før legen hadde rukket å gjøre seg klar , og et lite blikk var alt som skulle til. “Ja denne vil ikke jeg røre , vi får prøve med antibiotika i første omgang”
Jeg må innrømme at jeg bannet innvendig når legen sa det , for dette ble som jeg hadde forutsett et unødvendig legebesøk. For dette kunne jeg ha sluppet dersom min lege hadde hørt på meg , men det var mest synd på gubben som måtte stresse med å få meg avgårde. Legen ba meg komme tilbake dersom antibiotikaen ikke virket , for da måtte han henvise meg til operasjon på sykehuset.
Hele legetimen gikk så raskt at helsesekretærene i luken ble sittende og måpe når jeg kom ut , Åsane legevakt fortjener all skryt idag. Men det var når jeg skulle inn igjen i bilen at jeg fikk den største overraskelsen , bak meg hørte jeg plutselig noen som ropte. “Er det virkelig Mammapåhjul som er her , ja nå måtte jeg bare løpe fra middagen for å hilse på”
Ut fra et hus kom en dame løpende , en dame som var en ivrig leser av bloggen min. Jeg ble både målløs og rørt , for en fantastisk flott ende på et legebesøk. Hele dagen min endret seg bare på grunn av denne flotte damen , tenk at noen kom løpende bare for å hilse på lille meg? Gubben ble også rimelig overrasket , hadde kjerringa blitt kjendis også nå? Så hvis du leser dette min kjære flotte leser , så skal du vite at du gjorde dagen min perfekt idag. Det er det jeg sier hele tiden , jeg har verdens beste lesere…
Jeg følte meg ti ganger bedre i dag når jeg våknet , men fortsatt for sliten til å klare å komme meg gjennom en dusj. Så valget om å stå over var lett og ta , dusjen måtte vente til en annen dag. Som vanlig sto en firbeint liten tass klar for å ønske meg god morgen , og som vanlig var det beina mine som fikk gjennomgå. Noen ganger føler jeg at vi har fått en ilder i hus , de føttene mine har aldri blitt vasket så mye før en chihuahua kom inn i familien.
Allerede før klokken 07.00 idag skjønte jeg at våren fremdeles ikke hadde kommet , en samtale mellom far og sønn kvernet enda i hodet på meg når jeg sto opp. “Må du skrape bilen til mamma før vi kjører pappa?” “Nei vi skal bruke pappa sin bil idag” “Ja må du skrape den da pappa , for da vil jeg hjelpe til” “Nei den står jo i garasjen , så vi slipper å skrape idag”
Så ja , det var ingen overraskelse at jeg sto opp til snø i dag , det eneste jeg håpet på var at en liten sangfugl klarte å lokke solen frem igjen. For det var nemlig det siste jeg hørte når en liten gutt forlot huset i dag , “sol sol kom igjen” ble sunget fra full hals. Det er tydeligvis ikke bare vi voksne som er lei nå , en liten gutt drømmer om å kunne løpe ut i kortebukse snart. Det blir jo heller ikke så mye utetid i barnehagen på sånne dager heller , og det merkes godt på energinivået når han kommer hjem.
Jeg har heller ikke gjort så mye idag , men i motsetning til en liten gutt så er energinivået mitt relativt lavt for tiden. Også idag sto en liten tass på gulvet og stirret på meg , han har virkelig blitt mer kjælen de siste dagene. Akkurat det har jeg ingenting i mot , jeg har faktisk håpet på at han en dag ville finne seg tilrette på fanget mitt. Hele formiddagen har han lagt på fanget mitt og sovet , det er så innmari deilig og kjenne hvordan varmen hans smitter over på meg. Jeg nøt synet av en liten sovende tass , jeg kan ikke la være å smile når jeg ser på han. Men når folket begynte å komme hjem så ble jeg raskt glemt , og en ballong ble til stor underholdning for oss alle i dag.
Hva med noen kjøleskapsmagneter i perler?
Jeg håper virkelig at værmeldingen stemmer vedrørende helgen , for jeg har så mye jeg vil gjøre ute. Nå har jeg også fått perledilla takket være Vibbedille sin blogg , og jeg har kjøpt noen sommerfugle perlebrett som jeg håper at barna vil perle for meg. Dere må bare gå inn på bloggen til Vibbedille og se på alt hun har perlet , og det pynter jo sånn opp både ute og inne!! Gå inn på bloggen hennes og velg Hama perle hobby i kategori feltet , jeg kan garantere at dere blir inspirert. Jeg er så misunnelig på alle hennes perleverk , hun burde virkelig åpne en nettbutikk eller lage en kunstutstilling , aldri har jeg tenkt at disse små perlene kan brukes til så mye fint.
Så nå tror jeg at jeg må sette alle jeg kjenner i sving , for jeg vil også ha mange små og store figurer som kan få folk til å smile. Vi har jo også en fem meter og to meter høy mur i hagen som kunne trengt en fornying , tenk å kunne fylle den med ulike perleverk. Hadde jeg bare hatt armene i behold , da kunne jeg ha perlet hele dagen….
Halloween
Legg merke til lanternen, også perlet
PS : Alle bildene jeg har brukt i dette innlegget er lånt fra bloggen til Vibbedille , og dersom dere ble grepet av samme perlelysten som meg så anbefaler jeg dere å besøke hennes blogg, der finner dere alt av produkter dere trenger…
I dag var det jeg som gikk ned for telling , kroppen var helt ferdig når jeg våknet i dag. Egentlig hadde jeg bare lyst til å bli i sengen , men jeg klarte å presse meg opp til slutt. Du vet du er sliten når du ikke orker å gå på do engang , jeg var så sliten at jeg ikke orket å vaske meg heller. Det eneste som var nødvendig var og få klærne på , jeg hadde lite lyst til å sitte i Evas drakt hele dagen.
Det var først når jeg kom i godstolen at hjemmesykepleien kom med en nyhet , en nyhet som vekket mange følelser i meg. Jeg hadde nemlig fått innkalling til legen , nå var det min tur til å få vaksine. Pfizer er den jeg skal få , neste torsdag er det min tur. Jeg må innrømme at jeg grugleder meg , jeg aner jo ikke hvordan kroppen min vil reagere. Men jeg har uansett bestemt meg for å ta den , så får det gå som det går. Derfor måtte hjemmesykepleien ta noen undersøkelser i dag , blodtrykk og metning ble målt , og det var når metningen ble målt at jeg fikk meg en overraskelse. Jeg har nemlig alltid ligget litt under normalen når det gjelder oksygenopptak , mellom 90-93 har vært mitt utgangspunkt de siste to årene. Men idag ble den målt til 99% , jeg ble litt målløs der jeg satt.
Hjemmesykepleien ble også litt overrasket , for resultatet kunne ikke bli bedre enn det. Det er nesten så jeg begynner å lure på om denne nye medisinen jeg tar faktisk fungerer , for det er mange år siden jeg har fått et så godt resultat. Enda et resultat å glede seg over , jeg hadde all grunn til å feire idag.
Men jeg var fortsatt for sliten til å tenke på noe feiring , så derfor har jeg brukt formiddagen på å hente meg inn igjen. Jeg tror faktisk en liten pelskledd venn så at jeg trengte litt kos idag , for plutselig sto han på gulvet fremfor meg og pep. Assistenten tok han opp på fanget mitt , og der krøllet han seg godt sammen og sovnet. Det gikk ikke lang tid før jeg sovnet jeg også , varmen fra en pelskledd liten tass fikk kroppen min til å slappe helt av.
Vil du komme opp???
Så jeg har sovet formiddagen bort , det eneste som gjenstår nå er at hodepinen forsvinner snart. Egentlig burde jeg ha vært ute i dag , for været ble faktisk ikke så ille som det var meldt. Solen har også glimtet til innimellom , og jeg fikk en forsmak på hvordan det er å sitte i vinterhagen om sommeren. Alle vinduene bidrar til at det blir glovarmt når solen står på , det ble rene badstuen her inne i dag. Nå håper jeg bare at kroppen kvikner til igjen snart , og at jeg får en mulighet til å komme meg ut i løpet av uken. Jeg har jo noen premier jeg må få sendt avgårde , men helsen kommer som alltids først…
Det skjedde så mye igår på sykehuset at jeg fikk bare med meg halvparten i gårsdagens innlegg , jeg var så glad for at resultatet var bra at ingenting annet betød noe.
Jeg kom opp med ryggsmerter og dro hjem med en dundrende hodepine , men til gjengjeld var lykken større enn den fysiske smerten.
Likevel begynte jeg faktisk og lure i går ettermiddag , ja lure på om det egentlig var meg som hadde vært på kontroll. Det var nemlig en som var enda mer utslitt enn meg , og han lå nå og dro tømmerstokker på sofaen. Helt ferdig var gubben , helt kaputt etter å ha sittet på en stol i seks timer. Det er noe sant i det ordtaket om at det finnes alltids noen som har det verre enn seg selv , og for mitt vedkommende så var det gubben igår.
Det begynte allerede under første undersøkelse , en finnmarking ble med ett så fryktelig spak. Bleik ble han også når slangen ble funnet frem , og enda hvitere ble han når slangen ble ført inn gjennom nesen. Jeg kunne høre hvordan han urolig trasket frem og tilbake , skrittene ble bare tyngre og tyngre. Kjerringa som faktisk måtte gjennom undersøkelsen klarte seg nok , nei da var det mye verre for gubben.
Bedre ble det ikke under neste undersøkelse , faktisk ble det hakke verre. Ja for gubben selvfølgelig og ikke for meg , det var tross alt han som igjen måtte se på. Han var kanskje blek under første undersøkelse , men nå ble han nesten usynlig der han satt lent inntil den hvite veggen. Det er tydeligvis ikke bare kameleoner som kan kamuflere seg blant omgivelsene , gubben har også den egenskapen.
Det var nemlig synet av sprøytene som satte gubben ut av spill , og etter en hel time med uttallige stikk fikk han nok. Urørlig ble han sittende på stolen , så urørlig at jeg begynte å lete etter symptomer på at han fortsatt var i live. Med et blikk som var like urørlig stirret han rett frem , et lite blunk og han ville nok svime rett av. Jeg som faktisk ble stukket klarte meg nok , da var det verre for gubben.
Under neste undersøkelse fikk gubben fargen tilbake , pusteprøvene var jo ingen sak. Likevel satt han bak meg og sympati pustet hver gang jeg dro pusten , det kunne jo ikke skade med litt hjelp vel? Det var først når vi var ferdig at jeg la merke til det , små svetteperler kom til syne i gubben sin panne. Rød som en hummer holdt han døren åpen for meg , han hadde nesten pustet på seg et hjerteinfarkt. Så mens kjerringa som faktisk hadde vært igjennom enda undersøkelse trillet upåvirket avgårde , så måtte gubben sette seg ned for å ta en hvil.
Neste stopp nå var laben , et nytt forsøk på blodprøver måtte til. Gubben hadde omsider fått en normal ansiktsfarge tilbake , men det var bare for en kort stund. Et forsøk var nok , sykepleieren traff med engang. Jeg så hvordan blodet strømmet fritt inn i glasset , og det samme så gubben. En ny farge la seg nå over gubben sitt ansikt , et grønnskjær gjorde meg for alvor bekymret. Heldigvis klarte gubben seg gjennom denne undersøkelsen også , kjerringa som hadde tatt blodprøvene kunne puste lettet ut.
Etter seks timer kom vi hjem , og mens kjerringa kjørte kjapt inn i huset krøp gubben inn. De siste krefter ble brukt på å få kjerringa i godstolen , gubben sjanglet i retning sofaen. Så mens jeg begynte på dagens innlegg gikk gubben ned for telling , og der ble han liggende. Det er nemlig ingen spøk når kjerringa skal på kontroll , det vet en finnmarking alt om…
Takk kjære for at du holdt ut , nå er det bare tre måneder til neste gang 🙈
For en dag! Jeg er svett enda her jeg sitter. Litt over ni ble jeg tatt opp av senga , vi hadde ingen tid og miste i dag. Jeg vet av erfaring at disse kontrollene tar tid , og enda lenger tid må beregnes på grunn av studiet jeg er med på. I tillegg hadde jeg jo sagt ja til enda et forsøk i dag , jeg stiller med glede opp på alle forsøk som handler om denne sykdommen. Så da måtte vi starte litt tidligere enn planlagt i dag , jeg ville nødig komme for sent. Heldigvis hadde jeg min mest erfarne assistent med meg i dag , gubben har nemlig skjønt at han faktisk bør være med meg på disse kontrollene.
Snøen dalte ned når vi kom oss ut døra i dag , og jeg var ikke høy i hatten når jeg så at bilen sto nede med garasjen. Gubben hadde nemlig ikke klart å rygge bilen opp til huset , det var altfor glatt til at dekkene fikk feste. Derfor måtte jeg kjøre rullestolen ned bakken , mens gubben gikk bak og holdt igjen så jeg ikke skulle skli avgårde. Det var først når jeg kom inn i bilen at jeg for alvor kjente det , det var som om noen hadde stukket en kniv i ryggen på meg og vridde den om.
Det slår nemlig aldri feil , når jeg gruer meg og får litt angst så slår det seg i ryggen. Pokker også , dette var det siste jeg trengte på en dag som denne. Men her var det bare og bite tennene sammen , satse på at det ikke ville bli verre før vi kom frem i det minste. Tiina sto og ventet på oss når vi kom , hun er den som har gitt meg tilbud om å være med i dette forsøket. Så det første jeg skulle gjennom idag var å få en slange ned i strupen , men denne gangen visste jeg godt hva jeg gikk til.
Formålet med undersøkelsen var og finne ut hvordan strupen reagerte på luften som kom inn fra hostemaskinen , prøve ulike innstillinger for å se om strupen reagerte forskjellig. De er så flinke , etter en liten sprut med bedøvelse i neseboret merket jeg ingenting når slangen ble ført ned. Det eneste som var litt ubehagelig var hostingen , men Tiina jobbet så fort at det hele var over på noen minutter. Det mest interessante med undersøkelsen var at de så det samme som jeg følte , enkelte innstillinger fikk strupen til å lukke seg helt.
Etter undersøkelsen var det bare for oss og spurte avgårde igjen , nå ventet de undersøkelsene jeg egentlig var her for. Først måtte jeg ta blodprøver , og jeg forberedte meg igjen på og være en nålepute. Det viste seg at sykepleieren hadde satt av en hel time til blodprøvene , men selv en time var ikke nok idag. Jeg mistet tellingen etter stikk nr 10 , både armer og bein fikk gjennomgå. Dessverre var det nytteløst i dag , ikke en eneste dråpe kom ut. Etter 65 min ga hun opp , hun ville ikke stikke meg mer sa hun. Jeg derimot hadde ingenting imot å være nålepute , jeg har blitt herdet i løpet av disse årene.
Vi ble likevel enige om og prøve igjen etter neste undersøkelse , og det var nettopp denne undersøkelsen som jeg hadde gruet meg veldig til. Lungelegen var nemlig neste stopp , nå skulle lungene testes. Selve prøvene er det ingenting å si på , det var resultatet jeg var spent på. Først ble blodgassen målt , og jeg må innrømme at jeg ba en stille bønn når sykepleieren gikk for å lese av resultatet. Når hun kom inn etter et laaangt minutt og sa at prøven var fin kjente jeg hvordan skuldrene slapp taket , nå var det bare å komme seg igjennom resten av pusteprøvene.
Aldri har jeg vært mer lettet enn idag , for alle prøvene var like fine som forrige gang. Lungelegen var fornøyd og det samme var jeg , jeg kunne igjen konstantere at jeg fortsatt er stabil. Bak munnbindet slkjulte det seg et stort smil , hele veien inn til nevrologen lo jeg litt for meg selv. For både lungelegen og nevrologen blir like forbauset på hver kontroll , og idag fikk jeg igjen høre det når jeg kom inn til nevrologen.
” Er det mulig?” var det første han sa når jeg meddelte at alt var fint , igjen konstanterte de med at jeg er laget av noe spesielt. Det er nemlig to år siden jeg lå døden nær på sykehuset , og her er jeg fortsatt enda sterkere enn den gang. Etter 6 timer kunne vi dra hjem igjen , og nå sitter jeg her helt kaputt. Men selv om jeg er gåen så har jeg aldri vært lykkeligere , ukrutt forgår tydeligvis ikke så lett. Tusen takk for alle fine meldinger det siste døgnet , deres gode tanker kom godt med idag….
Der kom det igjen , det lille øyeblikket jeg lever for.
Jeg kan føle hvordan det fyller meg , sprer seg rundt som små sommerfugler. Små vingeslag bringer med seg en varme så stor ,
en varme som kan smelte selv det kaldeste hjerte.
Lykken er så kort men likevel så mektig , så lite men likevel så stort.
Livet er langt og tungt , mange prøvelser møter vi på vår vei.
Men selv når det er mørkt kommer de , lyden av lykke er bestandig nær.
Nærmere enn du tror , og noen ganger ligger den bare der og venter på deg. Venter på at du skal gripe den , venter på at du skal se.
Du har kanskje hørt den idag , var det noen som lo?
Eller kanskje har du sett den , hun som smilte så stort.
Kanskje sanset du den , var det lukten av vår?
Eller kanskje du lyttet til den , lærka som sang en vakker melodi.
Hver dag prøver jeg så hardt , prøver å finne lykken i de nære ting.
Lyden av barnelatter tidlig en morgen , eller lyden av ugla som våkner til liv i mørket. Smaken av den siste sjokolade biten som smelter på tunga , gitt av små barnehender bare til meg. Lykken er overalt , du må bare se den.
En ny dag er nettopp begynt , dagens første lysstråler skinner på deg.
Kanskje du er sliten , kanskje er du lei. Men en ting kan jeg love deg ,
de kommer i dag også. De små øyeblikk som gjør livet verdt å leve ,
kanskje har de allerede kommet. Så når du sitter der nå med dagens første kaffekopp så er den nær , ta en slurk og føl på lykken over at du har fått enda en ny dag i gave…
Vi ble sittende altfor lenge oppe i går , og som vanlig var det jeg som fikk skylden for nettopp det. “Ka i svarte hæl#ete , e klokka 02.00??” gaulet gubben når filmen HAN begynte å se på var ferdig , og like etter kom en velkjent setning som sa alt. “Har du røkt sokkane dine?”
Jeg var egentlig klar for å legge meg etter påskekrimmen var ferdig , men så begynte det selvfølgelig en thriller på Tv2 som fanget oppmerksomheten til oss begge. Det var under filmen jeg la merke til det , hvite snøfnugg kom dalende ned fra oven.
Når vi omsider gikk for å legge oss hadde bakken allerede blitt dekket , og jeg måtte sende gubben ut for å redde påskeliljene mine igjen. Snøen hadde for alvor lagt seg i dag når jeg våknet , og solen fra en skyfri himmel ga oss skikkelig påskestemning på denne siste påskedagen. Men jeg må innrømme at jeg sukket litt for meg selv inne i senga når jeg så at vinteren var kommet tilbake , og det samme gjorde faktisk en liten gutt også. Jeg var litt spent på hvordan natta hans hadde vært , for han overnattet på rommet til storesøster i natt. En dobbeltseng ble plutselig i minste laget for min datter , for det var ikke bare lillebror som hadde bestemt seg for og overnatte. En liten pelskledd tass ville også være med , det ble plutselig veldig folksomt inne på et soverom.
Jeg våknet ikke før 08.45 i dag , og da sto gubben også opp. Jeg ble liggende og dra meg mens gubben gikk ut med en liten tass , og av lydene utenfor vinduet mitt skjønte jeg at det var en til som ikke var særlig fornøyd med at vinteren var tilbake. Gubben fikk store problemer med å få en liten tass med seg , han skulle nemlig ikke bli kald på potene sine. Jeg tror jeg må kjøpe noen potesokker til neste vinter , så får vi håpe at dette er det siste snøfallet på en stund. En liten gutt for også tidlig ut i dag , han gledet seg til å kunne leke med nabobarna igjen.
I dag måtte jeg bare juble litt for meg selv , for i dag gjorde gubben noe jeg har mast om i over tre måneder nå. Julelysene i flaggstangen har nemlig hengt oppe helt til nå , det eneste gubben hadde gjort var å trekke ut kontakten så de ikke lyste lenger. Men i dag måtte gubben ta de ned før de ble ødelagt , for vinden hadde rosket en av lyslenken opp av bakken. Så at julen varer helt til påske er igjen blitt bevist , ting tar litt tid med en finnmarking i hus. Nå sitter jeg her og lurer på om jeg må vente like lenge på å få gangen ferdigstilt , kanskje vi kommer i mål til sommeren engang.
I morgen blir det en lang dag for meg , jeg har prøvd å la være og tenke på det i påsken. Det er nemlig kontroll på sykehuset i morgen , og siden jeg er med i studie med den nye medisinen så tar det noen timer der oppe. I tillegg har jeg sagt ja til en annen undersøkelse , jeg skal igjen få en slange ned i strupen. Jeg er nemlig med i et annet forsøk der de ser på hvordan strupen til ALS syke reagerer når vi bruker Bipap og hostemaskin. Jeg har allerede vært igjennom denne undersøkelsen med Bipap maskinen , og i morgen er det hostemaskinen som skal måles.
Som alltid gruer jeg meg til kontrollen , men selve kontrollen har fått mer mening etter at jeg fikk være med i disse studiene. Det viktigste for meg er selvfølgelig lungetestene , så lenge de er stabile så feirer jeg. Så kryss gjerne fingrene for meg i morgen , jeg tar imot alle gode tanker. Det er som lungelegen sa sist , det er et mirakel at jeg fortsatt kan sitte her og smile etter den lungebetennelsen for to vintre siden , men jeg vil gjerne oppleve mange vintre til….
PS : To av vinnerne har kontaktet meg , men jeg trenger adressen til den siste vinneren også , Anita Ringstad må sende meg adressen sin til [email protected] slik at jeg kan få sendt premiene…
