Måned: juni 2022

Med forrige helg i tankene våknet jeg opp i går morges, og det første jeg måtte gjøre var å sjekke datoen.
For forrige helg gikk det ikke fullt så bra når det gjaldt både tidspunkt og dato, en uke for tidlig stilte vi oss opp i veien med flagg og godt humør. Vi skulle se på veteranbiller, men bilene dukket aldri opp. Det viste seg at vi var en uke før tidlig ute, så det var en grunn til at jeg var en smule skeptisk i går når jeg våknet.

Men etter at jeg hadde trippeltsjekket datoen gjorde vi oss klar for tur, og denne lørdagen dro vi mannsterke oppover til Voss, for min nest eldste sønn ble også med. Noe vi satt ekstra stor pris på, for da fikk vi hjelp til en liten gutt. Men det gikk ikke lang tid før vi skjønte at det var noen andre som hadde førsterett på veien i går, vi startet nemlig turen akkurat samtidig som sykkelrittet Bergen-Voss. Heldigvis bruker de gamleveien oppover, så vi slapp å dele veien så lenge.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Akkurat som forrige helg kjørte vi rett opp til min venninne når vi kom frem, hun måtte selvfølgelig være med. Igjen tok vi med oss flagg og gikk opp i veien rett ved min venninne sitt hus, og det tok ikke lang tid før vi skjønte at denne gangen var vi på rett sted til rett tid. Flotte fantastiske biler kom rullende rundt svingen, til stor jubel fra en liten gutt.

Etter en time oppi veien var det på tide å komme seg videre, vi ville jo gjerne se disse fantastiske bilene på nært hold. I følge programmet skulle de stoppe for lunsj ikke så langt unna, så da var det bare å hive seg i bilen igjen. I nærheten av en nedlagt militærleir sto de på rekke og rad, men når vi skulle parkere var det noe helt annet som fanget min interesse.
En blå himmel ble plutselig svært så fargerik, synet av mange paraglider skjermer brakte lengselen tilbake. Jeg skulle ønske det var jeg som var der oppe, og minnene fra min forrige paraglider tur kom sterkt tilbake.

Det ble en fantastisk dag på Voss, og det hele ble avsluttet med deilig grillmat i godt selskap. Vi lever lenge på denne lørdagen, og det beste er at vi enda har to dager igjen med fri. I dag venter vi besøk av en familie som vi ble kjent med når vår lille gutt gikk i barnehagen, og det er så kjekt at barna kan holde kontakten. Men det jeg gleder meg mest til i dag er to spennende fotball kamper, dette blir en fantastisk søndag…

Fortsatt sitter jeg her og tenker på hvordan livet mitt kunne sett ut, hvordan livet ville sett ut uten tre små bokstaver.
For 8 år siden smilte livet til meg, med en liten prins på vei så fremtiden lys ut. Etter mye motgang følte jeg at tingene nå endelig hadde snudd, nå var det jeg som skulle få føle på lykke for en gangs skyld.

Men atter en gang raste korthuset sammen, igjen ble jeg sittende i et altoppslukende mørke. Der og da kunne livet mitt like så godt ha tatt slutt, for plutselig ble fremtiden mer skremmende enn døden.
Heldigvis har livet gitt meg mer enn jeg så for meg der og da, og jeg har innsett at livets små gleder tar aldri slutt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I går ble jeg sittende og bla igjennom gamle bilder, og det var da jeg forsto det. Den lykkelige jenta på bildene var borte for alltid, jeg skjønte der og da at jeg aldri ville føle på den følelsen av lykke igjen.
Alle puslebitene var lagt når lynet slo ned, og med seg stjal de fremtidens håp og drømmer.

Livet som kunne ha vært ligger som en kvern i bakhodet mitt, og hver gang jeg møter blikket til mine kjære ser jeg drømmene vi engang hadde.
Drømmer som enda lever men som vi prøver å fortrenge, drømmer som er for vonde til at vi klarer å fordøye de.

Hver dag kjemper vi en kamp mot fortidens tanker, men enkelte ganger klarer vi ikke unnslippe. Det er da de kommer flommende ut, små blanke dråper for alt vi har mistet. På en liten dataskjerm ser jeg henne, hun som engang var. Fra en hvilestol ser jeg fortidens lykke i øynene hennes, en lykke jeg aldri får tilbake. For i en hvilestol sitter jeg hver eneste dag, og nå lever jeg det livet ingen vil ha….

I går fikk jeg grei beskjed om å komme meg ut, eller egentlig fikk jeg ikke beskjed i det hele tatt.
Jeg så det på han med en gang han kom hjem, gubben hadde noe på gang.
Det hele begynte når mine foreldre kom på besøk, vi satt og pratet om buskene jeg hadde prøvd å plante når gubben plutselig spratt opp av sofaen.

Ingen av oss skjønte noen ting når gubben brått løp på dør, lettere forvirret ble vi sittende å se på hverandre. Det verste var at gubben forble borte, og igjen lurte jeg på om jeg måtte sende ut en etterlysning. Men i det jeg åpnet Messenger for å ringe gubben hørte jeg det, ytterdøren gikk opp med et smell.

Inn kom gubben mer engasjert enn noen gang før, men før jeg rakk åpne kjeften ble jeg kastet over en bred skulder. En forvirret kjærring ble plassert i rullestolen som sto midt på stuegulvet, jeg hadde ikke fått med meg at gubben hadde tatt den inn engang. Noen ganger lurer jeg på hvordan det i det hele tatt er mulig, men med en finnmarking i hus er tydeligvis alt mulig.

Både jeg og mine foreldre gikk forsiktig ut av døren, vi visste alle hvem vi hadde med å gjøre.
Men når jeg rundet hjørnet fikk jeg meg en gledelig overraskelse, gubben var nemlig i ferd med å oppfylle et to år gammelt løfte. Jeg skjønte det med engang jeg så sementsekkene, buskene mine hadde nå fått seg en redningsmann.

Vi begynte å prate om det allerede i 2019, men det forble med praten. Jeg hadde egentlig gitt opp hele prosjektet for lenge siden, jeg vet nemlig hvem jeg er gift med.
Gubben er veldig god på å planlegge, men og utføre planene er det litt verre med.
Men av og til glimter selv gubben til, og det var akkurat det han gjorde i går.

For hvorfor bruke masse penger på blomster krukker når man kan lage de selv?
Og er det en ting gubben er god på så er det betong, der er det ingen som overgår han.
Så i går satte gubben i gang, kjerringa skulle få så mange blomster krukker som hun ville.
Den første ble et prøveprosjekt, og selv om jeg egentlig ble ganske så fornøyd med resultatet så ble ikke gubben like fornøyd. Perfeksjonisten tredde frem i går, og når de to neste skulle støpes ble ingenting overlatt til tilfeldighetene.

Så nå kan jeg virkelig begynne å plante, for nå har jeg tre store krukker å plante i.
Jeg er glad jeg har en mann som faktisk gidder å engasjere seg i alle mine prosjekter, og akkurat dette var midt i blinken for gubben. Aldri hadde jeg trodd at gubben skulle oppfordre meg til å kjøpe blomster, men det skjedde altså i går. Så nå vet jeg hva pinsen skal brukes på, her skal det plantes som aldri før….

Reklame | Knut Bye kolonial og livet er ikke over før det er over av Vivian Brosvik

På mandag kom enda en forsendelse med bøker, så dersom du enda ikke har kjøpt boken min så har dere mulighet nå. Men denne gangen gjør jeg det litt annerledes, for jeg og posten er ikke venner lenger. Jeg er så skuffet her jeg sitter, og for hver melding jeg får fra personer som ikke har fått boken min jo mer skuffet blir jeg.

Så dersom det er flere som ikke har fått bøkene sine så send meg gjerne en mail på [email protected], alle skal selvfølgelig få en bok.
Men heretter blir alle sendt med sporing, jeg får heller øke prisen med 50 kr for å sikre både meg selv og dere at den kommer frem.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Jeg har ca 40 bøker her hjemme som bare venter på å få et nytt hjem, send meg en mail på [email protected] dersom du vil ha.
I går sendte jeg enda flere bøker opp til Vardø, jeg fikk nemlig en god nyhet fra familien til min mann i forrige uke. Broren til min mann hadde spurt en lokal business mann der oppe om tillatelse til å selge boken min på kolonial butikken hans, og snill som han er sa han ja med engang.

Terje Bye du er god som gull, tusen takk for at jeg får denne muligheten.
Så om en uke kan Vardø væringene kjøpe boka mi på nærbutikken, det blir spennende å se om noen blir solgt der oppe. Terje Bye er en fantastisk mann som gjør så mye for lokalsamfunnet, og i en alder av 74 jobber han enda 19 areidstimer hver dag! Det står det respekt av, den mannen er laget av noe spesielt.

I fem år bodde jeg i Vardø, og den tiden har satt spor. Men det jeg husker best med butikken til Terje er salatbaren og alle varmrettene. Det er spesielt en rett som har satt spor hos nesten alle som har bodd i Vardø, og det er retten brennende kjærlighet. Jeg tror alle er enige med meg når jeg sier at Knut Bye kolonial har verdens beste brennende kjærlighet, og jeg tror vi er flere som har prøvd å få tak i den hemmelige oppskriften.

Både jeg og min mann savner den lille øya i havgapet, han spesielt siden familien er så langt unna.
Det er sprøtt å tenke på at det er gått to år siden vi var der sist, og selvfølgelig skulle jeg ønske vi kunne dra opp igjen. Men jeg er usikker på om vi får det til, jeg har jo ikke akkurat blitt bedre de siste årene. Men drømmen om å få oppleve vinteren der oppe en gang til lever enda, men jeg skjønner jo at det blir vanskelig.

Heldigvis har jeg minnene, og de er det mange av. Jeg er glad for at jeg har fått muligheten til å samle alle mine minner i en bok, og det gir meg trøst å vite at mine kjære vil ha den til evig tid.
Nå håper jeg at det fortsatt er noen der ute som vil kjøpe boken min, og at de som blir lagt i butikken til Terje blir solgt. Så dersom du har lyst på en så send meg en mail på [email protected], denne gangen blir alle sendt med sporing…

For en dag det ble i går, jeg er fortsatt rystet her jeg sitter.
Det som begynte så bra endte med det komplette kaos, og i dag var jeg slettes ikke sikker på om jeg tok sjansen på å stå opp. Men la oss begynne med begynnelsen, for tirsdagen begynte egentlig veldig bra. Jeg sto nemlig opp til både fuglekvitter og solskinn, og sistnevnte har vi ikke akkurat hatt mye av i det siste.

Plutselig så jeg en mulighet til å få gjort noe utendørs, jeg måtte bare få i meg sondematen først.
Normalt sett så tar dette en god time, men dette skulle vise seg å ikke være en normal dag.
Som vanlig koblet hjemmesykepleien meg på sonden, og som vanlig gjorde jeg meg klar til å legge ut dagens innlegg. Så jeg fulgte ikke med på sonden i det hele tatt, først etter en time begynte jeg og ane at her var det noe rart.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

For normalt sett blir jeg ganske så full i magen av 1  liter med vann og mat, men der og da følte jeg meg bare sulten. Litt forvirret gløttet jeg opp på sonden, og der hang forklaringen.
Det var ikke første gangen det skjedde og det er helt sikkert ikke den siste, men all maten som egentlig skulle gå i magen på meg hadde nå tatt funnet en annen vei, opp i vannposen lå den nå og skvulpet lykkelig. Etter det gikk alt rett vest, en full vannpose ble starten på en merkelig dag.

Lettere oppgitt heiv jeg i meg en brødskive og kom meg ut, det kom ikke på tale at jeg skulle kaste bort et sekund mer innendørs når sola omsider var kommet frem.
Dessuten hadde jeg invistert i noen busker som jeg nå måtte få ned ijorda, men det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort.

Ute var det lummert, tankene mine gikk til sydligere strøk når jeg kom ut, og mens assistenten gikk for å hente spade satte jeg meg i solveggen. Jeg fikk omtrent et minutt under solen når assistenten kom tilbake, og det var da sirkuset begynte. Har jeg nevnt at vi bor oppå en fjelltopp? Men lite visste jeg at fjelltoppen befart seg under hagen min. Uansett hvor vi prøvde å grave kom vi ikke ned, det var stein overalt!

Etter utallige forsøk med spaden fant vi et egnet sted, problemet var bare at det stedet hadde bare rom for en busk. Nede på trappa satt jeg omringet av busker, jeg hadde nemlig ikke bare kjøpt en kan du tro. Hele fire busker til sto nå og ventet på tur, men med et fjellberg under gressplenen ble hele prosjektet en frustrerende utfordring.
Plutselig begynte assistenten min å gestikulere noe voldsomt oppi lia, jeg skjønte ingenting der jeg satt. Det så ut som hun hadde brutt loven på minst ti punkter, stille prøvde hun å viske til meg.

“Jeg har funnet en arkeologisk funn, skal jeg grave den ned igjen”?  
Luskende kom hun ned med en jordklump ihånda, begge ble sittende å studere denne finurlige tingen. Det siste jeg trengte vær at hagen min ble omgjort til et utgravingssted, så for å være på den sikre siden så bestemte vi oss for å grave ned gjenstanden i hekken, godt over på naboens tomt. Men akkurat det tror jeg ikke gudene satte pris på, for like etterpå fløy Guden Tor over hodene på oss. Jeg burde jo ha tatt signalet, et tordenvær varslet om at her var det fare på ferde.

Men kjerringa hadde bestemt seg, litt tordenvær skulle ikke hindre meg i litt hagearbeid!
Jeg hadde jo enda fire busker som jeg trengte å få på plass, men jeg skjønte jo at det hastet. For med tordenvær i luften så er aldri regnet langt unna, og i horisonten kunne vi begge se at det var på vei.
Så med spaden i hånda styrtet assistenten opp i hagen, nå hastet det med å finne en egnet plass.

Etter to uheldige forsøk fant hun en egnet plass, og igjen satte hun i gang med å grave.
Nede på trappa satt jeg og så ba en bønn om at regnet måtte holde seg unna litt til, men det skulle vise seg at regnet var mitt minste problem, for like etter kunne et hyl høres fra hagen.
Jeg skjønte det med en gang jeg hørte hylet, nå var det alvor!
“Har dere begravd noe i hagen” ropte assistenten mens hun bekymret kikket ned i hullet hun nettopp hadde gravd opp. Det spørsmålet fikk kjerringa til å rømme innendørs igjen, nå fikk busker være busker.

Hva som egentlig lå i hagen aner jeg ikke, og jeg er ikke interessert i å finne det ut heller.
Gårsdagen endte med at lynet slo ned, og da hadde jeg fått nok. Så nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre med buskene, for en ting er sikkert, det blir en stund til vi tør å grave i hagen igjen…