Hjertet mitt sank…

“Sover du” ropte gubben til meg igår ettermiddag, og de ordene kom fra rett munn.
For gudene forby at kjerringa skal få ta seg en høneblund på dagtid, det er kun gubben som får lov til det. Etter å ha hørt på lavmælte snorkelyder i to timer i går kom gubben uthvilt ut i stuen, og da hjalp det ikke at kjerringa var en smule trøtt.
“Nå skal vi gå en kveldstur kjære” sa gubben i det han heiv meg over skuldrene sine, og i det jeg ble plassert i rullestolen innså jeg at jeg allerede var ferdig påkledd.

Gubben må jo ha noen superkrefter som jeg ikke vet om, for når det gjelder påkledning av kjerringa er han raskere enn selveste Sonic. Det hele går så fort at jeg ikke får det med meg engang, når han først vil være effektiv så går det virkelig unna.
Jeg våknet i det minste rimelig kjapt, her i huset er det best å holde seg våken til enhver tid.

Kveldsturen var nøye planlagt, gubben hadde nemlig noe han skulle vise meg.
Det er nemlig blitt bestemt at det skal bygges noen nye leiligheter i området her, og nå ville gubben vise meg området.
Det var ikke lange veien å gå, og når jeg fikk se hvor byggingen skulle foregå ble jeg bare oppgitt. Ja ikke bare oppgitt men forbanna, hjertet mitt sank der jeg satt i rullestolen.

I over ti år har vi bodd her, og foruten om nabolaget så er skoleveien den jeg har verdsatt mest av alt. En asfaltert sykkelsti gjennom skogen, fri for trafikk og trygg for barna. Der har jeg både gått og kjørt med rullestol for å hente barna mine, på den veien har jeg fått nyte naturen tett på. Duften av furu har slått i mot meg, og mang en gang har jeg og en liten gutt hatt mange fine øyeblikk der.

Men det var et sørgelig syn som møtte meg i går, de høye trærne som en liten gutt engang klatret i lå nå som opphøgde tømmerstokker på flat mark.
Hauger med trespon var alt som var igjen, det eneste beviset på skogen som engang var. Flere leilighetskomplekser skulle nå overta skoleveien, og alt jeg klarte å tenke på var at nå var det over. For med nye leiligheter kommer det også flere mennesker, og med mennesker følger det med biler.

Det er tydeligvis ikke snakk om å ta vare på den naturen vi har, her skal det bygges for enhver pris. På den eneste trygge skoleveien skal det nå bygges, jeg kjente hvordan skuffelsen tok meg. Jeg håper dette prosjektet drar ut i tid, for dette har ikke jeg lyst til å oppleve. Jeg går på tur for å nyte naturen i fred og ro, jeg går ikke på tur for å stirre inn i leilighetsvinduer. Så nå sitter jeg her og lurer på hva enkelte tenker med, en ting er ihvertfall sikkert, her er det pengene som rår. Likevel er jeg glad for at vi tok kveldsturen i går, for idag våknet vi opp til full vinter igjen…