Måned: april 2020

Jeg har frydet meg i hele dag, dette har vært en fantastisk dag. Jeg merker godt de dagene jeg har to assistenter på jobb, da får man gjort dobbelt så mye som ellers. Det første jeg våknet til idag var en smørblid gubbe, selv om han aldri vil innrømme det så liker han å ha bursdag. Han var nok ekstra blid fordi han visste vi skulle bake kake, sjokoladekake med non stop er den store favoritten.

Jeg lo for meg selv der jeg lå i senga, for vår lille gutt har alltid noe å komme med. For når hjemmesykepleien spurte hvor gammel pappa ble så var en liten gutt krystallklar i sitt svar, pappa ble 53 år! Det var jo bare 11 år for mye, han holder seg ihvertfall godt for alderen kan man si.

Isak har vært helt i hundre i hele dag, kreativiteten har blomstret. Han har laget kort og krone til pappaen, og med god hjelp har han bakt kake også. Dagen har flydd avgårde, og vi har vært ute i hele dag. Mine foreldre sto overraskende på døra her allerede kl 11.30, og vi har vært ute siden da. Så idag har jeg tilbrakt hele dagen i rullestolen, med datamaskinen godt plassert fremfor meg.

For meg er dette himmelen, og jeg nyter hvert sekund. Jeg er så takknemlig for at vi bor der vi bor, og jeg føler meg heldig som har naturen så tett innpå meg. Vakre skapninger som beveger seg lydløst i skogkanten, bekken sildrer i bakgrunnen, og fuglene bygger rede over hode på meg. Jeg trenger ingenting mer, bare la meg sitte under solen og lytte.

Når jeg i tillegg ser at barna har det bra, og hvordan de lykkelige løper rundt, ja da er jeg i himmelen. Herlighet hvor fint ungene har det nå, og hvor store de er blitt. Jeg og gubben så bare på hverandre i går, vi lurte begge på hvor årene var blitt av. For når Isak løp ut døren her igår sammen med nabobarna, da var det som om det gikk opp for oss begge. Han trenger oss ikke hele tiden, nå er det spennende å være ute litt alene.

Vi bor fantastisk til i et trygt og godt nabolag, og det betyr så uendelig mye at de i tillegg har naturen og boltre seg i. En mer fantastisk lekeplass skal du lete lenge etter, det er alle slags skatter å finne i skogen. Jeg elsker å sitte på verandaen og se hvordan de løper på små barneføtter over enga, på jakt etter nye eventyr.

Det har vært nok en god dag ute i solen, og jeg kjenner at D vitamin lageret har blitt fylt opp. Ja det er vel bare å se på meg for å trekke den konklusjonen, jeg har gått ifra kokt hummer til tomat. Under ligger dagen vår i bilder, takknemligheten er stor…

Idag er det din dag min kjære, idag skal vi feire deg.

Jeg kan aldri gjøre gjengjeld, min takknemlighet til deg er stor.

Du er min livbøye, mitt fyrtårn i mørket.

Uten deg ved min side hadde jeg vært fortapt.

 

Du holder meg trygg i en redsel så stor.

Selv om jeg også kan skimte frykten hos deg også,

så beroliger du meg likevel.

I dine sterke armer er jeg alltid trygg.

 

Vi kjenner hverandre ut og inn, alle mine sider har du sett.

12 år i tykt og tynt,

sammen har vi kjempet,

og jeg håper det blir mange mange flere.

 

Selv om jeg aldri kan gjøre gjengjeld min kjære, så vil jeg prøve likevel.

For du betyr alt for meg, du gjør meg hel.

Så derfor min kjære skal vi feire idag,

vi skal feire livet og vi skal feire deg.

 

Gratulerer med dagen og husk at jeg elsker deg 💜

Nei nå har vi det godt dere, ja ihvertfall her sørpå. Men jeg har hørt rykter om at det er så smått begynt og tine i Finnmark også , så vi får håpe våren kommer snart til dere også. Jeg var ihvertfall snar med å komme meg opp i dag, allerede kl 08.00 var jeg ute av senga. Det er ihvertfall ingen tvil, solskinnsdager gir energi. Idag følte jeg meg bedre enn på lenge, D vitamin lageret er i ferd med å fylles opp.

Isak syns det var litt rart at nabobarna ikke var hjemme idag, men han var lykkelig over å få være hjemme. Jeg må jo bare ta det som et kompliment, for han vil ikke i barnehagen i det hele tatt. Det må bety at jeg har gjort noe riktig disse ukene, jeg trenger kanskje ikke ha så dårlig samvittighet.

Heldigvis er det mye enklere nå, for nå kan vi være ute og kose oss hele dagen. Så alle de regnværsdagene med Tv titting er for lengst glemt, kontrastene er jaggu store. Idag var det så varmt at kortebuksa måtte letes frem, og til slutt kunne en liten gutt kaste genseren også. Det er lenge siden jeg har sett en lykkeligere gutt, han strålte i takt med solen.

Vi hadde familie møte igår, og det var etterlengtet det. Jeg har i lengre tid tenkt på å samle oss, for når man er alvorlig syk så er det alfa omega med den kommunikasjonen. Vi trenger å få prate ut, lufte tanker og meninger om alt og ingenting. Jeg trenger det, vi trenger det, og guri hvor godt det gjør.

Så idag var det som om alle var i bedre humør, til og med nest eldste sønnen sto opp tidlig idag. Han ble også overraskende med på lekeplassen med lillebroren uten å protestere, det hadde jeg ikke trodd.

Vi har vært ute i hele dag, ja ihvertfall helt til solen gikk ned. For da blir det kaldt med en gang, og jeg har ikke tenkt å pådra meg noe nå. Jeg fikk til og med sitte ute og skrive idag, og det er ofte det er mulig her i byen. Men det er utfordrende med det skarpe lyset, og løsningen ble å sitte med overkroppen i skyggen og beina i sola. Jeg tror vi må finne på noe, datamaskinen trenger seg en tilpasset parasoll, alt for at mor skal få skrive.

 

Dagen har ihvertfall vært god på alle måter, og jeg ser allerede frem til morgendagen.  Det var ihvertfall ingen tvil om at jeg nå lever, jeg føler jeg spirer i takt med bjørketrærne. Nå sitter jeg her takknemlig over å ha fått oppleve enda en ny vår, og alt jeg nå håper på er at det blir mange mange flere….

Pulsen slår og hjertet hamrer

Jeg klatrer over steiner, beveger meg smidig oppover

Omringet av trær og på kjente stier bærer det til fjells

Kroppen føles lett og musklene sterke

Det var en gang…

Solen varmer på min lettkledde kropp

Jeg vandrer lydløst på en sandstrand

Barbeint kjenner jeg hvordan den varme sanden omringer mine nakne tær 

Jeg hører bølgeskvulp rundt meg

Det var en gang…

 

Du kommer løpende mot meg

Jeg løfter deg lett opp

Omringer deg med mine kjærlige armer

Puster inn lukten av deg

Det var en gang…

 

Vi løper i en blomstereng 

Du løper etter meg, fanger meg

Nyforelsket og lette til sinns

Løfter du meg opp og bærer meg i dine sterke armer

Det var en gang…

 

Jeg drukner i dine øyne

Tett i tett på dansegulvet

Blodet bruser og hjertet slår i takt med musikken

Du er min og jeg er din 

Det var en gang…

 

Vi sitter på et svaberg en midtsommer natt

Finner ro i flammene fra bålet

Jeg er lykkelig i din trygge armkrok

Vi er omringet av barnelatter og glede

Det var en gang…

 

Veien er endeløs og lang

Jeg har vinduene nede og solbriller på

Synger med til favorittlåta på radioen

Vinden rusker lett i mitt lange hår

Det var en gang…

 

En tid er forbi og jeg minnes

Det føles som det var i går

Så nært men likevel så fjernt 

Alt jeg kan er å minnes

Minnes en tid som var en gang… 

 

 

Du ser de overalt, det ser så enkelt ut.

Barna sitter rundt frokostbordet klokken 08.00, klar for en ny dag.

Mor og far legger alt til rette, det gjelder bare å ha struktur.

Rene i tøyet sitter de der, pliktoppfyllende finner de frem bøkene.

De eldste hjelper de yngste, og foreldrene hjelper ivrig til.

 

Kreative er de også, hvert minutt skal utnyttes.

For gud forby at barna setter seg ned og sløver, nei her må vi være aktiv.

Det spilles spill, men ikke av den gode gamle sorten.

For ludo og yatzi er ikke godt nok, aller helst skal du lage spillet selv.

 

Huset blir omgjort til en labyrint, sofa og bord blir brukt som rekvisitter.

Hagen blir forvandlet til en skibakke, ja du trenger ikke snø engang.

For i mangel på snø er en skatepark tingen, og far i huset vet råd.

Joggeturer blir en del av morgenritualet, det er viktig og være skjerpet.

Korona gjør oss kreativ, og tusenvis av tips ligger ute på nettet.

 

Noen ganger lurer jeg på om jeg bor på samme planet, ihvertfall når jeg ser meg om.

For her er det under at huset står enda, stua er nå en krigssone.

Gulvet er nå et minefelt, og du vet aldri når du blir overfalt.

En pirat har tatt over huset, og nåde dem som ikke følger hans lov.

 

Vi ga opp støvsuging for tre uker siden, ja ikke finner vi den heller.

Rydde gjør vi hver dag, men det vises ikke det spor.

Noen av barna ser jeg ikke før middag, noen ganger må jeg faktisk sjekke om de lever.

Pysjbuksen er de grodd inn i, det er like før den går i vaskemaskinen selv.

Men den er den eneste buksen som passer, for korona betyr fest.

 

Her er ingen skibakke i hagen, men et svømmebasseng er å finne.

Eller det ligner mer på en skyttergrav, men vi bor da i verdens våteste by.

Kampen for overlevelsen er godt i gang, her er gode råd dyre.

De sier det er korona, men her i huset er det 3 verdenskrig…

Rettigheter : tegninger.no

Herlighet dette er jo helt utrolig, ja det er nesten for godt til å være sant. Skulle nesten tro at våren også har hatt karantene, det føles ihvertfall sånn. For nå når samfunnet skal begynne og åpne igjen så kommer den, og den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. For i morgen åpner barnehagene igjen, den blir nå tilgjengelig for alle. Men nå blir det ute barnehage, alle barna skal være ute nesten hele dagen.

Da kunne det ikke ha passet bedre at våren bestemte seg for å komme nå, og nå er det meldt sol så langt øye kan se. Ja fortsetter det slik så må vi kjøpe solkrem, for nå varmer sola virkelig. Dagen idag har vært enda bedre enn igår, praktfullt vær og vindstille. Jeg ble så varm at jeg måtte kaste av meg ullgenseren, for første gang i år kunne jeg sitte ute i bare bomullsgenseren.

Jeg har hele tiden ment at Isak kan leke med nabobarna i denne tiden, så lenge vi er der med de så har vi kontroll på situasjonen. Så idag har de virkelig fått lekt seg i finværet, og for meg er det en fryd og se på. Vår for meg nå er helt ulik fra hva den var, men når jeg igjen hører barnelatter i gata ja da er det vår.

Det er vidunderlig å sitte ute under solen og lukke øynene, og alt man hører er fuglekvitter og barnelatter, for meg er det terapi. Isak har løpt rundt i bare tynne genseren, og vesle nabojenta var overlykkelig over at hun nå kunne gå barbeint i joggeskoene.

Jeg overdriver hvert eneste år, jeg klarer ikke la være. For det er så deilig å kjenne solstrålene varme, og jeg kan ligge i rullestolen i timevis. Derfor føler jeg meg nå passe svidd, og jeg er stygt redd for at jeg ser ut som en kokt hummer. Men jeg bryr meg lite, og imorgen ligger jeg igjen under solen.

Men det er likevel noe som gnager i meg, og idag må jeg ta en vanskelig avgjørelse. Imorgen er det åpning av barnehagen, men jeg og gubben blir ikke enig. For mens han mener at nå er det på tide å løsne strikken, så er jeg uenig. Jeg mener faktisk at det er nå han burde tatt seg fri 14 dager, ja for å se hvordan dette går.

For selv om barnehagen har vært snille og ringt oss for å si at de mener dette skal gå bra, så er jeg redd. Jeg er engstelig for konsekvensene, og jeg er redd for å miste kontrollen. For de siste ukene har jeg vært engstelig innenfor kontrollerte former, men dersom jeg sender han i løpet av uken så mister jeg all kontroll. Men det ser ut som det blir barnehage på gutten i løpet av uken, og da er det bare å krysse fingrene. Alt jeg kan gjøre er å håpe på at dette går bra, og at dette ikke blir nok et tilfelle av etterpåklokskap…

En liten løvetann våkner til liv

Fra vinterens dvale kjemper den 

Kjemper seg opp og frem mot lyset

En liten løvetann våkner til liv

 

Opp av bakken presser den

Trenger seg gjennom kratt og stein

Klorer seg fast med sine røtter 

En liten løvetann våkner til liv

 

Liten og skjør 

Sterk som en bjørn

Flytter den fjell

En liten løvetann våkner til liv

 

Strekker sin hals mot et lys så etterlengtet

Sprer sine blader som vinger fra himmelen 

På let etter varme og kjærlighet 

En liten løvetann våkner til liv

 

Kjemper mot en verden så stor

En verden full av urettferdighet 

Ubarmhjertighet og hån møter han

En liten løvetann våkner til liv

 

Forhatt av mange, ugress kaller de han

Prøver å røske den opp med alle sine røtter

Men på nytt den kjemper, opp mot lyset, der kjærligheten bor

En liten løvetann våkner til liv

 

Små barnehender finner den

Stryker den varsomt  med sine fingre 

Fryder seg over hvor vakker den er

En liten løvetann våkner til liv

 

Gul som solen står den der

Rak og stolt med røtter så sterke 

Kjærlighet fant den til slutt, i et lite barne hjerte

En liten løvetann våkner til liv

 

Vi er alle som en løvetann 

Skjøre men sterke 

Stadig på jakt etter kjærlighet og varme

Kjemper vi oss frem i livet, vi kjemper som en løvetann… 

 

Nå skal samfunnet åpne, sakte men sikkert skal vi vende tilbake til hverdagen igjen. Men har vi lært noe av denne situasjonen, har vi fått av våre skylapper? For mange av oss er svaret ja, vi har lært oss og sette pris på de små ting.Samtidig har jeg også sett en egoisme så stor, det er den enkeltes behov som står i første rekke. Så istedenfor for å være takknemlig over å bo i et land som tar vare på sine, så krangles det om den enkelte sitt behov.

Noen klager aldri, mange er takknemlig med det de har. Takknemlig for at de fortsatt er friske, selv om det innebærer at de må sitte alene i ukevis. Alene med egne tanker i en stillhet som er trykkende, de sliter men vil ikke bry andre med sine bagateller. Det er som oftest de som har minst som ikke klager, og jo mindre man har jo mer takknemlig er de.

Men de siste ukene har en hel verden fått smake litt på hvordan det er å få sin frihet innskrenket, og nå er mitt håp at dere tar med dere den følelsen. Vi er mange som må leve våre liv slik, som har mistet det viktigste et menneske kan ha, vi har mistet en frihet til å leve vårt liv som vi vil. Vi er mange som på grunn av denne krisen har virkelig fått smake på hvordan det er å leve innesperret, ja enda mer enn før.

Mange lever i ensomhet, kanskje et liv preget av angst. Noen lever med psykiske problemer, og som de siste ukene har vært omsluttet av et enda større mørke. Våre eldre har sittet innesperret på sykehjem rundt om i Norges land, sine kjære har de ikke sett på seks uker nå. Sykehusene er fulle av syke mennesker, og noen av dem har ligget lenket til en seng uten å få besøk av sine kjære.

Vi har hørt om nesten tomme kirker ved begravelser, mange har vært nødt til å trekke sitt siste pust i ensomhet. Uten sine kjære rundt seg, uten en mulighet til å ta farvel. Daglig har vi sett bilder fra andre land, de som nå kjemper sitt livs kamp. Tusenvis av døde, massegraver, mennesker som nå lever med en lidelse så stor.

Likevel er det noen som klager, som roper ut sin frustrasjon. Men det er bare bagateller det ropes om, og det er de som har mest som roper høyest. I seks uker har vi alle vært i samme båt, vi har alle måtte ofre noe. Men det er ikke et offer og ikke  kunne reise på hytta, eller til sydlige strøk. Det er et privilegium som mange tar for gitt, og jeg håper Korona har ført til en del åpenbaringer.

Jeg er en av dem som har fått fjernet mine skylapper, men det hadde sin pris. En dødsdom måtte til for fire år siden, jeg hadde ikke levd et halvt liv før lynet slo ned. Likevel har jeg fått noe igjen, jeg har fått noe som jeg skulle ønske dere alle kunne føle på.

Livet handler ikke om popularitet eller makt, det handler ikke om penger eller høy utdannelse. For ripper du alt det vekk så stiller vi alle på lik linje, på bunnen er vi bare mennesker. Vi er alle like på bunnen, på tross av ulike meninger og erfaringer.

Selv om jeg kjenner på en redsel nå når samfunnet skal gjenåpnes, så er jeg likevel takknemlig. Jeg er takknemlig for livet, et liv som mange av oss tar for gitt. Vi eier ikke retten til å leve, vi har vært heldig som har fått skjenket den største gaven.

Derfor håper jeg vi har lært noe, at flere har nå våknet opp. For nå begynner den virkelige prøven, det er nå den virkelige testen kommer. Så la oss nå være takknemlig sammen, la oss sette pris på det vi har. For det viktigste har de fleste av oss enda, vi har våre liv….

For en fantastisk dag, endelig en skikkelig utedag. Blå himmel så langt øye kunne se, og en stor sol har preget dagen. Jeg hadde planlagt denne turen en hel uke nå, for selv i disse korona tider så må man leve, og det er faktisk mulig å treffes bare man tar sine forhåndsregler.

Vi har vært ute i hele dag, den eneste gangen jeg var inne i nyhuset til brodern var for å se. Herlighet så fint de har fått det, og med den beliggenheten så kjenner jeg på misunnelsen. De har bygget det flotte huset tvers over familiehytta, og det beste av alt er at nå kan jeg komme på besøk når som helst.

Jeg kan kjøre rett inn i garasjen og så inn i huset, de har nemlig laget huset med tanke på livet ut. De har tenkt på alt, gjesterom og bad i første etasje, så her gleder jeg meg til å bli lenger enn en dagstur.

Men jeg er ihvertfall glad for at vi fikk noen timer, og som alltid står det ikke på servicen. For min bror tente på grillen, og min svigerinne fant frem takka. Det er ingenting som smaker bedre enn grillmat ute i det fri, og med nystekte sveler til dessert så var dagen perfekt.

Søskenbarnet mitt og familien satt i nøstet rett over fjorden og vinket til oss, vi turte ikke annet. Men de sendte meg bilder og meldinger, så det var en liten trøst. Gud hvor jeg gleder meg til dette dritet er over, jeg gleder meg til å samle hele familien igjen.

Jeg gikk på en smell idag, jeg tvang gubben inn på butikken. Jeg tok min første røyk igjen på et halvt år, noe som var fryktelig godt. Ja for det rare er at jeg egentlig var innstilt på at den første røyken skulle være pyton, men det var den altså ikke. Men det som er så bra nå er at jeg har kontrollen, for selv om jeg tok to røyk idag så har jeg ikke behov for noe mer.

Jeg kjenner ikke det en plass, men nå kan jeg kanskje kose meg en gang iblant, for dette blir ikke noe hverdagskost, det trenger jeg ikke lenger. Min største last er over, og det er så innmari deilig å kjenne på. Gubben tok bilde av meg med røyken i kjeften, og han mente at jeg ikke var tøff nok til å legge det ut. Kjenner du meg ikke bedre enn det kjære? Det er det verste jeg har hørt! Selvfølgelig tør jeg det, hva har jeg liksom og tape på det. Så her kommer resten av bildene, og med det ønsker jeg dere en fortsatt god helg….

Bilder fra dagen vår, en god dag for hele familien. Nå skal vi kose oss med nystekte sveler i solen, og nyte den siste lille stunden sammen i godt selskap. Håper dere har det bra og at solen skinner på dere også, takknemligheten er til å ta og føle på idag. Vi har tatt turen til mitt barndomsrike, og nyter dagen hos min bror og familie. Flere bilder kommer senere.