Det er ikke lov å gråte…

Jeg kjenner det kommer, klumpen i halsen vokser. “Nei ikke nå” tenker jeg, det passer ikke nå. Men likevel kommer tårene, sakte men sikkert kommer de til syne i øyenkroken. Små gjennomsiktige dråper som taler sjelens språk, små dråper fra det innerste hjerte.

De kan komme når du minst venter det, de kan komme når du minst vil. På grå dager er de nær, men de kommer også når latteren sitter løst. Men for de fleste av oss så er de kontrollbare, de fleste av oss klarer å ta seg sammen når det passer ubeleilig, men for meg er det annerledes.

“Hvorfor er du så lei deg mamma” 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

“Gråt ikke kjære, nå skal vi kose oss” 

For jeg kjemper en kamp hver dag, en kamp mot mine egne tårer. Jeg klarer nemlig ikke holde igjen på samme måte som deg, det krever for mye av meg. Jeg kjemper en kamp for å holde igjen, ofte gir jeg meg ikke lov til å gråte.

Det er nemlig en ting jeg sliter med, en ting jeg aldri klarer å venne meg til. Jeg oppdaget fort at med denne sykdommen så blir man fryktelig sårbar, følelsene blir plutselig synlige for alle og enhver, og den biten sliter jeg fryktelig med.

For forestill deg at dine innerste tanker og følelser ikke er dine egne private lenger, de blir over natta alle manns eie, uansett hvor hardt du prøver så klarer du ikke skjule dine følelser. Plutselig sitter du på en skoleavslutning og hylskriker over melodien til Ed Sheeran, eller begynner å skrattle når venninnen din forteller noe trist.

Jeg har nemlig ikke kontroll lenger, følelsene går over i hverandre, jeg blir som en åpen bok, en kaotisk bok der alt flyter over i hverandre. Men det verste er imidlertid gråten, det å måtte finne seg i at alle ser når du er lei deg, den er for meg vanskelig å svelge.

For jeg har alltid vært en privat person, det var kun et fåtall personer som fikk se mine tårer, det var nemlig min måte og beskytte meg på. Derfor ble overgangen stor når evnen til å kontrollere egne følelser ble fratatt meg, hjertet mitt ble plutselig synlig for alle.Derfor gråter jeg i mørket, stille og lavt for meg selv, da kommer tårene for en håpløshet så stor.

Det passer nemlig aldri å gråte, ikke for meg ihvertfall. Jeg er omringet av folk rundt meg hele dagen, mennesker jeg ikke vil vise min sårbarhet for, mine følelser vil jeg ha for meg selv. Jeg hater nemlig når andre ser min sårbarhet. Så jeg gir meg ikke lov til å gråte, ikke bare fordi jeg ikke vil, men også for min egen beskyttelse.

For jeg vet at dersom jeg begynner så rakner jeg, alle mine krefter forsvinner med tårene. Det er for slitsomt å gråte, jeg blir utmattet og tom. De sier at det gjør godt å gråte, men for meg er ikke det tilfelle lenger. Det gjør bare vondt, vondt fordi tårene aldri tar slutt…