Måned: desember 2019

Her ligger jeg, klokken er 04.16, og jeg får ikke sove. På gulvet ved min side ligger en snorkende gubbe, en irriterende lyd som kan få enhver til å gå fra vettet. En lyd som sikkert brukes på torturkammer overalt i verden. Nede ved min fotende ligger en vakker liten skapning, jeg må virkelig konsentrere meg for å høre om han i det hele tatt puster. For i motsetning til sin far, så ligger han lydløs og stille mens han befinner seg langt inne i drømmeland.

Jeg ligger her i mørket og tenker tilbake over dagen, en dag som har vært litt preget av humøret mitt. Jeg har nemlig vært irritert idag, irritabel på min mann, noe som egentlig gjentar seg hvert år på denne tiden. For i motsetning til meg så kunne han gjerne avskaffet hele julen, han ser ikke gleden med noe av det. For det eneste han ser er arbeidet denne høytiden bringer med seg, og det er her irritasjonen min kommer inn i bildet.

For han slipper jo unna med det meste!! Og ikke skjønner jeg hva han sukker og peser etter borte i sofakroken. “Det må da holde å gi ungene hver sin 200 lapp” sa en gretten gammel gubbe som med ett ble forvandlet til en bestefar fra en annen tid. Hvor er gleden i det?? Jeg vil gjerne gi gaver som gleder, det er tross alt bare jul en gang i året. Det trenger ikke nødvendigvis koste all verden, men det skal ligge gaver til barna under juletreet hvert eneste år! Ihvertfall så lenge jeg er her.

Rettigheter : tegninger.no

Det ender derfor opp med det samme hvert år, ulikhetene fører til kjekling, ja enkelte ganger er trusselen om skilsmisse ganske nær skal jeg si deg. Men i år føler jeg det litt annerledes, jeg føler faktisk på en bekymring. For blir julen avskaffet når jeg ikke er her lenger? Vil det da henge fire små stusselige konvolutter på ett juletre som ikke er blitt pyntet?

Jeg har nemlig ingenting imot å pynte huset, jeg handler gjerne inn julegaver til både min og hans familie (noe jeg gjør hvert år). Men tradisjon er viktig for meg, de er viktig for barna. Derfor blir jeg irritert og bekymret når min bedre halvdel ikke ser ut til å bry seg, og ikke ser at dette er viktig for meg. Små hverdagslige problemer blir fort store når man vet at man skal dø, og jeg trenger nå mer enn før å se en vilje til endring.

Jeg tenker at dette er noe alle par kan kjenne seg igjen i, den samme småkranglingen som oppstår før jul. Men for meg er det blitt til noe mer, jeg trenger en bekreftelse på at det som er viktig for meg blir tatt hånd om, jeg kan ikke noe for det, jeg er bekymret. Ikke bare når det gjelder julen, men overfor barna generelt. Jeg trenger en lovnad om at mine barn blir tatt vare på selv om de er stor, at de får omsorg og kjærlighet selv om jeg ikke er her. Og sist men ikke minst, at noen tar ansvar for å holde familien samlet uansett hva som skjer. Jeg får ikke fred i sjelen før den bekreftelsen kommer.

Derfor blir julekranglingen den samme hvert år, for bekymringene trer ekstra frem på denne tiden. Det er ikke så lenge siden jeg var innlagt på sykehus og ikke visste hva som skjedde. Likevel var det rett hjem for å ta hånd om juleforberedelsene. Så ja, jeg ble irritert på min kjære i dag, irritabel fordi bekymringene er mange. Men jeg har fortsatt et håp, et håp om at vi kommer dit til slutt. Nå er klokken 05.45, snart ringer alarmen. Det blir nok noen sannhetsord når han våkner, for nå irriterer han både natt og dag, snooooork… 

Jeg får jo flere gaver før julaften enn på selve dagen, hva har jeg gjort for å fortjene dette? Egentlig var det jo dere som skulle fått roser og gaver fra meg, for uten dere trofaste lesere hadde ikke bloggen min overlevd, dere er og blir fantastiske. Idag fikk jeg enda en pakke fra en av dere, denne fantastiske damen har heklet sjal til meg (med de nydeligste farger), duk til min datter, og en bamse til Isak. Igjen satt jeg oppløst i tårer over varmen og omtenksomheten som jeg får hver eneste dag.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Jeg blir like imponert over hvor kreative og dyktige håndarbeidere enkelte er, jeg har fått så mye fint at jeg nesten ikke har ord. Små gleder som blir store når jeg vet de er gitt med hjertet, det er de aller beste gavene spør du meg.

Idag er jeg fryktelig trøtt, fryser gjør jeg også. For jeg tok meg en dusj i dag, og jeg fikk liksom aldri varmen i meg igjen etterpå. Da var jeg så heldig å få et deilig pledd i gave fra ene assistenten, det passet ypperlig idag. Hvert år kjøper jeg en liten ting til min faste assistenter, litt juleglede må de også få. I år ble det blomster, de gleder, og står seg lenge. Dessuten syns jeg de var veldig fin.

Jeg var nemlig så heldig igår å få en venninne på besøk. Ikke nok med at hun tilbrakte tid sammen med Isak, hun pakket også inn alle julegavene vi hadde kjøpt, og hun kjørte ens ærend ut for å kjøpe julegleder til assistentene fra meg. Heldige meg som har så mange gode hjelpere, uten dem vet jeg ikke om jeg hadde kommet i mål, jeg er dere evig takknemlig.

Jeg hadde helt glemt at jeg kjøpte julegardiner til kjøkkenvinduet sist jeg var ute, de lå med alle julegavene og dukket opp igår kveld. Så nå har assistenten hengt de opp, pyntet vinduet etter mine strenge retningslinjer, og jeg er strålende fornøyd med resultatet. Ble det ikke fint?

En liten gutt var også fornøyd når han kom hjem idag, det hadde nemlig vært nissefest i barnehagen. “Mamma vet du hvem som kom” spurte en hoppende glad liten gutt, faktisk så det ut som han hadde tissemaur i underbuksa, han klarte ikke å stå i ro. “Julenissen!! Og jeg fikk gave”. Det er en sann fryd med små barn i hus, det oppstår gleder hver eneste dag for tiden, heldige meg som får ta del i det.

Så dette har vært en god dag, og enda er den ikke over. Nå gleder jeg meg stort til imorgen kveld, da er det nemlig julekonsert i godt selskap. Ingen ringere enn Kurt Nilsen er valgt ut i år, han skal få æren av å spre litt juleglede til oss. Nå skal kvelden nytes som den alltid gjør, sammen med dem som betyr aller mest…

Jeg ser på min datter, hvor lik hun er meg. Med en omsorg så stor tar hun vare på alle i familien, kjefter når hun må, og gir trøst etter behov. Jeg kjenner igjen utålmodigheten hennes når ikke alt går som planlagt, og jeg kan føle på det samme raseriet når irritasjonen blir stor nok. Hun blir nok limet i denne familien, når jeg blir borte kommer hun til holde familien samlet. Hun er den ansvarlige og lidenskapelig opptatt av at alle skal ha det godt.

 

Min førstefødte er blitt til en voksen mann av få ord. Han tenker seg om før han svarer, en reflektert ung mann er blitt til. Jeg ser allerede nå at han vil bli en god pappa, han har så mye omsorg for lille Isak, og tilbringer mer enn gjerne tid med han. Kjører rundt på sine søsken, og stiller mer enn gjerne opp hjemme. Jeg savner den tiden når han var liten, en grublende gutt var han allerede da. Men jeg er stolt når jeg ser den voksne utgaven av en liten gutt, stolt som bare en mor kan bli. Han er filosofen i familien, så mange spørsmål men alt for få svar.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

 

Min nest eldste sønn ble født med et smil rundt munn. De første barneårene kunne han smitte sin glede over på alle rundt seg, kun ved å smile sitt bredeste smil. Han er den rettferdige av oss, alle fortjener å bli behandlet likt på tross av ulikheter og bakgrunn. Godheten hans prøvde jeg og beskytte så lenge som mulig, men skolen ble vanskelig å smilet forsvant. Han er den spesielle, den som sprer varme til selv det kaldeste hjerte. Jeg håper jeg er her fortsatt når han finner sin plass, når han finner seg selv, for da kan det skje mirakler sier mitt hjerte. Han er den sterke, som en løvetann har han kjempet seg frem i livet, han er min uslepne diamant.

 

Sist men ikke minst har vi den minste. Liten men med et hjerte så stort. Navnet Isak betyr den lattermilde, og det har vi fått erfare at stemmer. For gjennom sin latter sprer han glede, når jeg tenker meg om er han ganske så lik min nr to. Hjertene deres er like varme, og kjærligheten som strømmer ut bringer nytt liv til oss alle. Gjennom hans øyne har jeg oppdaget verden på ny, gjennom han finner jeg stadig nye gleder med livet. Mitt største ønske er å få se han vokse opp, følge han på veien mot ungdomsårene. Jeg vil så gjerne se hva han blir, for han er den som gjenstår. Han er den kjærlige, den som passer på at alle har det bra.

 

Alle mine barn har ulike egenskaper, men samtidig er de like. For de har alle en medfødt varme i seg, en evne til å gjøre godt. Jeg ser det på deres væremåte hver dag, jeg ser det på hvordan de er med hverandre.

 

Jeg har vært heldig som har fått fulgt tre av mine barn, men det gjenstår å se om jeg får lov til å følge sistemann. Men enda er det mye jeg vil oppleve, store begivenheter som jeg mest sannsynlig går glipp av. Bryllupsdagen deres, mitt første barnebarn, store dager som betyr så uendelig mye blir mest sannsynlig frarøvet meg.

 

Jeg kunne ha skrevet en hel bok om mine barn, og selv da hadde ikke ordene strukket til. Men en ting er sikkert, de er min livbøye, det er på grunn av dem at jeg fortsatt orker å kjempe. Gjennom dem opplever jeg nye gleder med livet hver dag, små gleder som før var kamuflert for det blotte øye. Nå vet jeg at min tid er i ferd med å renne ut, snart må jeg gi slipp selv om jeg ikke vil. Men inntil da skal jeg klamre meg fast, gripe hver mulighet som oppstår. For livet handler om å leve , og jeg lever lykkeligst når jeg er sammen med dem…

 

 

“Her er det bare å peise på” sa gubben igår mens han pøste på med vann i PEG en min. Han hadde glemt en ting, det som kommer inn må også ut, og han er fremdeles nattevakt 🤣Jaja heldigvis forløp natta uten de helt store problemene, og jeg våknet opp til en kropp som var mye bedre.

Faktisk har jeg mye å være takknemlig over idag, først og fremst for at jeg er mye bedre. Jeg hadde rett i mine antagelser, det var litt utslag på urinprøven, heldigvis var det ikke så mye, men nok til at legen vil starte en kur. Men etter at vi økte væskeinntaket så har jeg følt meg mye bedre, så Halleluja , det ser ut som det blir jul hjemme likevel.

“Mamma mamma, vet du hvem som hentet meg” ropte en liten gutt mens han kom løpende inn døren her. Det ble nemlig bestemt i går kveld at den eldste storebroren skulle hente i barnehagen i dag, med den nye kule bilen som Isak sier. Her i huset hjelper vi hverandre, og jeg er så evig takknemlig for at barna stiller opp når vi trenger det.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Idag kom også julegavene jeg har bestilt til familien, og jeg var fryktelig spent på å se resultatet. Spesielt etter at jeg hadde lest hvor dårlige kommentarer dette firmaet hadde fått, jeg var en smule skeptisk når vi åpnet esken. Som dere sikkert husker så har jeg bestilt julegaver som betyr noe i år, gaver som kan brukes som minner. Det skulle vise seg at jeg bekymret meg unødvendig, for de var rett og slett nydelige! Og nå gleder jeg meg til å vise dere hva jeg har funnet på, bilder kommer i romjulen.

“Ser du oss mamma” ropte en ivrig liten gutt her i ettermiddag. Jeg speidet både hit og dit men uten hell, to barn og en stykk hund var som sunket i jorden. Da så jeg plutselig et lite telt på gulvet, det ristet noe voldsomt og jeg kunne høre stille latter komme innenfra teltduken. Bildene under taler sitt eget språk.

De vet å kose seg de luringene, der satt de som sild i tønne og visket stille sammen, et herlig syn for et mammahjerte. Det er alltid liv i huset med fire barn, og jeg er evig takknemlig for hvert øyeblikk jeg får deltatt i, så idag har jeg hatt mye å være takknemlig over.

Men plutselig fikk vi et problem her, det var tomt for sondemat her. Ikke vet jeg hva som har skjedd, men igjen har noen sovet i timen. Vi ble nemlig enig om på sykehuset at hjemmesykepleien skulle ha det fulle og hele ansvaret med bestilling og håndtering av all mat og utstyr til PEG en. Men ikveld innså vi at her hadde det skjedd en glipp. Nå er det ikke bare hjemmesykepleien sin feil, assistentene har også et ansvar.

Så nå sitter jeg her og smiler for meg selv, for selv med et lite skår i gleden så er jeg lykkelig. Glad for at jeg er frisk igjen , og takknemlig for at jeg får tilbringe enda en god dag med mine kjære…

Nylig fylte jeg 40 år, en stor dag som egentlig skulle feirest med brask og bram, men som istedenfor ble feiret i sykehussenga. Mange vil si at jeg ikke har levd et halvt liv enda, men for meg føles det ihvertfall sånn.

For når jeg ser tilbake på det livet jeg har levd så ser jeg også at kanskje det var en mening med alt. Kanskje det var derfor jeg fikk barn så tidlig, kanskje måtte jeg ta utdanningen ferdig som voksen bare for å kjenne på den tilfredstillingen det førte med seg. Kanskje det var derfor jeg fikk oppleve den øya som har fått en plass i mitt hjerte, Vardø mitt eget vinterparadis.

Jeg har vært så heldig å oppleve fire mirakler, fire kjærligheter som er større enn noe annet, og for det er jeg evig takknemlig. De overskygger all sorg jeg har opplevd i livet, og sorg har det vært mye av.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Mye sykdom og mange dødsfall har preget mitt unge liv. Men ikke bare mitt liv, to av mine barn har også fått smake på døden i alt for tidlig alder. Det er noe av det tyngste og mest smertefulle jeg har vært med på, det å være vitne til at de ble frarøvet sine fedre nesten før livet var begynt.

Livet er hardt og brutalt noen ganger, noen må slite mer enn andre for i det hele tatt å holde seg flytende. Jeg følte jeg hadde fått min del, etter å ha kjempet meg tilbake etter mange dødsfall i nær familie, så var det ikke en ting jeg ikke kunne takle.

Men det skulle vise seg at mine prøvelser var langt fra over. Mitt liv skulle ende som det begynte, med sykdom. Jeg startet livet med feberkramper og epilepsi, og ender livet med ALS. Bare tanken på at tre små bokstaver har tatt over mitt liv gjør meg kvalm, og jeg føler på en urettferdighet så stor.

Mine barn fortjener ikke å miste deres mamma, to av mine barn fortjener ikke å ende opp foreldreløse, hvor er rettferdigheten i det? Jeg ber for dem hver kveld, jeg ber om å få leve for dem. De fortjener ikke å se deres mamma visne bort, ingen barn fortjener det!

For det livet jeg nå lever er bare hardt og brutalt, det svinger for hver dag som går. Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving, alt vi vet er at vi må forberede oss på det verste.

“Når du blir frisk mamma, da skal vi….” 

Jeg hører den setningen fremdeles, håpet er der til det siste. Men setningen kommer sjeldnere nå, den harde realiteten begynner å synke inn. Det er nemlig ikke mulig å forberede seg på det som kommer, vi må bare stå støtt sammen. For til syvende og sist har vi hverandre, og sammen står vi stødig i stormen…

Fotograf: Gøril Sætre

Plutselig følte jeg meg bedre, ja det var nesten som et mirakel. Hvis det er så enkelt som jeg tror (noe jeg håper det er), så er veien til bedring innenfor rekkevidde. For er det en ting som er viktig og få i seg, en ting alle levende organismer er avhengig av, så er det nettopp væske. Her må noen ha sovet i timen, for egentlig skulle jeg ha hatt 1500ml per dag, men jeg har kun fått 300.

Så du kan trygt si jeg har vært underernært på vann helt siden jeg kom hjem fra sykehuset, og jeg tror jeg vet hvorfor. Jeg tror rett og slett de rundt meg har telt med maten når de har regnet ut væskeinntaket, da stemmer det nemlig.

Men de vil fortsatt sette meg på antibiotika, bare for å være på den sikre siden, jeg har tross alt hatt feber i et døgn. Jeg håper så inderlig at dette løser seg, det er jo bare en uke igjen til jul! Nå får det være nok, her er det ingen rom for noe basselusker. Jeg har kommet meg opp også, så nå er jeg igjen plassert i godstolen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hovmodig som jeg var sendte jeg assistenten ut for å kjøpe pizza fra Venezia, matlysten var tilbake. Men når hun kom hjem fra butikken var matlysten forsvunnet, sondmaten hadde gjort sitt. Spørs om jeg ikke var for snar med å skylde på væskeinntaket, nå kjenner jeg at feberen er på vei tilbake. Nå håper jeg at antibiotikakuren som jeg begynner på imorgen gjør underverker, dette vil jeg ikke lenger.

Pokkers ALS, som om ikke sykdommen er nok i seg selv så må jeg slite meg igjennom dette også. Noe kan nå vi med denne diagnosen bli skånet for, jeg vil bare nyte den tiden jeg har uten å føle meg dårlig hele tiden. På fredag får vi besøk også, svigermor kommer på besøk. Om jeg ikke husker feil, så lå jeg rett ut i fjor også når hun kom på denne tiden, jeg håper inderlig at jeg kommer meg til helgen.

Takk og lov for Isak, for selv om jeg er aldri så dårlig så får han meg i bedre humør. “Mamma du må slutte å rope midt på natta, da skal vi sove nemlig”sa en liten bestemt gutt her ikveld. Så her var det skjennepreken å få fra en litt forbauset gutt når mor la seg før han.

For jeg fant det tryggest i å krype til køys igjen, jeg trenger ikke å tøye strikken mer enn nødvendig heller. Det siste jeg hørte før soveromsdøren ble lukket, var en liten gutt som sa “gi meg beskjed hvis det er noe mamma”, min fine, gode og vakre gutt….

Godt jeg har en datter som kan tre til når mor ikke orker 💜

“Det er så godt når du er hjemme mamma” var det siste en liten gutt sa før han dro glad og fornøyd i barnehagen. Lite visste han at jeg var temmelig dårlig der jeg lå. Det som jeg trodde og håpet på var forbigående, ser ikke ut til å være det likevel. Så nå er redselen stor for at en ny infeksjon er på vei.

Jeg har nemlig feber, men siden jeg går på paracet fast så blir den nok litt kamuflert. Inatt har jeg svettet og frøse om en annen, det har ikke vært en god natt akkurat. Faktisk så svettet jeg sånn at bipap masken gled av, noe som medførte full panikk hos meg da all luften sivde ut ogdet føltes som om jeg ikke fikk puste. Heldigvis gikk alarmen på maskinen og min mann våknet, ja Isak våknet også.

Det er det eneste minuset med at vi alle deler rom, de få gangene nattesøvnen blir avbrutt.  Det er ikke så kjekt for meg å vite at jeg har ødelagt natten for to av mine kjære, men inatt hadde jeg ikke mye valg. Tenk, jeg var i seng litt over åtte i går kveld, helt utslitt var jeg. Fremdeles er jeg trøtt, det er tydelig at det foregår en indre kamp i kroppen min.

Nå bare håper jeg at det er noe som ordner seg selv, at jeg unngår en ny innleggelse, det er det jeg ber til høyere makter om nå. Det hadde vært en stor sorg for en liten gutt dersom jeg måtte på sykehus igjen, ja det hadde blitt en stor sorg for oss alle. Jeg orker ikke mer elendighet nå, nå kan vi vel få litt fred vel. Alt jeg ønsket meg var en fredelig førjulstid sammen med mine, og om det innebærer at jeg må holde meg innendørs resten av dette året, så er det en liten pris og betale.

Enda ligger jeg i senga, har ikke orket å komme meg opp enda. Jeg håper i det lengste at litt ekstra hvile skal gjøre susen. Så nå håper jeg dere kan sende ut gode tanker til universet, slik at jeg unngår enda et sykehusopphold. Er det ikke typisk at når jeg endelig har funnet roen hjemme, da skjer noe som setter meg ut av spill .

Men jeg krysser alt som krysses kan, og håper i det lengste at jeg har oddsen på min side denne gangen, for det eneste jeg ber om denne julen, er at helsa holder seg stabil, det er mitt juleønske…

PS : Nå fikk jeg beskjed om at de setter meg på antibiotika kur her hjemme, og håper at det vil ta knekken på problemet før det utvikler seg. Så da får vi håpe at dette er det som skal til. 

Noen ganger undrer jeg meg over tilfeldighetene, jeg undrer meg over livets tilfeldigheter. Ja noen ganger lurer jeg på om vår skjebne er forseglet fra den dagen vi er født, man kan begynne å lure noen ganger. Jeg finner det nemlig besynderlig at mens noen lever et helt liv fritt for sykdom, så må andre lide seg gjennom sykdom hele livet. Noen lever et liv i sus og dus, mens andre sliter seg gjennom livet under fattigdomsgrensen.

Noen vokser opp med vold og tortur, mens andre går gjennom livet uten å ha opplevd en eneste kriminell handling. Noen blir velsignet med en god psyke, mens andre må slite seg gjennom behandling etter behandling bare for å klare å være til. Hva er det som gjør at forskjellene er så store? Er det genene eller miljøet som former oss til den vi er?

Jeg finner det nemlig merkelig at dersom du plasserer to personer under samme oppvekstmiljø med de samme forutsetninger for å lykkes, så vil de likevel utvikle seg forskjellig. Er ikke det rart å tenke på? Nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg er så dyp i tankegangen, og det har sine grunner.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For som mamma vil jeg det beste for mine barn, jeg ville så klart ofret alt for at de har det bra. Men så ser jeg hvor forskjellige de er, hvor ulike egenskaper de egentlig har. Dette på tross av ganske like oppvekstmiljø og oppdragelse. Har du noengang tenkt over hvor forskjellig vi egentlig oppdrar våre barn? Det begynte jeg nemlig å tenke på i dag.

For det gjør vi nemlig, vi behandler våre barn forskjellig. Jeg hører titt og ofte viktigheten med å behandle alle barna likt, samme regler og oppdragelse for alle, men ikke skjønner jeg hvordan det skal gå. Jeg er den første til å innrømme at mine barn er oppdratt på forskjellige måter, og det har sine grunner. For jeg oppdaget raskt at barn nr to ikke var som barn nr en, de var vidt forskjellige jo!

Så den oppdragelsen som fungerte så bra med barn nummer en, den oppdragelsen fungerte heller dårlig på barn nummer to. Fire barn har det blitt, og jeg har begynt på nytt hver gang. Erfaringene gjør det selvfølgelig litt lettere for hver gang, men opplevelsene er forskjellige.

Vi er så mange mennesker her på denne kloden, og vi er alle vidt forskjellige individer. Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for deg. Men det er jo nettopp det som er så fantastisk, ulikhetene våres. Vi har så mye å lære av hverandre, ja vi er faktisk avhengig av hver og en av oss.

Så når jeg ser på mine barn, ser på alle deres ulikheter, så kan jeg ikke la være å undre meg. For kanskje er det sånn at alt er forutbestemt, kanskje vår skjebne blir forseglet i det øyeblikket vi blir født. Men uavhengig om vi skaper vår egen skjebne eller ei, så er jeg sikker på en ting. Vi er avhengig av hver enkelt av oss, vi trenger mangfold. For uten mangfold og ulikheter så blir jorden et fattigere sted å være…

Jeg visste det, jeg hadde det nemlig på følelsen. Det kom en til overraskelse i går, igjen sto et blomsterbud på døren etter mørkets frembrudd. Aldri har jeg hatt så mye blomster i hus før jul, det bugner over, vi sliter faktisk med å finne plass til de alle. Men herlighet så heldig jeg er, jeg er helt overveldet over hvor mange som bryr seg. Så tusen takk til deg som sendte blomster og sjokolade, det ble en perfekt avslutning på en perfekt dag.

Dagen i dag derimot, den startet heller dårlig. Jeg var så elendig når jeg våknet, og alt jeg klarte å tenke var ikke nå igjen! Kroppen lever sitt eget liv for tiden, det er ikke godt å si hva den reagerer på. Men denne gangen tror jeg det har med det faktum at jeg fortsatt er en kvinne, en kvinne som fortsatt må lide seg igjennom den ene uken hver måned, det er noen der ute som har en veldig dårlig humor.

Annonsørinnhold

Sommerens lekreste kjoler

Jeg håper ihvertfall det er det, for jeg trenger ikke mer sykdom nå før jul, nå får det være nok. Problemet er bare at dette kunne ikke kommet på et dårligere tidspunkt, idag hadde vi nemlig planer. Vi har en tradisjon her hvert år med baking av pepperkaker og sette sammen pepperkakehus.

Hvert år setter farmoren til min nest eldste sønn av tid til å bake med oss. Tenk så heldig barna mine er som har så mange besteforeldre, og det beste av alt er at de ikke gjør forskjell på noen av barna. For selv om de er farmor eller farfar til et av barna, så behandler de alle likt. Det er like mye kjærlighet og omsorg til de alle.

Det er noe med den duften av nystekte pepperkaker, det bringer frem minner du forlengst hadde trodd du hadde glemt. Jeg ble helt salig der jeg satt, og heldig er jeg som får oppleve dette i år også. Det er så deilig å sitte å høre på søsken kjærligheten som utspiller seg rundt spisebordet, jeg blir varm om hjertet hver gang vi får til å samles rundt noe.

Nå gleder jeg meg bare til å smake på herlighetene, og så har vi en hel kirke igjen og pynte. Vi blir ihvertfall ikke arbeidsløs med det første, her er det nok jobb for oss alle. Men jeg sitter bare og nyter. Lukker øynene innimellom og bare er til. Min mann derimot går bare rundt og grynter, men det er en del av tradisjonen det også, ingen tvil om at det nærmer seg jul  💜

Så gjenstår det å se om det blir Nidarosdomen i år også 😅

Så tenner vi tre lys i kveld, for lengsel, håp og glede

De står og skinner for seg selv og oss som er tilstede

Så tenner vi tre lys i kveld for lengsel, håp og glede

Jeg kjenner det kommer, klumpen i halsen vokser. “Nei ikke nå” tenker jeg, det passer ikke nå. Men likevel kommer tårene, sakte men sikkert kommer de til syne i øyenkroken. Små gjennomsiktige dråper som taler sjelens språk, små dråper fra det innerste hjerte.

De kan komme når du minst venter det, de kan komme når du minst vil. På grå dager er de nær, men de kommer også når latteren sitter løst. Men for de fleste av oss så er de kontrollbare, de fleste av oss klarer å ta seg sammen når det passer ubeleilig, men for meg er det annerledes.

“Hvorfor er du så lei deg mamma” 

“Gråt ikke kjære, nå skal vi kose oss” 

For jeg kjemper en kamp hver dag, en kamp mot mine egne tårer. Jeg klarer nemlig ikke holde igjen på samme måte som deg, det krever for mye av meg. Jeg kjemper en kamp for å holde igjen, ofte gir jeg meg ikke lov til å gråte.

Det er nemlig en ting jeg sliter med, en ting jeg aldri klarer å venne meg til. Jeg oppdaget fort at med denne sykdommen så blir man fryktelig sårbar, følelsene blir plutselig synlige for alle og enhver, og den biten sliter jeg fryktelig med.

For forestill deg at dine innerste tanker og følelser ikke er dine egne private lenger, de blir over natta alle manns eie, uansett hvor hardt du prøver så klarer du ikke skjule dine følelser. Plutselig sitter du på en skoleavslutning og hylskriker over melodien til Ed Sheeran, eller begynner å skrattle når venninnen din forteller noe trist.

Jeg har nemlig ikke kontroll lenger, følelsene går over i hverandre, jeg blir som en åpen bok, en kaotisk bok der alt flyter over i hverandre. Men det verste er imidlertid gråten, det å måtte finne seg i at alle ser når du er lei deg, den er for meg vanskelig å svelge.

For jeg har alltid vært en privat person, det var kun et fåtall personer som fikk se mine tårer, det var nemlig min måte og beskytte meg på. Derfor ble overgangen stor når evnen til å kontrollere egne følelser ble fratatt meg, hjertet mitt ble plutselig synlig for alle.Derfor gråter jeg i mørket, stille og lavt for meg selv, da kommer tårene for en håpløshet så stor.

Det passer nemlig aldri å gråte, ikke for meg ihvertfall. Jeg er omringet av folk rundt meg hele dagen, mennesker jeg ikke vil vise min sårbarhet for, mine følelser vil jeg ha for meg selv. Jeg hater nemlig når andre ser min sårbarhet. Så jeg gir meg ikke lov til å gråte, ikke bare fordi jeg ikke vil, men også for min egen beskyttelse.

For jeg vet at dersom jeg begynner så rakner jeg, alle mine krefter forsvinner med tårene. Det er for slitsomt å gråte, jeg blir utmattet og tom. De sier at det gjør godt å gråte, men for meg er ikke det tilfelle lenger. Det gjør bare vondt, vondt fordi tårene aldri tar slutt…