Ingen påske uten krim, slik er det ihvertfall for meg. Helt siden jeg var liten har jeg hatt en fasinasjon for alt som har med krim og gjøre, og jeg husker enda den første boken jeg lånte på bibloteket. Hardyguttene ble raskt en favoritt, under dyna med lommelykt lå jeg hver kveld og leste. Ikke rart jeg ble mørkeredd til slutt, det hjalp heller ikke på at jeg snek meg ned i trappa for å smugtitte på Derrick hver fredagskveld.

Påsken har alltid vært et høydepunkt når det gjelder krim, og når jeg selv ble eldre så ble nye krimbøker kjøpt inn hvert eneste år.
Bøkene ble de første som ble pakket ned når vi skulle på tur, og det beste jeg visste var å sitte fremfor peisen under teppet med boken i hånda. Først da var det påske for meg, med en beroligende knitring fra peisen i ørene og en sitrende spenning i kroppen nøt jeg roen. Det er noe jeg savner den dag i dag, bla i en ny bok og føle det stive papiret mellom fingrene.

Heldigvis har jeg lydbøker, jeg er glad for at jeg lever i en tid der teknologien stadig gjør nye fremskritt. Det ble redningen i fjor, for først da kom det ut en lydbok som jeg hadde ventet lenge på. Det kom nemlig ut en krimbok i 2020 som jeg bare måtte få med meg, mitt søskenbarn hadde nemlig blitt forfatter!
Spenningsthrilleren Tro meg når jeg lyver ble raskt populær, og det er den boken jeg nå vil anbefale som årets krimbok denne påsken.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det som gjør den så spesiell for meg er at deler av omgivelsene er fra mitt barndomsrike, jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene. Denne boken har alt, spenning fra første side. Jeg er så stolt over mitt kjære søskenbarn, du har gjort en kjempejobb Ellen. Under kan dere lese et lite utdrag fra boken, denne boken kan jeg virkelig anbefale.

Politimannen Lars Lukassen ser muligheten til en permanent forfremmelse idet han må rykke ut til likfunnet av en tidligere klassekamerat. Situasjonen på politistasjonen i Hønefoss forverres da en uhyggelig skikkelse oppsøker barn og deler sine mørke hemmeligheter. Samtidig kommer læreren Johanna Brekke til byen for et vikariat. Lars blir raskt tiltrukket av henne. Men hva er det Johanna rømmer fra, og hvem er venn og hvem er fiende i jakten på sannheten….

Så her er det bare å løpe og kjøpe, eller gå på et biblotek for å låne den.
Min datter kunne fortelle at den boken hadde de i klassen fått som analyseoppgave i fjor, det syns min datter var litt gøy. Skolebibloteket på skolen deres hadde blitt raidet for akkurat den boken, og det ble raskt en favoritt blant ungdommene også.
Så denne påsken har jeg bare en oppfordring, dersom du som meg liker krimbøker så må du lese Tro meg når jeg lyver av Ellen G. Simensen….

Gjennom dine øyne ser jeg. Jeg ser en verden så vakker, en fredfull verden. Jeg ser din verden, en harmonisk verden, en verden full av glede og latter. Jeg ser en åpenbarende verden, en verden full av skatter og hemmeligheter. 

Gjennom dine hender føler jeg. Jeg føler de vakreste ting, myk som fløyel mot min skjøre hud, gjennom dine hender føler jeg. Jeg føler en varme så god, en mors varme, en varme som når helt inn, inn der ingen kan se hva som bor.

Gjennom dine ører hører jeg.Jeg hører de vakreste toner, som englesang hviskende mot kinn, den lune, trygge stemmen til far, som bysser deg i seng kveld etter kveld. Jeg hører de vakreste ord , ord som er fulle av kjærlighet og omtanke som en vakker kjærlighetssang.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Gjennom dine føtter går jeg. Jeg klatrer over de høyeste hindringer, jeg går på de mykeste sandstrender. Jeg går gjennom en fargerik blomstereng, jeg klyver opp de bratteste bakker og over de vakreste fjell.

Gjennom din nese lukter jeg. Jeg dufter de herligste dufter, den kalde luften en vinterdag, jeg lukter nystekt brød en søndags morgen. Jeg lukter den søteste parfymelukt en klar vårdag. Jeg lukter det salte hav, som speiler seg i himmelen en stjerneklar aften.

Gjennom dine sanser sanser jeg. Jeg sanser en urettferdig verden, som regn fra blå himmel. Jeg sanser en kald verden, som frost på små barnehender. Jeg sanser livet, hvor vakkert det kan være, som en hvitveis innimellom bark og mose.

Gjennom dere barn lever jeg.  Dere finner meg i alt dere gjør, som en sommerfugl som flyr lydløst over en blomstereng, som en sildrende bekk fra en fjellsprekk. Dere finner meg i de første snøkrystallene en vinterdag, dere finner meg i de blinkende stjerner på den mørke himmel.

Men det vil komme en dag der dere gir opp og lete. Da skal dere se innover, innover der alle hemmeligheter bor, der kjærligheten er som størst. Dypt der inne finner dere meg, dypt inne i deres varme hjerte… 

Til tross for at jeg for første gang følte meg helt rolig igår før kontrollen så var jeg temmelig pumpa når jeg kom hjem igjen. Så pumpa at jeg sovnet i godstolen, lettelsen over at alt hadde gått bra enda en gang var mer overveldende enn jeg hadde sett for meg. Pusteprøvene var faktisk litt bedre denne gangen enn forrige kontroll, og det rare er at jeg puster bedre i liggende stilling enn jeg gjør i sittende.

Det bruker nemlig være omvendt hos ALS pasienter, og selv om det ikke er mye om å gjøre så er det nok til at lungelegen reagerer. Jeg er tydeligvis noe for meg selv i følge han, men akkurat det er ikke noe nytt for meg. Ifølge min far har jeg alltid vært en skrue, egentlig burde jeg ha vært et forsøksprosjekt for lenge siden.

Stemningen var lett og lystig på sykehuset, jeg tror legene har forstått det gubben har prøvd å forklare i årevis. Hver gang vi kommer på sykehuset så får legene høre den samme setningen, og nå tror jeg endelig de har skjønt det.
“Ukrutt forgår ikke så lett” hører jeg gubben si hver gang, og i mitt stille sinn tenker jeg at da er vi to. For dersom jeg er beskrivelsen på ukrutt så lurer jeg på hva han er, vi er nok mer lik enn vi tror.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men jeg tilegner meg gjerne den betegnelsen dersom det betyr at jeg får leve lengst mulig, da kan jeg gjerne være ukrutt.
Stemningen på sykehuset har forandret seg mye det siste året, og det betyr så mye.
Jeg vil heller prate om livet fremfor døden, den kommer før eller siden uansett.
Men aldri en kontroll uten litt drama, og denne gangen var jeg sikker på at gubben skulle gå ned for telling.

Gubben har nemlig sprøyteskrekk, som mange andre så tåler han ikke synet av blod.
Så å ta han med på kontroller er en risikosport, for er det en ting jeg må gjennom på hver kontroll så er det blodprøver. Etter å ha vært en nålepute i mange år har legene innsett at anestesi må komme på banen, så nå blir det ultralyd hver gang blodprøvene skal taes. Men denne gangen traff han litt vel bra, blodspruten sto ut av armen på meg. Selv fikk jeg det ikke med meg, jeg var for opptatt med å legge kabal. Etter mange år med ALS så er jeg godt vant, litt for godt vil vel noen si.

Hadde det ikke vært for gubben så hadde jeg sikkert aldri oppdaget det, synet av en kritthvit gubbe borte i hjørnet fikk meg til å reagere.
Plutselig var det han som var nærmere døden enn meg, ja det så ihvertfall ikke verre ut. Ansiktsfargen gikk fra normal til likblek på et sekund, deretter begynte en grønnskjær aktig farge å ta over.
“Æ må visst sette mæ litt” visket en spak gubbe, jeg har faktisk aldri sett han så spak før. Så denne gangen tror jeg gubben var mer lettet enn meg når kontrollen var over, neste gang sender jeg han ut på gangen når blodprøvene skal taes.

Kvelden ble avsluttet med ikke mindre enn to forykende fotballkamper, og ifølge gubben så var det ende et bevis på at denne kjerringa fortsatt lever i beste velgående.
Jeg fikk i det minste trent opp stemmen min, ulempen var at jeg holdt på å gi gubben hjerteinfarkt opptil flere ganger. Nå ser jeg frem til en strålende helg sammen med mine kjære, og tenk, nå er det snart påske også…

God helg til dere alle 💖

Hver eneste gang tenker jeg det, nå er det heldigvis tre måneder til neste gang.
Men jeg blir like overrasket hver gang, over hvor fort tre måneder går.
I dag var det nemlig den tiden igjen, det var igjen tid for tre måneders kontroll.
Hver tredje måned blir jeg innkalt til ALS kontroll, og det er like nervepirrende hver gang.

Nervene har alltid tatt helt overhånd, nettene før disse kontrollene har vært fylt med mareritt. Selv om jeg innerst inne vet at jeg er stabil så reagerer kroppen, jeg har ingen kontroll.
Men denne gangen har det vært annerledes, for første gang på seks år kjenner jeg på en ro.

I seks år har jeg levd tre måneder om gangen, tre måneder er alt jeg har.
Alt har stått og falt på disse kontrollene, på en måte så har det vært som å gå opp til eksamen. Bestå eller ikke bestå, og i seks år har jeg bestått hver gang. Premien har vært tre nye måneder, alt jeg i løpet av disse seks årene har ønsket meg er tre nye måneder i en stabil kropp.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Noe mer enn det er dessverre urealistisk, og en realist har jeg alltid vært.
Jeg er svært takknemlig over at jeg får en utprøvende forsøksmedisin, men noe mirakel forventer jeg ikke. Jeg tar til takke med det jeg får, og om det innebærer tre nye måneder sammen med mine kjære så er det stort nok for meg.

Så idag drar jeg på kontroll med en ny indre ro, for de siste tre månedene har vært stabile. Alt jeg håper på nå er tre nye måneder, og dersom jeg er heldig vil tre måneder bli til et år. Mine odds er lavere enn hos andre, men selv jeg har et lite håp. Et lite håp om å leve slik jeg er nå lengst mulig, det er alt jeg ønsker meg…

Jeg så han gjennom vinduet, på lette ben og med ryggsekken på beveget han seg raskt fremover. Små snøfnugg drysset lett ned over han, mellom snødekte trær ble han borte. I en liten stue satt jeg, lite ante en fremmed mann at han i ryggsekken bar på en drøm. Min drøm, en drøm om å være tilstede. I en liten stue fulgte jeg han med blikket, og alt jeg tenkte var “tenk om det var meg”.

Jeg så henne, det klare vannet omfavnet hennes kropp. Lette svømmetak skapte brytninger i vannet, en grasiøs kropp beveget seg lydløst under overflaten. På land satt jeg, helt stille fulgte jeg henne med blikket.
Lite ante en fremmed dame at hun svømte fra en drøm, for på land satt jeg og tenkte “tenk om det var meg”.

Jeg så de gå forbi, med hender flettet sammen svevde de bortover en travel gate. Det eneste de hadde øye for var hverandre, det var de to mot en verden så stor. Smeltet sammen beveget de seg sakte forbi, lite ante de at kjærligheten deres bar på en drøm, for i en stille bil kikket jeg på min kjære og tenkte “tenk om det var oss”.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

I en bil kom hun kjørende, med bestemte skritt beveget hun seg raskt gjennom skolegården. Dagens viktigste gjøremål skulle hun nå ta, en liten gutt kom løpende mot henne. Gleden i øynene hans lyste opp hele skolegården, i bakgrunnen ble jeg sittende å se på. Mors armer sto klar til å ta han imot, lite ante hun at hun nå skulle ta imot en stor drøm. Helt stille ble jeg sittende å se på, og igjen tenkte jeg “tenk om det var meg”.

Hver dag ser jeg de, mennesker som lever det livet jeg engang levde.
Fremmede mennesker som ikke aner at de bærer på en drøm, min drøm.
En drøm om livet, livet som engang var. Et liv som kun er minner nå, et liv jeg har glemt hvordan var. Men hver dag ser jeg de, mennesker som lever det livet jeg engang hadde. Og det er da den kommer, min største drøm trer frem i lyset. Hver kveld visker jeg den ut i et stille lite rom, “tenk om det var meg”….

“Sover du” ropte gubben til meg igår ettermiddag, og de ordene kom fra rett munn.
For gudene forby at kjerringa skal få ta seg en høneblund på dagtid, det er kun gubben som får lov til det. Etter å ha hørt på lavmælte snorkelyder i to timer i går kom gubben uthvilt ut i stuen, og da hjalp det ikke at kjerringa var en smule trøtt.
“Nå skal vi gå en kveldstur kjære” sa gubben i det han heiv meg over skuldrene sine, og i det jeg ble plassert i rullestolen innså jeg at jeg allerede var ferdig påkledd.

Gubben må jo ha noen superkrefter som jeg ikke vet om, for når det gjelder påkledning av kjerringa er han raskere enn selveste Sonic. Det hele går så fort at jeg ikke får det med meg engang, når han først vil være effektiv så går det virkelig unna.
Jeg våknet i det minste rimelig kjapt, her i huset er det best å holde seg våken til enhver tid.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kveldsturen var nøye planlagt, gubben hadde nemlig noe han skulle vise meg.
Det er nemlig blitt bestemt at det skal bygges noen nye leiligheter i området her, og nå ville gubben vise meg området.
Det var ikke lange veien å gå, og når jeg fikk se hvor byggingen skulle foregå ble jeg bare oppgitt. Ja ikke bare oppgitt men forbanna, hjertet mitt sank der jeg satt i rullestolen.

I over ti år har vi bodd her, og foruten om nabolaget så er skoleveien den jeg har verdsatt mest av alt. En asfaltert sykkelsti gjennom skogen, fri for trafikk og trygg for barna. Der har jeg både gått og kjørt med rullestol for å hente barna mine, på den veien har jeg fått nyte naturen tett på. Duften av furu har slått i mot meg, og mang en gang har jeg og en liten gutt hatt mange fine øyeblikk der.

Men det var et sørgelig syn som møtte meg i går, de høye trærne som en liten gutt engang klatret i lå nå som opphøgde tømmerstokker på flat mark.
Hauger med trespon var alt som var igjen, det eneste beviset på skogen som engang var. Flere leilighetskomplekser skulle nå overta skoleveien, og alt jeg klarte å tenke på var at nå var det over. For med nye leiligheter kommer det også flere mennesker, og med mennesker følger det med biler.

Det er tydeligvis ikke snakk om å ta vare på den naturen vi har, her skal det bygges for enhver pris. På den eneste trygge skoleveien skal det nå bygges, jeg kjente hvordan skuffelsen tok meg. Jeg håper dette prosjektet drar ut i tid, for dette har ikke jeg lyst til å oppleve. Jeg går på tur for å nyte naturen i fred og ro, jeg går ikke på tur for å stirre inn i leilighetsvinduer. Så nå sitter jeg her og lurer på hva enkelte tenker med, en ting er ihvertfall sikkert, her er det pengene som rår. Likevel er jeg glad for at vi tok kveldsturen i går, for idag våknet vi opp til full vinter igjen…

I går kom den igjen, den følelsen som griper tak rundt hjertet mitt som en kald klo. En følelse som får alle gamle sår til å åpne seg på ny, tynne skjøre skorper blir brått revet bort. Jeg kunne føle hvordan små sår begynte å dryppe inni meg, fortidens sår hadde åpnet seg igjen.

Et lite glimt av mitt eget speilbilde var alt som skulle til, jeg kjente hvordan blanke dråper begynte å samle seg opp.
En liten blank dråpe for fortidens mange sår, en blank dråpe for en fremtid jeg aldri skulle få oppleve. Jeg så henne i speilet, to fremmede øyne stirret tilbake på meg.

Våre blikk traff hverandre, og et gufs av frysninger for igjennom kroppen min. For selv om to øyne føltes fremmed ut så visste jeg det, jeg visste godt hva hun bar på. Bak et skrøpelig skall levde det et ørlite håp, et håp hun aldri turte innrømme for seg selv fantes.
Et lite håp om å få livet sitt tilbake, en liten drøm som våkner til liv hver natt.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

En drøm om å få friheten tilbake, sin egen selvstendighet.
Kunne være fri til å gjøre det en selv vil, stå på egne bein og leve livet fritt. Men speilbildet mitt talte sitt eget språk, og innerst inne visste jeg at drømmen for alltid bare ville forbli en drøm.

Der satt jeg og så på meg selv i et lite speil, igjen ble jeg påminnet om hvilken retning det går. Et lite speilbilde fortalte en historie som jeg aller helst vil glemme, en historie om at slutten nærmer seg.
En dag skal håpet begraves, og det er ingenting jeg kan gjøre med det.
En tynn spinkel kropp ble beviset, to små øyne skal en dag lukkes for godt…

Jeg er heldig som har dere, mine fantastiske lesere som alltid er der.
Når min lille bok endelig ble ferdig følte jeg meg helt tom, enda et mål var nådd. Men det var når jeg delte min glede med dere at jeg følte på det, hvor heldig jeg er som har dere i livet mitt.

Dele mine gleder med dere gir meg så utrolig mye, jeg får så mye tilbake. Selv små gleder blir dobbelt så store når jeg deler de med dere, og det er jeg så uendelig takknemlig for.
Det betyr så mye at mine små gleder blir så godt tatt i mot, dere gjør meg til et bedre menneske.

Hver dag deler jeg sorg og gleder med dere, min hverdag når ut til mange. Måten dere gleder dere over mine små gleder hver eneste dag gjør meg ydmyk, det sier meg mye om dere som mennesker, dere er bare fantastiske.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Min reise så langt har gitt meg så mye, mye mer enn jeg noensinne kunne drømt om. Og mye av det er på grunn av dere, hver dag mottar jeg omtanke og nestekjærlighet.
Takket være dere så har jeg følt meg mindre ensom, denne bloggen har gitt hverdagen en ny mening.

Så tusen takk for at dere alltid er der, dere gir meg mer styrke enn dere tror. Når dagene blir tunge og mørke så vet jeg at dere er der, og det betyr så uendelig mye når man lever med døden på skuldrene hver dag.
Ta vare på dere selv hvor enn dere er, for dere har alle fått en spesiell plass i mitt hjerte….

To ganger har jeg følt på den, en bunnløs sorg som etterlater seg flere spørsmål enn svar. Et traume så stort at du drukner i skyldfølelse, en redsel som legger seg rundt ditt bryst og hindrer deg i å puste. Jeg kan enda se henne, sittende alene på murkanten med et lite barn i armene. Jeg var bare 17 år når det skjedde, årets første sommerdag brakte med seg et altoppslukende mørke.

Tre måneder tidligere hadde jeg blitt mor for første gang, aldri har jeg vært lykkeligere. Men et mørke lurte i det fjerne, og midt i lykken slo lynet ned.
Sjokket slo luften ut av meg, det var som å få en hard uventet knyttneve i magen.
På murkanten ble jeg sittende å gispe etter luft, lyden av blå sirener ga ekko i ørene mine. Han var ikke her lenger, for noen minutter siden var han full av liv og nå lå han der livløs på en båre.

I dag er det 2 April, og ute spirer det frem nytt liv. Kontrastene ble store for meg den dagen for 25 år siden, derfor vil jeg i dag gi dere en påminnelse.
For en stund siden ble jeg kontaktet på mail, forespørselen traff meg midt i hjertet.
Et søskenpar hadde nylig opplevd selvmord i vennekretsen, og ene søsteren hadde nå laget en sang om dette. Så når jeg ble spurt om å spre hennes budskap var det ingen tvil, for dette er et tema som ikke kan snakkes for mye om.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Selvmordstatistikken lyver ikke, i 2020 var det 639 mennesker som tok sitt eget liv.
467 menn og 172 kvinner, og det er bare her i lille Norge.
Jeg husker enda den dagen for 25 år siden, og dessverre ble det ikke bare den ene gangen. Hele tre ganger skulle jeg oppleve selvmord på nært hold, og de opplevelsene har gjort noe med meg som menneske.

Enda kan jeg føle på skyldfølelsen, og fortsatt har jeg flere spørsmål enn svar.
Det er ingen tvil om at psykisk helse må prioriteres enda mer, vi har ingen å miste.
Derfor er jeg så glad for å se at det finnes mennesker der ute som gjerne vil sette søkelyset på dette temaet, for det trenger vi virkelig.
Idag slippes denne nydelige låten og jeg er så heldig som får lov til å dele den med dere. En stor takk til Omid og Morsal, verden trenger flere mennesker som dere.

Sangen som alle bør lytte til idag heter Only if i could og du kan høre på den via linken under. I dag er dagen, i dag bør vi rope det ut, “VI HAR INGEN Å MISTE”💖

Only if i could av Morsal Nvrz

Ja jeg var inne på tanken, når alle andre gjorde det så skulle jeg også.
For i dag er det 1 April, den ene dagen der lureriene står i kø.
Faktisk hadde jeg gjort klart et helt innlegg, årets store spøk var klar.
Men i går kveld slo det meg, dette kom til å eskalere. Jeg så for meg gubben i betongbilen, med svetteperler store som golfballer og med et hjerte som var i ferd med å løpe løpsk.

For å ikke snakke om mine foreldre, de hadde stått på døren her før jeg rakk tenke meg om. Marerittet i natt fikk meg på andre tanker, jeg innså at denne gangen hadde jeg dratt spøken for langt. Likevel velger jeg å publisere innlegget, men dette året velger jeg å si APRILSNARR på forhånd….

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Jeg følte det på meg igår igjen, kroppen begynte å skape seg igjen.
I sengen kjente jeg det, en bølge av kvalme kom flommende over meg.
Alt jeg klarte å tenke var “ikke igjen” , tanken på enda en helg i dårlig form fikk maktesløsheten til å komme.

Det var da det slo meg, inne på et mørkt lite soverom begynte jeg å kjenne etter. Symptomene var ikke til å ta feil av, jeg hadde garantert fått urinveisinfeksjon igjen. Så det første jeg gjorde i dag når jeg våknet var å ta en urinprøve, assistenten ble sendt rett ned på legekontoret.

Deretter var det bare å smøre seg med tålmodighet,  og vente på telefonen med prøveresultatet.
Men denne gangen tok det forferdelig lang tid, så lang tid at jeg begynte å bli en smule nervøs. Litt før klokken 13 hørte jeg det, en velkjent vibrering kunne høres borte med TVen.

Det var assistenten som tok imot samtalen, og plutselig så jeg hvor stresset hun ble. Samtalen ble satt på satt på høytaler, og legens beskjed var klar. Jeg måtte komme ned på legekontoret med en gang, dette måtte taes ansikt til ansikt.

Aldri har ting gått så raskt unna før, vi var i bilen før jeg rakk blunke med øynene. Nervene kom i bilen, for hva i huleste var det nå som ventet meg? Jeg tenkte det verste og forberedte meg på det som nå ville komme, og når jeg kom inn på legekontoret var jeg våt av svette.

Blikket til legen når hun kom ut for å hente meg var gravalvorlig, og det var da jeg skjønte at nå var min siste time kommet.
Men aldri i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg det som nå kom, ordene til legen fikk rommet til å gå trill rundt.
“Du er gravid, hele tre måneder på vei”. 
Så nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal si til gubben, dette går aldri bra…