Noen ganger undrer jeg meg over tilfeldighetene, jeg undrer meg over livets tilfeldigheter. Ja noen ganger lurer jeg på om vår skjebne er forseglet fra den dagen vi er født, man kan begynne å lure noen ganger. Jeg finner det nemlig besynderlig at mens noen lever et helt liv fritt for sykdom, så må andre lide seg gjennom sykdom hele livet. Noen lever et liv i sus og dus, mens andre sliter seg gjennom livet under fattigdomsgrensen.
Noen vokser opp med vold og tortur, mens andre går gjennom livet uten å ha opplevd en eneste kriminell handling. Noen blir velsignet med en god psyke, mens andre må slite seg gjennom behandling etter behandling bare for å klare å være til. Hva er det som gjør at forskjellene er så store? Er det genene eller miljøet som former oss til den vi er?
Jeg finner det nemlig merkelig at dersom du plasserer to personer under samme oppvekstmiljø med de samme forutsetninger for å lykkes, så vil de likevel utvikle seg forskjellig. Er ikke det rart å tenke på? Nå lurer dere sikkert på hvorfor jeg er så dyp i tankegangen, og det har sine grunner.
For som mamma vil jeg det beste for mine barn, jeg ville så klart ofret alt for at de har det bra. Men så ser jeg hvor forskjellige de er, hvor ulike egenskaper de egentlig har. Dette på tross av ganske like oppvekstmiljø og oppdragelse. Har du noengang tenkt over hvor forskjellig vi egentlig oppdrar våre barn? Det begynte jeg nemlig å tenke på i dag.
For det gjør vi nemlig, vi behandler våre barn forskjellig. Jeg hører titt og ofte viktigheten med å behandle alle barna likt, samme regler og oppdragelse for alle, men ikke skjønner jeg hvordan det skal gå. Jeg er den første til å innrømme at mine barn er oppdratt på forskjellige måter, og det har sine grunner. For jeg oppdaget raskt at barn nr to ikke var som barn nr en, de var vidt forskjellige jo!
Så den oppdragelsen som fungerte så bra med barn nummer en, den oppdragelsen fungerte heller dårlig på barn nummer to. Fire barn har det blitt, og jeg har begynt på nytt hver gang. Erfaringene gjør det selvfølgelig litt lettere for hver gang, men opplevelsene er forskjellige.
Vi er så mange mennesker her på denne kloden, og vi er alle vidt forskjellige individer. Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for deg. Men det er jo nettopp det som er så fantastisk, ulikhetene våres. Vi har så mye å lære av hverandre, ja vi er faktisk avhengig av hver og en av oss.
Så når jeg ser på mine barn, ser på alle deres ulikheter, så kan jeg ikke la være å undre meg. For kanskje er det sånn at alt er forutbestemt, kanskje vår skjebne blir forseglet i det øyeblikket vi blir født. Men uavhengig om vi skaper vår egen skjebne eller ei, så er jeg sikker på en ting. Vi er avhengig av hver enkelt av oss, vi trenger mangfold. For uten mangfold og ulikheter så blir jorden et fattigere sted å være…
💗💗💗
💜
💗💗💗