I går tenkte jeg å slå to fluer i en smekk, men det er ikke alltid det går slik som man først har tenkt. Ja i hvertfall ikke når det gjelder gubben, han gjør stort sett som han selv vil. I årevis har jeg hørt på alle planene hans om å gå ned i vekt, men han har aldri kommet lenger enn med planleggingsbiten. Og planer har han nok av, det eneste som gjenstår er å sette planene ut i sving.
Problemet er bare at det skorter på viljen, som så mange andre så vil han nødig slite seg ut. Jeg husker enda hvor mye kjeft jeg fikk når jeg var frisk og dro ut for å trene, jeg måtte jo tenke på at jeg satt han i dårlig lys? Men den største kjeften fikk jeg når jeg satt med salatskåla på fanget samtidig som gubben satt å trykket i seg godteri, for det var jo han som trengte å slanke seg ikke jeg!
Jeg har virkelig prøvd å få gubben i gang, ja jeg har satt opp både kostholdsplan og treningsprogram til han. Men gubben blir svett bare av å lese den, det er en treningsøkt i seg selv mener gubben og legger seg ned på sofaen.
Og i går var det på an igjen, sidelengs stilte gubben seg opp fremfor meg.
“Se kjerring, Æ e jo i ferd med å sprekke” gaulte gubben mens han blåste opp magen sin. Jeg ga han et oppgitt blikk der jeg satt, men som alltid prøvde jeg å komme med råd.
“Kanskje du skal begynne å gå på tur litt mer kjære, da får du kanskje litt mer overskudd” foreslo jeg, og i det jeg sa det kom jeg på at han kunne jo begynne med en gang! Ja for naboen nede i veien hadde nettopp bestilt en bok, og det bød på en gylden mulighet.
“Du kan jo gå ned og levere den, den bratte bakken vår får nok pulsen opp på deg”
Gubben kikket litt nervøst på meg, men overraskende nok godtok han forslaget mitt.
Det siste jeg tenkte når gubben for ut døren var at nå hadde han endelig skjønt at han måtte jobbe litt for å oppnå det han ville, lettvinte løsninger finnes ikke.
Men igjen tok jeg feil, for er det en ting gubben er god på så er det nettopp lettvinte løsninger.
Jeg var helt sikker på at gubben hadde trasket avgårde ned til naboen, så jeg skjønte ingenting når jeg hørte en velkjent brommelyd ta over gata her. Lyden av en scooter ga meg bange anelser, men siden jeg ikke hadde hørt at gubben hadde startet opp scooteren til min datter når han dro så slo jeg meg til ro med at det ikke kunne være han. Men lyden kom nærmere og nærmere, og når jeg hørte den stoppe opp utenfor døren her så var jeg sikker i min sak.
Inn døren kom en lykkelig gubbe, selv satt jeg i stolen som et spørsmålstegn.
“Skulle ikke du trimme egentlig” spurte jeg med en forvirret stemme, men som alltid hadde gubben et svar på lur.
“Æ har jo trent, æ trilla scooteren bort i veien her, og så kjørte æ ned”
I det øyeblikket skjønte jeg at jeg og gubben har litt forskjellige syn på hva trening er, så nå tror jeg noen andre for ta over, etter 14 år innser jeg at operasjonen med å få gubben i form er tapt….
Sjarmerande er han iallefall din kjære 😄
Ja sjarmen har han innebygd Erna 😅
Du tuller nå 😳
Skulle ønske jeg kunne si at jeg tullet, gubben min er noe for seg selv 😅
Ha-ha, herlig historie.Og jeg tror den er sann ja 😀 Nei, sånn ansvar for han ta selv ja, nytter ikke å pushe de som ikke vil 😀 Morsom virker han da 🙂
hahahahaha kjenner meg igjen i den frustrasjonen for å si det slik 😀 De ser litt annerledes ut på dette med “trim” rett og slett 😀
Jeg har prøvd i over tretti år å få Gamle Gubben Grå til å slutte å røyke……