Et sårt tilbakeblikk…

“Pappa, nå er vi i september” 

“Det er helt riktig gutten min” 

“Men vet du hva som skjer i september pappa”? 

“Neeeei, hva da”? 

“Jeg har bursdag vel, og da blir jeg fiiiire år”!! 

Egentlig burde jeg fremhevet bokstaven R i fire, for det var voldsomt til skarring der ute på badet. Det er tydelig at det nærmer seg bursdag, og at det er en som gleder seg stort. For det var denne samtalen jeg våknet opp til i morges, og da kjente jeg plutselig et stikk i hjertet.

For plutselig innså jeg hvor stor han er blitt, hvor fort tiden har gått! Tenk at det er fire år siden jeg kom hjem fra sykehuset i lykkerus med et lite nurk i armene,og plutselig ble jeg dradd tilbake i tid til da marerittet først startet.

Vi var stolte nybakte foreldre som kom hjem fra sykehuset. Jeg brydde meg ingenting om at venstre fot føltes litt rar ut, alt som betydde noe var at jeg hadde fått den største gaven en mor kan få, jeg hadde fått en frisk liten prins.

Jeg kunne nærmest ikke fatte at jeg hadde vært så heldig å få enda ett velskapt barn, nr 4 i rekka. Alt jeg følte på var pur lykke og en evig takknemlighet over at fødselen hadde gått bra og nå var over. Selv om jeg måtte fysisk løfte venstrefoten ut av bilen ved hjelp av armen, så tenkte jeg ikke noe særlig over det, for jeg var bare glad for å være hjemme igjen.

Dagene gikk så alt for fort, og alt jeg så var den lille skatten som lå og sov på mitt bryst. Det at kroppen kjentes sliten og energiløs ut var da heller ikke unormalt etter en fødsel. Jeg kan enda kjenne duften av huden hans der han lå godt innpakket i et teppe, jeg kan enda føle de små skrukkete fingrene som grep hardt rundt mine fingre for å få litt trygghet.

Ingenting betydde noe, det var jeg og han i en boble av ubetinget kjærlighet. Ukene fløy av gårde, min kjære måtte vende tilbake på arbeid, nå hadde jeg den lille prinsen helt for meg selv, og jeg nøt hvert eneste sekund. Jeg overså uroen inni meg som bare vokste seg større for hver dag, jeg dyttet vekk den indre stemmen som prøvde å advare meg om at noe var galt.

For jeg hadde ikke tid til å tenke på meg selv, den lille tok all min tid. Jeg skulle tross alt ta meg av hjem, fire barn og ikke mindre enn to bikkjer. Hver dag trillet jeg tur. Jeg, barnevognen, to bikkjer og en fot som ikke ville lystre. Hver dag gikk vi opp og ned de bratte bakkene, og hver dag overså jeg tegnene på at foten ble verre.

Etter seks uker smalt det, kroppen fikk rett og slett nok. Jeg husker hvor sliten jeg var den morgenen, alt jeg ville var å sove. Det var en mandag, min mann var borte på jobb, og jeg måtte få barna avgårde på skolen. Klokken var 07.00 da det skjedde, jeg hadde nettopp lagt prinsen i vuggen sin i stuen, han lå der så trygg og god, langt inne i drømmeland. Jeg kjente at kroppen var usedvanlig stiv og støl, men konkluderte med at jeg hadde nok overdrevet gåturen dagen før.

Der ute i gangen skjedde det, alle tegnene jeg hadde oversett kom over meg med et smell. Jeg var i ferd med å kysse min datter farvel da begge beina sviktet under meg. Jeg falt sammen på de harde flisene under meg, der lå jeg helt forvirret og hev etter pusten mens jeg kjente kvalmen komme sigende.

Dette ble starten på et langt mareritt, et mareritt jeg enda lever i, et mareritt jeg aldri kan våkne opp i fra. Når jeg ser tilbake på det første leveåret til min sønn, så føler jeg bare bitterhet. Bitterhet over å bli fratatt dyrebar tid sammen med han, jeg er bitter over at jeg ikke fikk nyte den første tiden som nybakt mamma. For istedet måtte jeg pendle frem og tilbake fra sykehus, utallige prøver måtte taes, opp og ned til Nordås for opptrening, alt var bare kaos.

Jeg skjønner faktisk ikke at jeg klarte det, for det var ikke snakk om at min mann skulle avlaste meg, jeg skulle klare dette selv, jeg skulle pokker meg ikke ha noe hjelp! Så jeg kjørte selv opp og ned fra sykehuset, jeg var alene under alle prøvene, og i tillegg hadde jeg en fortvilet førstegangs far på telefon som ikke fikk den lille til å sove. “Skru på støvsugeren” husker jeg hvordan jeg ropte inn i telefonrøret midt under blodprøvetakingen.

Når jeg kom hjem den dagen sto fortsatt støvsugeren på og den lille sov så godt. Alle som har hatt kolikkbarn skjønner hva jeg mener. Men nå er marerittet blitt en del av hverdagen, vi kommer ingen vei utenom, mamma skal dø og det er det ingenting vi får gjort noe med. Men jeg fikk den største gaven et menneske kan få for fire år siden, og han gir meg styrke og glede når dagene blir tunge, han gir meg lys når mørket blir altoppslukende.

Så selv om jeg er aldri så bitter over alt jeg er blitt fratatt, så er jeg også takknemlig over alt jeg har fått…