Etter at jeg ble syk er det en ting som er blitt fryktelig vanskelig, en ting jeg savner fryktelig hver eneste dag. Jeg savner nemlig å kunne stå fremfor speilet om morgenen og stelle meg selv. Ordne håret slik jeg vil ha det, påføre sminken slik jeg liker, og kunne kle på meg de klærne jeg selv vil. Dette er blitt en umulighet for meg nå, og det blir liksom ikke det samme når assistentene gjør det for meg.
For det er bare meg selv som vet hvordan jeg liker å ha håret, det er kun meg selv som vet hvilke fargetoner som gjør at jeg føler meg vel. Dere har sikkert lagt merke til at jeg kun har en type frisyre til hverdags, håret settes bestandig opp i en hestehale. Dette fordi det er praktisk, og fordi det er ingenting som er mer irriterende enn å få hår i øynene og ikke kunne ta det bort selv.
Jeg er jo fortsatt en kvinne på lik linje som andre, og selv om jeg er syk så betyr det ikke at jeg ikke bryr meg om eget utseende. Selvfølgelig er det ting som betyr så uendelig mye mer, men jeg savner følelsen av å føle meg vel i egen kropp. Det kommer jo aldri til å bli det samme igjen, selve gleden med å kunne fikse seg selv er jo borte. Selvfølgelig kan jeg få assistenten til å ordne meg, men aller helst skulle jeg ønske jeg kunne gjort det
Jeg har aldri vært en jåledukke, men har alltid brukt litt sminke for å føle meg litt vel i hverdagen. Det er ikke så mye som skal til alltid, litt farge i håret og i ansiktet er alt som skal til for at dagen blir litt bedre. Jeg savner den følelsen av å kunne se meg i speilet og faktisk være fornøyd med det jeg ser, vi kvinner er flotte er vi ikke??
Men alt med måte, og her kan du gjerne kalle meg gammeldags. For når jeg ser på unge jenter i rampelyset idag så får det meg til å undres over hvilket samfunn vi lever i. Det virker som det helst skal være ti lag med sminke før de i det hele tatt kan gå ut døra. Og aller helst skal du ta lettkledde bilder for det er det som får deg frem her i livet. Men dette gjelder ikke bare unge jenter, for jeg ser titt og ofte damer i voksen alder som byr på seg selv. Hva hendte med å være et forbilde for vår neste generasjon?
Jeg sitter her i min rullestol og er strålende fornøyd hvis jeg en dag får håret mitt flettet, og forstår ikke behovet for å kle av seg til stadighet bare for å ta et bilde til bloggen sin. Jeg skjønner jo at kropp og utseende selger, men er det nødvendig å brette seg ut over hele skjermen da. Jeg deler mye av mine innerste tanker og følelser, men jeg tenker hele tiden på om jeg kan stå inne for det jeg skriver.
Det er jo tross alt offentlig, alle kan lese alt. Lærerne til barna, foreldrene mine, og resten av befolkningen. De må jo være beintøffe de jentene som legger ut slike bilder og så møter opp på foreldremøte vel vitende om at halvparten har sett deg halvnaken. Grøss og gru, det hadde jeg aldri turt.
Vi kvinner er vakre uansett hvilken fasong eller størrelser vi kommer i, vi skal ikke være nødt til å legge ut lettkledde bilder av oss selv bare for å føle oss verdifulle og det som verre er, akseptert. En venn av meg pleier å si “det går jo an å overlate litt til fantasien”, og det er jeg helt enig i. Jeg vet hva det vil si å jobbe hardt for å oppnå den kroppen man vil ha, og en dag ende opp med å se seg i speilet og innse at målet er nådd. Det finnes ingen større stolthet enn det.
For det er nemlig den årsaken kvinner som legger ut slike bilder oppgir , jeg er stolt over egen kropp og nå skal hele verden få se. Men fallhøyden er stor i rampelyset, og en ufin kommentar kan bringe deg rett ned i kjelleren. Vis heller hvem du er med klærne på , vis frem ditt sanne jeg, da får du ihvertfall meg som følger.
Men kanskje det bare er meg som er gammeldags, eller kanskje kontrastene er for store fra min verden til deres. For selv om jeg er syk så er jeg først og fremst en kvinne på godt og vondt. En kvinne med en død kropp. Så sett pris på det du ser i speilet, hver fornøyd med hvordan du ser ut. For jeg vet hvor lett det er å miste alt sammen, jeg vet hva det vil si å sørge over egen kropp….
