MAMMA PÅ HJUL

Ikke vet jeg hva som skjedde, men Mai måned kunne ikke fått en bedre start. Det har vært en kald vår så langt, ja jeg kan faktisk ikke huske at vi har hatt det så kaldt på denne tiden. Derfor fikk jeg litt sjokk i går når jeg omsider kom meg ut, for noen hadde tydeligvis funnet frem til rett bryter og skrudd den på.

Det første tegnet på at utetemperaturen hadde økt fikk jeg av gubben, lavmælte gloser kunne høres fra terrassen. Men det var først når han kom inn i stua at jeg skjønte hvor heldig jeg var som hadde fått han levende hjem fra Spania, rød som en hummer i topplokket kom han nærmest krypende inn verandadøren.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Det tok ikke lang tid før korte buksa kom på, og det var da jeg skjønte at her måtte jeg bare komme meg ut. Grunnen til at jeg ikke kom meg ut før utpå ettermiddagen var på grunn av en liten gutt, eller det vil si rommet til en liten gutt. Nå er det fire år siden gubben måtte bytte rom med en liten gutt, og på fire år har det hopet seg opp med leker.

Det er umulig for meg å ha kontroll på et rom jeg ikke kommer meg opp på, så jeg ante ikke hvordan det så ut der oppe. Men de siste ukene har jeg forstått på de rundt meg at noe måtte gjøres, for når gjesterommet må tas i bruk for å få plass til alle lekene sier det seg selv at rommet til en liten gutt er fullstappet.

Det er umulig og overlate slike gjøremål alene til assistentene, og hadde jeg overlatt den jobben til gubben hadde ikke en liten gutt hatt noe igjen. Da hadde alt gått på dynga, så det tok jeg ikke sjansen på. Jeg skjønte at skulle det bli orden på sakene til en liten gutt så måtte jeg opp, og i går var en perfekt dag til å begynne.

Så i går fikk jeg meg en tur opp trappa, og det var gubben som bar meg opp. Jeg har som sagt ikke vært der oppe på fire år, og når jeg kom opp fikk jeg jeg sjokk. Det fløt over av ting på rommet til en liten gutt, hele gulvet var dekket av leker. Det var nesten ikke plass til meg på gulvet, jeg ble svett bare av synet. Det tok oss fire timer for å få kontroll over rotet, og halvparten av lekene måtte fjernes for å få oversikt.

Men det måtte gjøres for at en liten gutt skulle få plass til skrivepult og datamaskin, og belønningen for arbeidet fikk vi når en liten gutt utbrøt “Tusen takk, nå har jeg et luksus rom”. Det er lenge siden jeg har sett en liten gutt så fornøyd, han strålte når han satte seg ned med datamaskinen på rommet sitt. Etter fire timer kunne jeg endelig komme meg ut og nyte solen, og når mine foreldre kom ble grillen fyrt i gang for første gang i år.

Så Mai måned kunne ikke fått en bedre start, og takket være min nye assistent kom vi i mål slik at vi kunne nyte resten av 1 Mai ute. Vi fikk en herlig ettermiddag ute på verandaen, og alle var så fornøyd med jobben som var gjort på rommet til en liten gutt. Men den som var mest fornøyd var en liten gutt, vi fikk han nesten ikke ned fra rommet i går kveld…

PS : Nå sitter jeg ute på verandaen i 25 grader og blogger, livet kunne ikke blitt bedre 😍

Jeg hører døren smeller igjen med et brak, lyden får glassene til å klirre der de står pent på rekke i glass skapet. Jeg krymper meg litt der jeg sitter, merker hvor mye jeg hater lyden av en dør som smeller. Klumpen i halsen vokser, jeg kjenner meg så jævlig hjelpeløs der jeg sitter, jeg føler meg forlatt.

Der og da forbanner jeg sykdommen, jeg sitter der bundet fast i en stol uten noen mulighet til å bevege meg. Jeg har bare lyst til å skrike høyt, kunne jeg ikke få beholde stemmen i det minste, så jeg kunne rope ut min frustrasjon!!

Jeg har så lyst til å løpe etter, smelle opp døren og kjefte litt. Prøve å forklare på en bestemt måte at en slik oppførsel ikke er grei, før jeg avslutter med å gi en god klem som bare en mamma kan. Men her sitter jeg, bundet fast i en stol når alt jeg vil er å løpe.

Jeg kjenner klumpen i halsen vokser, hvorfor skulle jeg bli frarøvet den delen av mammarollen, hvorfor skulle barna mine miste det viktigste de har? Ja for de mister meg litt mer hver eneste dag, gradvis blir jeg borte. Her sitter jeg og gråter for meg selv, men jeg skulle vært en helt annen plass.

For oppe på et annet rom ligger en av mine kjære og gråter, og det eneste den personen ønsker seg er at mamma skal komme opp. Jeg forbanner denne sykdommen, den gir meg et raseri som kunne startet 3 verdenskrig. Det verste for en mor er å se sine barn ha det vondt, og jeg ser den hver eneste dag.

Hver dag ser jeg smerten, den velter ut av ett par øyne som en foss som renner nedover en fjellside. Den kommer fossende over meg, fyller hele meg slik at jeg ikke får puste. Noen ganger føles det som om noen sitter på mitt bryst, sitter der og stikker små kniver inn i mitt dypeste jeg.

Det er ingenting jeg kan gjøre, ingenting jeg kan si. Troen og håpet om en bedring finnes ikke, noen ganger har vi bare håpløsheten igjen. Vår kjærlighet er til og med ikke nok, fysisk drives vi sakte fra hverandre. Det å gi en liten klem blir vanskeligere og vanskeligere, berøringen forsvinner litt etter litt.

Det er det jeg savner mest, å kunne holde mine barn så tett inntil meg at jeg kan kjenne hjertet deres slå. Stryke de gjennom håret, mens jeg holder de trygt i min varme armkrok. En armkrok som kun er for dem.

Men her sitter vi, sitter ensomme i sorgen på hvert vårt rom. Noen ganger er det bare best sånn, for når sinne og raseriet tar overhånd da vil man bare være alene. Samtidig håper man, håper at man snart våkner opp, opp fra et mareritt og et helvete som man nesten ikke klarer å leve i….

For noen dager siden dukket det opp en invitasjon i innboksen min, en invitasjon vi bare måtte takke ja til. Invitasjonen kom fra Medvind assistanse som er et BPA firma, og de satset stort på å samle oss funkis foreldre til ulike aktiviteter. Denne gangen var det invitasjon til familie dag på Solbakken gård, og den invitasjonen kunne vi ikke la gå i fra oss.

Solbakken gård ligger i Fana og er et stykke unna fra oss, men selv om den ligger et stykke unna så var det ikke første gang jeg hadde vært der. For når vi flyttet fra Vardø til Bergen i sin tid endte vi faktisk opp med å bosette oss i Fana, og der bodde vi noen år før vi kjøpte hus i Åsane. På den tiden var min datter så glad i å ri, og da kjørte vi til Solbakken gård for å ri på hest.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så for meg brakte turen frem mange gode minner, men for min mann ble det en helt ny opplevelse. Han og en liten gutt hadde aldri vært der før, så for dem var alt nytt. Vi dro av gårde i et nydelig vær, ja det var nærmest som bestilt til familiedagen. For en gangs skyld trengte jeg ikke kle på meg tre lag med klær, for det var faktisk såpass varmt ute at jeg bare kunne bruke ponchoen min.

Det var allerede kommet en del folk når vi omsider nådde frem til endepunktet for dagen, og for en liten gutt ble det en spesiell opplevelse. “Se mamma, det er jo mange som deg” utbrøt han når han så alle som satt i rullestol. For første gong følte han seg ikke så alene, han fikk plutselig se at han ikke var den eneste som hadde en mamma i rullestol. Det ble faktisk en sterk opplevelse for oss begge, og det var da jeg skjønte hvor alene han har følt seg de siste årene.

Vi ble tatt godt i mot av en smilende gjeng fra Medvind assistanse, og for en gangs skyld følte jeg meg som en del av gjengen. Det var ingen nysgjerrige blikk eller visking bak ryggen min, jeg var bare en del av flokken. To griser gikk løs på tunet til barnas store begeistring, og like etter ble hestene tatt ut fra stallen. Barna fikk tilbudet om å ri eller sitte på med hestevognen en runde i nærområdet, og inne i stallen kunne alle komme inn og hilse på dyrene.

Vi fikk noen herlige timer sammen på Solbakken gård, og det beste for meg og gubben var at vi fikk delt erfaringer med likesinnede. Grillmat fikk vi også servert, og gubben var snar med å hente seg mat når de var ferdig. Jeg er så takknemlig for at vi fikk denne muligheten, så i dag sender jeg en stor takk til Medvind assistanse for invitasjonen…

Forrige helg handlet det bare om å holde ut, med gubben borte og delvis ustabilt vær var det ikke så mye å finne på. På mange måter føles det ut som om jeg har hoppet over en helg, derfor gledet jeg meg ekstra mye til denne helgen. Det beste var at det var meldt fantastisk bra vær, og det måtte selvfølgelig utnyttes.

Så i dag hadde jeg ikke samvittighet til å ligge lenge, og når de første solstrålene begynte å danse rundt i rommet måtte jeg bare komme meg opp. Det viste seg at gubben og jeg var helt på bølgelengde i dag, for han som meg var klokkeklar på at jeg skulle ut i dag. Etter et raskt morgenstell ble jeg plassert i rullestolen, frokosten skulle nytes ute i dag.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Det var et skarpt drag i luften til tross for en skyfri himmel, men det tok ikke lang tid før jeg kjente solen varme. Jeg syns våren har vært fryktelig sein i år, i hvert fall med tanke på temperaturer. På denne tiden i fjor hadde jeg plantet meg ferdig ute, men i år er det kun stemorsblomster som har kommet i krukkene.

Heldigvis ser det ut som om frøene jeg sådde i Februar nå har blitt herdet nok til å stå ute, enkelte har faktisk vokst så mye at det er tid for å plante de om. Jeg satt helt i min egen verden når jeg plutselig hørte en motordur komme opp på tunet, og plutselig sto mine foreldre på verandaen. Det var takket være mine foreldre at jeg fikk gubben gubben til å gjøre en jobb for meg, så det passet veldig bra at de kom når de gjorde.

For elleve år siden var jeg så heldig som vant en konkurranse, og premien var en daybed. Den har stått oppe med grillhytten i alle år, men siden den har blitt lite brukt etter jeg ble syk så tenkte jeg det kunne være lurt å flytte den ned i hagen. Det var det jeg ville ha gubben til å gjøre i dag, og når mine foreldre kom grep jeg muligheten.

Møblene har holdt seg godt med tanke på at de har stått ute i alle år, men kalesjen som var over er ødelagt for lenge siden. Jeg har prøvd å lete på nettet etter nytt trekk, men det har ikke vært mulig å finne. Men kalesje eller ei, den er fullt brukende som den er. Jeg skal kjøpe noen puter som kan være i ryggen, men det er det eneste som mangler.

Ut på ettermiddagen kom min eldste sønn innom, og han hadde med seg noe som ga gubben stjerner i øynene. Det viste seg at han hadde hatt stand for butikken som han er daglig leder for, og med seg i bilen hadde han en kjørbar gressklipper. Hvert eneste år fylles nabolaget med gloser når gubben må klippe gresset, for mesteparten av hagen ligger i en bratt skråning. Så når min sønn freste opp skråningen lett som bare det ble gubben som en unge på julaften, men det tok slutt når vi hørte prisen, gubben skal klippe mye gress før vi kjøper en klipper til 200 000…

At en liten gutt vokser til er jeg klar over, men på noen områder syns jeg han er litt tidlig ute. Det hele begynte for en stund siden, maset om en datamaskin var i gang. Det var en gaming pc han virkelig ønsket seg, men jeg syns det var litt i tidligste laget at en åtte åring skulle eie en gaming pc. Jeg husker når brødrene var på samme alder, det var ikke en tanke en gang at de skulle få sin egen gaming pc så tidlig.

Det var først når de ble 13 at de fikk sin første, og selv om det er noen år siden de var små så er det ikke akkurat blitt billigere med årene. Slike datamaskiner koster en del, i tillegg ser jeg ikke poenget med at en åtte åring skal ha en slik datamaskin. Jeg vil heller at han skal være ute og leke enn å sitte inne og spille, la han bruke fantasien og være barn så lenge som mulig.

Men det tok ikke lang tid før jeg skjønte at her var det jeg som var sent ute, for etter en prat med andre foreldre skjønte jeg at her var det jeg som skilte meg ut. Flesteparten av de jevnaldrende guttene hadde fått datamaskin for lenge siden, og der spilte de med hverandre over nettet. Ja ikke bare med hverandre men med mennesker fra hele verden, og jeg må innrømme at jeg ble litt sjokkert når jeg hørte det.

Annonsørinnhold

Jakkene som får frem vårfølelsen

En ting er at slike datamaskiner er dyre, det i seg selv bør være en god grunn til å si nei. Men det jeg syns er mest skremmende er internettet, for der er det mange farer. Jeg vet hvor mye drit som finnes der ute, og jeg vet hvor lett påvirkelig barn er i den alderen. Det er en heldags jobb og passe på de små når de er på Internett, det vet jeg alt om.

Men med en eldre sønn i huset som er utdannet innenfor datateknologi så er det ikke så enkelt for mor og si nei, for i følge han er det enkelt å bygge en datamaskin selv. Så nå er det blitt det nye prosjektet her i huset, to brødre er helt oppslukt for tiden. Spille spill skal han få lov til, men det kommer ikke på tale at han får frie tøyler på Internett, her blir det opprettet sperre på enkelte sider og spilletid. En liten gutt vokser så fort, og jeg syns det er litt skremmende…

I går saumfarte jeg nettet på jakt etter noe jeg kunne ha på bordene ute, og min første tanke var å kjøpe en lykt eller lignende som kunne lyse opp nattemørket.

Jeg fant mange fine lykter men det var ingen som virkelig fikk meg til å trykke på kjøpe knappen, jeg ville ha noe som skilte seg ut.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men uansett hvor mange nettbutikker jeg var innom så fant jeg ikke noe, og jeg holdt på å gi opp når jeg i et siste forsøk klikket inn på Europris sin side.

En solcelle lampe lyste plutselig i mot meg, en liten lampe formet som en lotusblomst fikk min oppmerksomhet.

Så i går sendte jeg assistenten ut på handletur, og to stykker solcelle lamper ble kjøpt inn. Jeg var rimelig spent i går kveld, for ville de lyse?

Gubben ble sendt ut i går kveld når mørket begynte å senke seg, og når jeg fikk bildene skjønte jeg at jeg hadde valgt rett.

De var så fine, og de lyste virkelig opp uteområdet. Så nå skal jeg kjøpe noen solcelle lamper til blomsterbedet mitt også, for det er ingenting som er mer koselig enn litt lys når mørket senker seg…

Mens gubben har ligget under palmetrærne og nytt livet har det vært mye armer og bein her hjemme, og det hele toppet seg lørdags kveld. Roen hadde nettopp senket seg når jeg så den i sidesynet, en svart bevegelig prikk kom til syne i det hvite taket. Stille ble jeg sittende å følge den med blikket, vel vitende at hvis jeg sa noe ville det bli rabalder.

Jeg ble sittende og vurdere hva jeg skulle gjøre mens øynene var klistret til taket, og ved min side satt min datter og minstemann helt uvitende om hva som befant seg over hodene deres. Hver eneste vår dukker de opp, med sine lange hårete bein kommer de kravlende ut under taklisten. Selv er jeg så vant med det, de små edderkoppene er blitt en del av interiøret.

Men det er ikke alle i familien som er like tolerante over de små hårete edderkoppene, og en av dem er min datter. Hun er livredd for de hårete små, så livredd at det er på grensen til å bli hysterisk. Så jeg visste det ville bli bråk dersom hun fikk øye på den, så for å bevare den fredfulle stemningen valgte jeg å ikke si noe.

Dessverre ble en liten gutt oppmerksom på at jeg satt og stirret i taket, og det tok ikke lang tid før han oppdaget hva jeg stirret på. “ÆSJ, en EDDERKOPP” ropte han for full hals, og da fikk den fredfulle stemningen en brå slutt. Det er lenge siden jeg har sett en så rask realisasjon hos min datter, hun sto i sofaen før en liten gutt hadde rukket å fullføre setningen!

Lite visste hun at ved å hoppe opp i sofaen ble trusselen større, og når hun oppdaget det la hun seg langflat på gulvet bak sofaen. En liten stue ble fylt av skrik og skrål, og det var da jeg sendte gubben en tanke som ikke egner seg på trykk. Lettere oppgitt kikket jeg rundt meg, og det var da jeg fikk meg litt av et syn.

Det viste seg at min datter og en liten gutt hadde løpt på badet for å hente forsvarsmidler, og der sto de på gulvet med en gulvkost, et feiebrett og en mopp! “Nå må du være klar” gaulte min datter til lillebroren sin mens hun stakk mappestangen opp i taket, “JAAA” ropte minstemann mens han hoppet nervøst rundt på gulvet, det hele utviklet seg til en scene tatt ut i fra en komedie film.

Men moppestangen min datter hadde funnet ville ikke samarbeide, hver gang min datter stakk stanga opp i taket vridde enden seg, og jo mer den vridde seg jo mer hysterisk ble min datter. Det var da min datter ble forvandlet til MacGyver, og ved hjelp av gaffateip fikk hun stativet i rett stilling, og etter en time med hyling klarte de endelig å hive edderkoppen ut. Resten av kvelden lå hun langflat ut på sofaen, fullstendig ferdig etter møtet med en liten edderkopp. Men nå vet jeg i det minste hvordan jeg skal få fart på min datter, det er bare å rope EDDERKOPP…

Min kjære, i dag er det din dag.
Jeg skulle så gjerne ha servert deg frokost på sengen.
Vekket deg sammen med en liten gutt.
Sunget bursdagssangen for full hals mens vi danset rundt i rommet.

Men sånn er det ikke, livet ville det ikke slik.
Alt jeg kan gjøre er å sitte her, to øyne er alt jeg har.
Jeg sitter her og prøver å finne de rette ordene, mine øyne danser over tastaturet til ære for deg.
Det er da det slår meg, det finnes ikke ord nok i verden som kan beskrive hvor mye du betyr.

Vi har delt 15 år sammen, 15år på godt og vondt.
Jeg kan med hånden på hjertet si at ingen kjenner meg sånn som du gjør, alle mine sider har du sett. Du leser meg som en åpen bok, det finnes ikke noen linjer du ikke har erfart.
Noe som kan være så forbanna irriterende noen ganger, for du vet så altfor godt hvilke knapper du skal trykke på for å fyre meg opp.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Du er det mest irriterende og fantastiske vesenet jeg noen gang har møtt.
Ingen kan røre meg til tårer av både kjærlighet og forbannelse som du kan.
Aldri har jeg møtt en mer sta og viljesterk gubbe, du gir deg aldri selv om du blir motbevist feil.
Det er derfor jeg elsker deg så inderlig, og det er derfor jeg har fått så mange grå hår.

Men hvis man ser forbi det ytre skallet så ser man det, du har så mange lag.
Jeg ser det i øyekroken når du ser en film som rører deg, jeg hører det i stemmen din når du prater om livet. Jeg ser det i øynene på deg når en liten gutt kommer inn i rommet, og jeg hører det i latteren din når du fryder deg som mest.

Du kaller deg selv en enkel mann, en enkel mann som ikke trenger noen ting.
Men jeg ser en mann med så mange farger, stadig oppdager jeg nye nyanser.
Du er min klippe, gang etter gang plukker du meg opp.
Jeg trenger aldri være redd for å falle, for jeg vet at du vil bære meg i dine armer til verdens ende om du må.

Du sier det selv ofte, “jeg skal bære deg helt til det siste kjære“.
Det sier mye om deg, du er villig til å ofre alt for at jeg har det bra.
Ditt liv ble satt på pause når jeg ble syk, hver dag setter du egne behov til side for å gjøre det beste for meg. Jeg ser det min kjære, jeg ser deg.

Idag er det din dag og jeg skulle så gjerne gjort så mye mye mer.
Fremdeles har jeg ikke funnet nok ord som kan beskrive hvor mye du betyr , for du betyr alt for meg min kjære. Vår kjærlighet har blitt satt på prøve mang en gang , men vi står sterkere nå enn noen gang før. Du er du og du er min, og det takker jeg høyere makter for hver eneste kveld. Nå gleder vi oss bare til du kommer hjem igjen, for da skal vi feire deg min kjære…

Jeg ble vekket av forsiktige kjærtegn i natt, gubben sto plutselig over meg og strøk meg forsiktig på kinnet. Det var tid for avreise, og de forsiktige kjærtegnene sa mer enn tusen ord. Jeg hørte det på han i går kveld, han gruet seg til å dra. Ikke fordi han skulle reise bort noen dager, men han gruet seg til å reise fra meg.

Det er noen år siden sist reiste på langtur, så det er ikke akkurat hverdagskost at gubben drar på langtur og lar meg være hjemme. Bekymringen hans lyste i mot meg i går, og det var da jeg skjønte at nå var det min tur til å være sterk. Min mann er min store trygghet i hverdagen, så det er ikke så enkelt for meg når han er borte. Han er den som alltid vet hva han skal gjøre dersom uventede hendelser dukker opp, og han er den eneste som kjenner kroppsspråket mitt ut og inn.

Men gudene skal vite at han fortjener et avbrekk i ny og ne, så når denne turen kom opp som en mulighet måtte vi gripe muligheten. For selvfølgelig skulle gubben få dra, om jeg så måtte hanke inn en haug med assistenter så skulle gubben få reise. Heldigvis hadde min datter også fri denne helgen, og da gikk kabelen opp. Så med dobbel bemanning og min datter hjemme kunne gubben reise på tur med god samvittighet, og det fortjente han virkelig.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

I tillegg har gubben bursdag denne helgen, og det skal markeres når han kommer hjem. Men jeg skulle ønske jeg var frisk så jeg også kunne være med til Spania, spesielt når jeg sto opp til regnvær i dag. Jeg bare håper vi får litt bedre vær resten av helga så jeg kommer meg ut litt, det hadde gjort underverker nå når gubben er borte. En ting er i hvert fall sikkert, vi skal kose oss her hjemme. Det beste er at jeg ikke trenger å krangle til meg fjernkontrollen til Tv skjermen, så nå kan jeg se fotball i fred og ro…

I to år har vi ventet på denne dagen, for nå er det to år siden vi begynte på det store uteprosjektet med å utbedre hagen og lage ny veranda. Det har vært litt av et prosjekt, spesielt med tanke på at gubben var alene. Jeg må innrømme at jeg tenkte gubben hadde tatt seg vann over hodet når han begynte på dette prosjektet, men til tross for mange utfordringer sto gubben på og ga seg aldri.

Alt sto ferdig i fjor høst, det eneste vi manglet var et rekkverk på verandaen. Når vi begynte på uteprosjektet for to år siden begynte vi også oppsparing til rekkverk, for det var ikke hvilket som helst rekkverk vi ville ha. Denne gangen skulle vi ha glassrekkverk på verandaen, og siden vi visste det ville bli kostbart fant vi ut at det var best å starte sparingen med en gang.

Vi prøvde å innhente tilbud i fjor høst fra ulike firmaer, men de få tilbudene vi fikk var langt over budsjettet vårt. Det var først når vi var på boligmessa i år at vi kom over et tilbud som vi ikke kunne takke nei til, og det beste var at monteringen var inkludert i prisen. Det var en lettelse for gubben, for det siste han ville var å montere det selv.

Nå er det tre uker siden vi bestilte og i går var ventetiden endelig over, to års ventetid nærmet seg slutten. To mann var alt som skulle til, og jaggu var de effektive. Selv om de ikke begynte før kl 13.00 i går så tok det bare noen timer før de var ferdig. Gubben fikk seg litt av en overraskelse når han kom hjem i går, for da sto rekkverket ferdig.

Endelig kan vi sette et punktum for prosjektet som har vært i to år, og det beste av alt er at sola også kom i dag. Så nå gjenstår det bare å få hagemøblene på plass så vi kan nyte vår nye veranda, jeg bare håper vi får fint vær denne helgen så jeg kan være ute. Det hadde vært fantastisk når gubben reiser bort, at jeg kan nyte litt sol mens gubben er i Spania…