Stolt som en hane kom gubben inn i stuen i dag, for i dag hadde gubben virkelig trimmet. Vi har snakket om det lenge nå, og egentlig var planen å få det gjort før 17 Mai. Men som alltid var gubben ute i seneste laget, dessuten var jo temperaturen i det varmeste laget. Som utflyttet finnmarking tåler ikke gubben varme, alt over 15 grader får gubben til å gå ned for telling.

Derfor passet det bra med litt overskyet vær nå, for nå kunne gubben få gjort noe.
I dag var det hagen som sto for tur, gresset skulle nå klippes for første gang i år.
Dessverre har ikke vi blitt priviligert med en flat hage, vår hage består av bratte skråninger som går både opp og ned. Ja ihvertfall hvis du spør gubben, kjerringa og gubben har litt forskjellige syn på hva bratt er. Truslene om å sprenge hele hagen med dynamitt dukker opp hvert eneste år, spesielt etter det var han som måtte ta over gressklippingen.

Jeg har heldigvis klart å hindre han i å legge ut dynamitt kubber til nå, men hva som skjer etter jeg er borte tør jeg ikke tenke på.
Gubben tok mer enn nok av hagen den gangen vi måtte gjøre inngangspartiet rullestolvennlig, heldigvis har vi fjell under gressplenen vår som hindret han i å ta mer. Men i følge gubben burde alt ha blitt sprengt bort, noe jeg virkelig får høre de gangene gressklipperen blir funnet frem.

Og i dag var intet unntak, selv med stengte dører kunne jeg høre glosene helt inn her, selv den høye gressklipper duren klarte ikke overdøve de høye finnmarksglosene.
Selv nøt jeg synet av en svett finnmarking ute i hagen, endelig var vi inne i den årstiden hvor gubben får mest trim. Akkurat det fikk jeg bevis på i dag, en runde med gressklipperen hadde tydeligvis utført mirakler.
“Nå har du fått en ny mann kjære, æ har gått ned ti kilo minst på disse timene”.

Nå sitter jeg her og venter på kveldens store høydepunkt, for i dag skal to store norske navn møtes i duell på fotball banen. Barcelona skal møte Lyon i mesterligaen, og det gleder jeg meg til. Ada Hegeberg mot Caroline Graham Hansen, det blir ikke stort bedre enn det. Så nå skal vi bare nyte kvelden sammen, og kjenner jeg gubben rett så legger han fort på seg de kiloene han påstår han har mistet i dag. For på bordet står to fulle skåler, heldigvis er det bare 14 dager til neste gang gressplenen må klippes…

Det slo meg plutselig igår, jeg skal aldri få oppleve å bli gammel.
På Tv skjermen så jeg de, eldre mennesker som hadde levd et langt liv.
Omringet av barn og barnebarn, en ny generasjon som skulle føre slekten videre. Det var da den kom, sorgen over alt jeg mest sannsynlig aldri skal få oppleve.

Tre små bokstaver satte en brå stopp for en lys fremtid, den beste tiden ble tatt fra meg. I en gyngestol satt hun, og på fanget satt en liten tulle.
Nærheten deres kom sivende ut fra en Tv skjerm, lykken deres grep tak i meg. To sjeler som befant seg i hver ende av livet, livets sirkel ble igjen så nær. Men en gråhåret dame i en gyngestol hadde god grunn til å smile, for på fanget hadde hun en dyrebar skatt.

Plutselig gikk det opp for meg, hvor heldig hun var. Gjennom et langt liv hadde hun fått oppleve alt det jeg bare kan drømme om, sammen med barna sine hadde hun fått tatt del i deres lykkeligste øyeblikk.
Jeg lukket øynene, prøvde å se for meg min datter komme gående i hvit brudekjole. Mens tre søsken satt på fremste benk, med egne barn og kjærester.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Men bildet druknet i tårer, for meg vil det for alltid forbli en film som jeg bare kan se på TVen. En stor del av livet er borte før den har begynt, mine barns største øyeblikk vil jeg aldri få oppleve.
Lyden av kirkeklokker fylte plutselig en liten stue, en lyd som dro meg tilbake til virkeligheten.

På Tv skjermen dukket en hvit kiste opp, et langt liv hadde nådd sitt siste stoppested. Sorgen kom flommende ut av en skjerm, og plutselig ble jeg oppmerksom på en lav snufselyd ved min side. Overrasket kikket jeg på min mann, synet av en hvit kiste vekket noe i han.

Det var da den kom, en setning som la lokk over min egen sorg. En setning som fikk meg til å forstå at sorgen en dag vil leve videre, den sorgen jeg nå sitter med må mine kjære en dag bære med seg videre. Stille visket en sorgfull mann ut sin egen sorg, en sorg som la seg i fire vegger.
“Jeg har enda ikke opplevd min verste dag”….

I går tenkte jeg å slå to fluer i en smekk, men det er ikke alltid det går slik som man først har tenkt. Ja i hvertfall ikke når det gjelder gubben, han gjør stort sett som han selv vil. I årevis har jeg hørt på alle planene hans om å gå ned i vekt, men han har aldri kommet lenger enn med planleggingsbiten. Og planer har han nok av, det eneste som gjenstår er å sette planene ut i sving.

Problemet er bare at det skorter på viljen, som så mange andre så vil han nødig slite seg ut. Jeg husker enda hvor mye kjeft jeg fikk når jeg var frisk og dro ut for å trene, jeg måtte jo tenke på at jeg satt han i dårlig lys? Men den største kjeften fikk jeg når jeg satt med salatskåla på fanget samtidig som gubben satt å trykket i seg godteri, for det var jo han som trengte å slanke seg ikke jeg!

Jeg har virkelig prøvd å få gubben i gang, ja jeg har satt opp både kostholdsplan og treningsprogram til han. Men gubben blir svett bare av å lese den, det er en treningsøkt i seg selv mener gubben og legger seg ned på sofaen.
Og i går var det på an igjen, sidelengs stilte gubben seg opp fremfor meg.
“Se kjerring, Æ e jo i ferd med å sprekke” gaulte gubben mens han blåste opp magen sin. Jeg ga han et oppgitt blikk der jeg satt, men som alltid prøvde jeg å komme med råd.

“Kanskje du skal begynne å gå på tur litt mer kjære, da får du kanskje litt mer overskudd” foreslo jeg, og i det jeg sa det kom jeg på at han kunne jo begynne med en gang! Ja for naboen nede i veien hadde nettopp bestilt en bok, og det bød på en gylden mulighet.
“Du kan jo gå ned og levere den, den bratte bakken vår får nok pulsen opp på deg”

Gubben kikket litt nervøst på meg, men overraskende nok godtok han forslaget mitt.
Det siste jeg tenkte når gubben for ut døren var at nå hadde han endelig skjønt at han måtte jobbe litt for å oppnå det han ville, lettvinte løsninger finnes ikke.
Men igjen tok jeg feil, for er det en ting gubben er god på så er det nettopp lettvinte løsninger.

Jeg var helt sikker på at gubben hadde trasket avgårde ned til naboen, så jeg skjønte ingenting når jeg hørte en velkjent brommelyd ta over gata her. Lyden av en scooter ga meg bange anelser, men siden jeg ikke hadde hørt at gubben hadde startet opp scooteren til min datter når han dro så slo jeg meg til ro med at det ikke kunne være han. Men lyden kom nærmere og nærmere, og når jeg hørte den stoppe opp utenfor døren her så var jeg sikker i min sak.

Inn døren kom en lykkelig gubbe, selv satt jeg i stolen som et spørsmålstegn.
“Skulle ikke du trimme egentlig” spurte jeg med en forvirret stemme, men som alltid hadde gubben et svar på lur.
“Æ har jo trent, æ trilla scooteren bort i veien her, og så kjørte æ ned” 
I det øyeblikket skjønte jeg at jeg og gubben har litt forskjellige syn på hva trening er, så nå tror jeg noen andre for ta over, etter 14 år innser jeg at operasjonen med å få gubben i form er tapt….

Ja for en torsdag det ble, her har det gått i ett.
Assistenten har sittet ved bordet og pakket bøker siden 09.00 i dag, først klokken 16.30 tok hun med seg alle bøkene på posten for å sende de avgårde. Jeg fikk nesten sjokk når jeg så haugen på gulvet, som det skjeve tårn i Pisa så det ganske så falleferdig ut der det sto.

Assistenten min fortjener virkelig skryt, hun har virkelig jobbet på for å hjelpe meg, jeg tror jeg må gi henne noe når vi er ferdig med dette prosjektet.
Slik det er nå så ser det ut som om jeg må bestille enda flere bøker fra trykkeriet, for nå har jeg bare ti bøker igjen her hjemme. Heldigvis leverer de ganske raskt, så om en uke får jeg 50 til.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

I dag fikk jeg plutselig uventet besøk, min tremenning sto på døra her med roser i hånden. Det var en gledelig overraskelse på en grå overskyet torsdag, jeg er heldig som har så mange fine mennesker i nærheten. Rosene var nydelige, og nå står de på bordet og lyser opp hele stuen her.

Denne torsdagen har gitt meg mange små gleder, små hverdagsgleder som gir meg så mye. For nå begynner det virkelig å spire ute, alle de frøene jeg har sådd har nå begynt å vokse til. Jeg husker nesten ikke hva jeg har sådd, så nå blir det spennende å se hva som vokser opp i de ulike krukkene mine.

I kveld skal jeg virkelig legge beina høyt og slappe av, det var en stor lettelse å få sendt alle bøkene i dag. Og til alle dere i Vardø som har bestilt, i dag ble en hel norgespakke sendt til min svigermor. Så jeg regner med den kommer frem om en uke, så da får dere bøkene deres.

Det eneste som ikke er så bra er hendene mine, jeg fikk nemlig svi for en dag ute i solen på 17 Mai. I fjor var jeg så forsiktig med hendene mine ute i solen, men jeg tenkte ikke over det på den store dagen.
Jeg er så plaget med soleksem på hendene mine, og det er blitt verre etter jeg ble syk.
Det begynte i går kveld når jeg la meg, og nå sitter jeg her med to hovne kløende hender. Heldigvis har jeg hydrokortison krem tilgjengelig, så nå håper jeg det går over etterhvert. Det var egentlig like greit vi fikk regn nå, for jeg tror hendene mine trenger en pause….

Reklame | Bok av Vivian Brosvik

I dag var det ikke rom for å slumre, nei her var det bare å komme seg opp.
For i går kom de endelig, 100 nye bøker ble levert på døren her.
Jeg kan fortsatt ikke tro det, at jeg har solgt 100 bøker og nå er i ferd med å selge 100 nye. Det blir spennende å se hvor mange jeg sitter igjen med etter i dag, etter listene å bedømme er det ikke mange.

Denne torsdagen blir husarbeid nedprioritert, for i dag har vi en helt annen arbeidsoppgave. I dag skal nemlig alle de resterende bøkene sendes, min største sending hittil i dette prosjektet.
Assistenten har allerede brettet opp armene, hun gjør seg klar til å ikke bare sende bøkene men stemple de også.

Jeg har nemlig fått mange henvendelser om signatur i boken, og det var da jeg skjønte at jeg hadde glemt å opplyse dere om en liten ting som jeg har.
For når jeg fikk denne diagnosen kunne jeg enda skrive litt, og det var da teamet mitt var snarrådige nok og heiv seg rundt for å bestille meg et signatur stempel.

Gjennom Nav kan man søke om å få signatur stempel, alt man trenger er en signatur.
Så mens jeg enda kunne skrive navnet mitt selv ble det søkt om et slikt stempel, og det stempelet har vært kjekt å ha. Men jeg tror jeg må bestille et nytt snart, spesielt etter å ha brukt det på 200 bøker. Jeg håper ihvertfall at de fleste bøkene er blitt stemplet, det er ikke like enkelt for en assistent å ha kontroll på alt.

Med stempelet på plass og 100 konvolutter er vi nå klar, alle bøkene skal ut i dag.
Så nå håper jeg alle får bøkene sine, men dersom det er noen som ikke får bøkene sine de neste ukene så send meg en mail. Jeg har noen bøker igjen dersom noen fremdeles vil ha, og jeg kan ta opp bestilling fra trykkeriet som leverer raskt. Kontakt meg på [email protected] dersom du ikke får en bok eller om du vil kjøpe, jeg håper virkelig alle bøkene kommer frem…

Tenk at jeg skulle få oppleve det igjen, akkurat det har jeg hatt mine tvil om de siste årene. Etter to år i pandemi ble det ekstra mange følelser i går, tårene satt løst der en stund. For en dag det ble, og for et vær vi fikk.
I år tror jeg værgudene viste seg fra sin sympatiske side, det er ganske så utrolig at vi skulle få fint vær akkurat denne dagen. For på mandag var det overskyet og idag regner det, en stor kontrast fra gårsdagen med andre ord.

Etter alt kaoset med grillen til gubben ble det ikke mange timene med søvn, men når vi sto opp i går morges ble alt glemt. En skyfri himmel ønsket oss god morgen, og til lyden av kanonene fra Osterøy ble flagget heist til topps av en ivrig liten gutt.

Det ble som vanlig en travel 17 Mai morgen, men heldigvis hadde jeg assistent så det gikk egentlig radig unna.
Klokken 10.00 var det bare å komme seg avgårde, vi hadde nemlig et tog å rekke. Det var en spesiell følelse å komme inn på skoleplassen og se så mange smilende mennesker, og det var da jeg skjønte at denne dagen kom til å bli spesiell.

Synet av en liten gutt i toget gjorde meg varm om hjertet, jeg prøvde så godt jeg kunne å sluke til meg hvert sekund. I går fikk jeg også tilbake en følelse som jeg ikke har kjent på siden jeg bodde i Vardø, for første gang siden da ble jeg nesten fargeblind. Jeg gjorde nemlig en tabbe når jeg bodde i Vardø ett år, jeg valgte å reise hjem til Bergen i Mai måned.
Jeg husker enda den følelsen jeg fikk på flyet når vi skulle gå inn for landing, for jeg fikk sjokk når jeg tittet ut av flyvinduet.

Alt var så grønt og frodig, ja grønnfargen skjærte meg nærmest i øynene.
Jeg ble nesten fargeblind der jeg satt, den frodige naturen under meg sto i stor kontrast fra de sandaktige sandstøvete gatene jeg reiste i fra. Og i går vendte den følelsen tilbake, det er lenge siden jeg har sett en så frodig natur.

Timene på skoleplassen fløy avgårde, det var så mye å finne på for en liten gutt at han ble en smule overveldet der en stund. Det er tross alt to år siden han var med på en 17 Mai feiring, og hvor mye han husker er jeg ikke sikker på. Jeg tenkte på det i går, og plutselig skjønte jeg hvorfor han hadde stilt så mange spørsmål dagen før. Han er jo tross alt bare seks år, han husker vel bare en feiring fra før.

Men når jeg så hvor stolt han var når fikk finklærne på måtte jeg smile, han er heldigvis ikke lik sin far på det området. Det som gjorde en liten gutt ekstra stolt var skoene, han har nemlig mast i flere uker nå om å få seg finsko. Men jeg glemte dessverre å kjøpe inn sko til den store dagen, skuffelsen i øynene hans på mandag kveld skar meg i hjertet. Heldigvis reddet gubben meg denne gangen, han løp nemlig ned i kjelleren for å se om vi hadde noe. Og der sto de, noen nydelige finsko som en liten gutt hadde arvet av nabogutten. Dermed ble dagen reddet, takket være gubben kunne en liten gutt stolt ta på seg finskoene og gjøre seg klar til det som skulle bli en uforglemmelig dag.

Jeg sitter her med et smil rundt munnen, igjen føler jeg på en takknemlighet så stor. I går kveld gikk jeg til sengs med et varmt hjerte, og igjen sendte jeg en takk til høyere makter. Dagen ble avsluttet med nydelig grillmat sammen med mine foreldre, og det som gjorde meg ekstra glad var at min datter og min nest eldste sønn tok seg tid til å feire med oss.
Alt jeg kan si er at jeg er glad for at jeg enda lever, jeg kommer aldri til å glemme dette årets 17 Mai feiring….

Endelig er dagen her, dagen vi alle har ventet på.
Som alltid var 16 Mai full av stress, og det hele toppet seg når gubben i huset bestemte seg for å jobbe overtid. Som alltid valgte han den verste dagen, og hjemme satt kjerringa og freste. Men det var ikke bare gubben som var litt korttenkt i går, jeg hadde nemlig avtalt et møte dagen før dagen.

Akkurat det angret jeg på i går, for dette møtet dro ut i tid. Jeg fikk en ny datamaskin i går, og selv om det var en positiv opplevelse så ble det noen stressfulle timer.
For jeg hadde ikke bare en ny datamaskin å konsentrere meg om, jeg måtte i tillegg gjøre alt klart til den store dagen. Så mens en tapper og tålmodig mann prøvde å lære meg opp i det nye oppsettet på en datamaskin var jeg mer opptatt av å deligere oppgaver til assistentene, ja det gikk en kule varmt der en stund.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Så kom gubben omsider hjem, to timer senere enn vanlig.
Handlelisten lå lang som et ondt år på stuebordet, for den hadde vi ikke klart å ta unna. Gubben tok med seg en liten gutt på butikken for å handle, og det var det siste jeg så til han.  Timene gikk uten at gubben kom hjem igjen, og da skjønte jeg at her var det fare på ferde.

Etter to laaaange timer hørte jeg det gikk i ytterdøren, og like etter kom gubben heseblesende inn i stuen. Fullastet med poser stirret han stolt på meg, nå var 17 Mai reddet! Men det han unnlot å fortelle var at matvarer ikke ble det eneste kjøpet, akkurat det oppdaget jeg etterpå. For hovedgrunnen til den lange handleturen var ikke fordi det var kø, nei det var fordi gubben hadde svingt innom Jula!!

Klokken 19.00 på kvelden før selveste 17 Mai fant han plutselig ut at han måtte gjøre et nødvendig innkjøp, han trengte en ny GRILL!!!
Jeg fikk sjokk når han kom inn med et monster av en grill, og jeg skjønte fort at han hadde glemt å ta høyde for en ting.
Den måtte jo SKRUES sammen!!
Dermed var det gjort, vi kom oss ikke i seng før klokken 01.30 takket være gubben sitt impulskjøp dagen før dagen.

Så nå gjenstår det å se hvordan vår 17 Mai feiring blir, det store spørsmålet er om vi klarer å holde oss våken ut dagen.
For det ble ikke mange timene på puta før vi måtte opp igjen, jeg har allerede begynt å gjespe. Men en ting er ihvertfall helt sikkert, vi vet hva denne dagen skal avsluttes med. Monstergrillen står klar, her skal det grilles som aldri før!!!

Gratulerer med dagen 🥳

Jeg var litt lei i går, jeg følte meg like grå som skyene på himmelen.
I stolen satt jeg og sturte, kjente på livets urettferdighet.
Alt var bare mørkt og trist, humøret mitt var på bånn rett og slett.
Men det var da den tikket inn, en melding som skulle endre hele min tilværelse.

Ikke bare en melding, men mange meldinger fylt med gode ord.
Meldinger fra dere lesere, og igjen ble jeg rørt til tårer.
Terningkast på boken min trenger jeg ikke, for jeg har nemlig dere.
Igjen ga dere meg styrke når jeg trengte det som mest, ordene deres i går endret min sinnsstemning.

Det er nemlig noen som har fått lest boken min allerede, og jeg må innrømme at jeg har vært spent på de første reaksjonene.
Det er nemlig ikke bare bare å gi ut en bok der mye av egen livshistorie blir brettet opp, spesielt de mørke stundene. Mørke tanker som jeg engang hadde og enda fra tid til annen kan føle på, tanker som er så vonde at det er vanskelig bare å skrive de ned.

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Akkurat de tankene var på vei tilbake i går, men takket være dere fikk de aldri rom til å sette røtter. Takket være deres ord forble fortidens sår lukket, og det er jeg evig takknemlig for.
Jeg fikk en avledning på rett tid, som så mange andre ganger reddet dere meg fra avgrunnen.

Det er takket være dere at denne bloggen har fått en stemme, dere gjør min stemme sterkere.  Så tusen takk til dere alle, for at dere alltid er der når jeg trenger det som mest. Boken min er ikke bare en arv til mine kjære, den er også en arv til dere. Og når jeg en gang tar mitt siste pust her på jorden så vil mine kjære legge ut mine siste ord, og da vil dere også få min siste takketale. Måtte det bare bli lenge til…

PS: Jeg har enda noen bøker igjen, så dersom du har lyst på en send meg gjerne en mail på [email protected]…

Herlighet, jeg har jo helt glemt det!!! Jeg skulle jo annonsere vinneren av gavekortet som jeg var så heldig som fikk dele ut, Nydalen Bokstue var så gavmilde at de gir bort 1000 kroner i bøker til en heldig vinner. Men alt gikk i glemmeboken på fredag, det skjedde for mye rett og slett. Så jeg fikk litt panikk i dag når jeg kom på det, hele familien måtte samles i all hast. Så nå har vi endelig trekt en vinner, noe som innebærer at jeg kan puste lettet ut.

Og vinneren er: Oline Dalen!! Gratulerer!

I dag har jeg hatt en dagenderpå følelse, jeg har ganske enkelt vært i dårlig form.
Jeg må få fingen ut og gjøre noe med denne menstruasjonen min, for nå er jeg drittlei av å bli så dårlig hver gang den nærmer seg. Legene kan riste på hodet så mye de vil, men jeg har erfart at denne sykdommen påvirkes av hormonelle forandringer.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Likevel klarte jeg å komme meg ut litt i dag, jeg fant ut at jeg måtte jo benytte meg av min venninnes grønne fingre mens jeg enda kunne. Dessuten hadde hun tatt med seg en hel pose med jordskokk, og de måtte jeg bare plante i dag. Jordskokk er en genial plante, spesielt fordi du kan bruke den til så mye forskjellig innenfor matlaging.
Vi hadde den i woken på lørdag, og selv om den ikke smaker så mye så setter den et litt nøtteaktig preg på måltidet.

Så idag måtte jeg prøve meg på denne planten,  og når det er tid for å høste den så har jeg en gylden mulighet til å lokke min venninne nedover hit igjen.
Jeg fikk sjokk når jeg kom ut i dag, for selv om det var overskyet så var det fremdeles varmt. Det ble tydelig at vi går mot sommer, og i morgen skal det i følge værmeldingen bli enda varmere. Hele 20 grader er det meldt i morgen, enda godt leggene har fått sommer klippen.

Men det beste med å få min venninne på besøk er at gubben blir i mindretall, han kan ikke lure seg unna så lenge hun er i hus. Jeg har nemlig i to uker nå mast om å få blomsterkassene mine hengt opp på verandaen, men hver gang jeg har spurt har jeg fått det samme svaret, “kan vi ta det i morgen”?

Men i dag fikk jeg nok, det er tross alt bare to dager igjen så er det 17 Mai.
Så idag tok min venninne grep, hun nektet å dra før gubben hadde hengt opp kassene. Dermed fikk ikke gubben nok noe valg, og da fikk kjerringa endelig oppfylt ønsket sitt.
Nå håper jeg bare jordskokken vokser seg store og fine, det er en nydelig høstblomst.
Dette har virkelig vært en god helg på alle måter, og nå gleder jeg meg bare til 17 Mai…

Dagen i går ble uforglemmelig på så mange måter, og det beste ble som vanlig spart til slutt. For en halv time før Eurovision finalen skulle begynne ble jeg så sugen på noe godt, men når godteposen kom på bordet sank hjertet mitt. Det fantes ikke en eneste lakris oppi skålen, og lakris var det eneste jeg hadde lyst på.

Dermed måtte jeg finne frem mitt bedende blikk, og det var min datter som ble offer for mine dådyrøyne denne gangen.
“Kan du være så snill å kjøre på butikken for meg” tryglet jeg, og det var da jeg plutselig fikk uventet hjelp. En liten gutt hoppet plutselig ned fra sofaen og kommanderte storesøster med seg, noe jeg egentlig syns var litt merkelig.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

For normalt sett når han sitter fordypet ned i Ipaden er han umulig å rikke, den lille timen på kvelden er hellig. Men nå spratt han opp, mamma skulle selvfølgelig få godteri. Men det var når de kom hjem igjen jeg virkelig fikk meg en overraskelse, for dette kom helt ut av det blå.

Snopeposen ble levert av små barnehender, godt fornøyd med egen innsats satte en liten gutt seg på ny ned med Ipaden på fanget.
Men akkurat i det freden hadde senket seg spratt en liten gutt opp av sofaen igjen, jeg så på hele han at han nå hadde glemt noe. Like etter løp han ut av stuen, fra godstolen kunne jeg høre hvordan små lette føtter løp opp trappa.

Det tok ikke lang tid før han kom løpende ned igjen, heseblesende kom han spurtende inn i stuen. Med et lurt blikk stilte han seg opp fremfor meg, med hendene på ryggen skjønte jeg at nå kom det enda en overraskelse. Men aldri hadde jeg kunne sett for meg dette, for når en liten gutt dro frem en bitteliten kiske ble jeg enda mer nysgjerrig.

Der sto han fremfor meg med en liten kiste i sin lille hånd, og når han åpnet kisten fikk jeg øye på den. En liten ring lå så fint oppi den lille kisten, en ring som normalt sett bruker å ligge trygt oppbevart i en liten gutt sin skattekiste. Men nå skulle den brukes, en liten gutt hadde bestemt seg…

“Vil du gifte deg med meg mamma” spurte han med den største stolthet, med ringen i hånda ble han stående og vente på svar.
“Ja selvfølgelig vil jeg det” svarte jeg med tårer i øynene, en liten gutt hadde klart det igjen. Det ble full jubel i stuen, den eneste som ikke jublet var gubben, han skjønte at nå var han blitt utkonkurrert. Det tok ikke lang tid før jeg skjønte at en liten gutt en dag vil komme til å gjøre en jente veldig lykkelig, for når han satte seg stolt ned i sofaen snudde han seg mot storesøsteren og sa:
“Ja nå er jeg gift dadda, så nå må jeg gjøre alt mamma sier”…..