1 April

Ja jeg var inne på tanken, når alle andre gjorde det så skulle jeg også.
For i dag er det 1 April, den ene dagen der lureriene står i kø.
Faktisk hadde jeg gjort klart et helt innlegg, årets store spøk var klar.
Men i går kveld slo det meg, dette kom til å eskalere. Jeg så for meg gubben i betongbilen, med svetteperler store som golfballer og med et hjerte som var i ferd med å løpe løpsk.

For å ikke snakke om mine foreldre, de hadde stått på døren her før jeg rakk tenke meg om. Marerittet i natt fikk meg på andre tanker, jeg innså at denne gangen hadde jeg dratt spøken for langt. Likevel velger jeg å publisere innlegget, men dette året velger jeg å si APRILSNARR på forhånd….

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Jeg følte det på meg igår igjen, kroppen begynte å skape seg igjen.
I sengen kjente jeg det, en bølge av kvalme kom flommende over meg.
Alt jeg klarte å tenke var “ikke igjen” , tanken på enda en helg i dårlig form fikk maktesløsheten til å komme.

Det var da det slo meg, inne på et mørkt lite soverom begynte jeg å kjenne etter. Symptomene var ikke til å ta feil av, jeg hadde garantert fått urinveisinfeksjon igjen. Så det første jeg gjorde i dag når jeg våknet var å ta en urinprøve, assistenten ble sendt rett ned på legekontoret.

Deretter var det bare å smøre seg med tålmodighet,  og vente på telefonen med prøveresultatet.
Men denne gangen tok det forferdelig lang tid, så lang tid at jeg begynte å bli en smule nervøs. Litt før klokken 13 hørte jeg det, en velkjent vibrering kunne høres borte med TVen.

Det var assistenten som tok imot samtalen, og plutselig så jeg hvor stresset hun ble. Samtalen ble satt på satt på høytaler, og legens beskjed var klar. Jeg måtte komme ned på legekontoret med en gang, dette måtte taes ansikt til ansikt.

Aldri har ting gått så raskt unna før, vi var i bilen før jeg rakk blunke med øynene. Nervene kom i bilen, for hva i huleste var det nå som ventet meg? Jeg tenkte det verste og forberedte meg på det som nå ville komme, og når jeg kom inn på legekontoret var jeg våt av svette.

Blikket til legen når hun kom ut for å hente meg var gravalvorlig, og det var da jeg skjønte at nå var min siste time kommet.
Men aldri i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg det som nå kom, ordene til legen fikk rommet til å gå trill rundt.
“Du er gravid, hele tre måneder på vei”. 
Så nå sitter jeg her og lurer på hva jeg skal si til gubben, dette går aldri bra…