Måned: juni 2019

Nå er det bare timer igjen til min datter skal i ilden, og det merkes! Jeg tror hun har sovet lite i natt, jeg har nemlig hørt henne ned, der hun lå og øvde i senga. Så nå krysser jeg fingre og tær, og håper hun blir fornøyd med egen innsats. For det er det viktigste, ikke hva karakteren sier, men at hun er fornøyd med egen innsats.

Tenk, etter idag er det hele over. Ti års skolegang er over, det er helt utrolig å tenke på. Det er da ikke så lenge siden jeg fulgte henne til første skoledag, med en altfor stor ryggsekk og musefletter i håret. Nå klarer hun seg selv, og er på god vei inn i de voksnes rekker. Jeg gleder meg til å følge henne videre, og jeg håper jeg får oppleve henne ferdig utdannet i den retningen hun velger.

Nå er hun klar for livet, på sine egne vinger skal hun fly avgårde, det er nå livet begynner for alvor, det er nå hun skal finne seg selv. Jeg håper bare jeg har gitt henne nok grunnlag til å takle selve livet, til at hun har nok ryggmarg til å stå i det når livet viser seg fra sin tøffe side. Men hun beviser det allerede, for hun har allerede opplevd at livet kan være ubarmhjertig og rått. For måten hun har taklet sin mors sykdom på er helt utrolig.

Min lille jente er blitt stor. Stor nok til å takle livet på egenhånd, tøff nok til å stå for sine egne valg, modig nok til å være seg selv uavhengig hva andre sier og mener. Hun jobber hardt med alt hun vil oppnå, og hun gir seg aldri på tross av motgang. Hun utstråler selvtillit, og har en fantastisk humor. Jeg er så stolt av henne og alt hun har oppnådd, jeg må nesten klype meg i armen når jeg ser hvor voksen hun er blitt.

Så idag er det din dag min kjære datter, idag skal vi feire uavhengig av resultat, at ti års skolegang er over. Idag feirer vi deg og bare deg. Du er fantastisk på alle måter og det må du aldri glemme. Du er en fantastisk storesøster og lillesøster for dine brødre, du viser omtanke og kjærlighet for alle dine nærmeste, du har et godt hjerte og et godt hode. Du kan oppnå hva du vil, for det å gi seg er ikke et alternativ i denne familien.

Nå gjenstår det bare å ønske deg lykke til, så venter jeg spent her hjemme. Glad i deg min fantastiske datter…

Nå sitter jeg her og skriver innlegg mens alt jeg hører rundt meg er, republikk, kolonier, urbefolkning og morsmål. Min datter har fått sitt tema til eksamen, og sitter nå for alvor og jobber. Min jobb er å lytte, og komme med innspill der det trengs, for heldigvis er jeg noenlunde god i Engelsk, så her kan jeg faktisk bidra litt og det er en god følelse.

For en ting er å være syk, ikke klare noe lenger, være avhengig av andre for å spise, kle på seg, ja i bunn og grunn alt. En annen ting er å ikke kunne bidra lenger, være en ressurs og sist men ikke minst, ta vare på sine egne barn. Det er den verste følelsen på jord, vite at man ikke lenger kan beskytte sine små dersom det skulle Gud forby, skje noe.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Bare måtte være nødt til å sitte hjelpeløs og se på alle farer som lurer, og ikke kunne gjøre noe med det . Det er blitt et mareritt å være mor på den måten, hjertet mitt brister hver gang Isak trenger meg og jeg ikke kan bidra. Det gjør noe med meg som menneske, for er det en ting vi mødre er gode på, så er det å forutse farer.

For det er vi gode på, det er en del av å være mor,forutse farer og hindre de fra å skje. Det kan jeg ikke lenger. Jeg kan forutse, gi beskjed til min mann om at nå kommer det til å gå galt, men jeg kan ikke lenger forhindre at det skjer. Så når Isak faller og slår seg, og tårene triller, kan ikke jeg gjøre noenting. Er du klar over hvordan det føles??

Jeg blir grepet av panikk hver gang den gutten har en ulykke, føler jeg må vokte over hver minste bevegelse han gjør, slik at det ikke skjer han noe. For dersom det skulle skje han noe, noe litt mer alvorlig enn et skrubbsår, da er min sykdom til ingen nytte. Jeg vet ikke om dere skjønner hva jeg mener, men jeg skal prøve å forklare.

For det eneste, og da mener jeg det eneste fine, vakre, nydelige og vidunderlige som har kommet ut av denne sykdommen, er min aller kjæreste Isak. Han bringer med seg noe godt i sykdommen, tilfører den litt godhet og varme, gir meg styrke til å kjempe, gir meg en grunn til å ikke gi opp, han er det gode i min tilværelse som dødssyk.

Så derfor får jeg panikk, derfor overreagerer jeg til de grader når uhellet først er ute, for skjer det han noe, så er denne sykdommen meningsløs, ihvertfall føles det sånn for meg…

Jeg våknet tidlig idag, lysstrålene var i ferd med å finne veien inn gjennom den lille gløtten i gardinen. Verden var i ferd med å våkne, jeg hørte svak during fra bussen nede i veien, en beroligende “tøffelyd” fra en lastebåt på havet, men det var en ting jeg ikke hørte, en lyd jeg alltid hører, jeg ble plutselig urolig…

Jeg ble plutselig lys våken, prøvde å lytte godt etter, men fremdeles ingen lyd å høre. Nå ble jeg fryktelig bekymret, var dette et varsel, et varsel på noe forferdelig, var verden i ferd med å gå under? Eller kanskje vi var i krig? Jeg kjente panikken spre seg gjennom hele kroppen, svetteperlene begynte å komme til synlighet på min runde panne. Nå var jeg urolig, veldig urolig…

Kanskje sto vi ovenfor en ny natur katastrofe, kanskje en ny flodbølge, og tankene gikk til naboens båt. Men ville vi alle få plass? Pokker at vi ikke har bygget en ark, bare sånn “Just In Case”! Eller kanskje det var en atombombe på vei, ja kanskje den allerede hadde gått av og jeg var eneste overlevende. Selv jeg kan se “humoren” i det, hun som er fullstendig avhengig av andre er også eneste overlevende?? Hvem ville ikke sett “humoren” i det.

Eller kanskje jeg allerede var død og dette var Helvete. Det ville vært mer logisk, jeg var havnet i helvete. Ja det var sånn det var, eller kanskje jeg fortsatt sov?? Kanskje jeg bare hadde mareritt, kanskje jeg bare var “fanget” i drømmen . Jeg prøvde å vri på hodet, lyttet godt etter, nei, jeg var våken, ja så sant ikke bikkja hadde fulgt etter meg til drømmeland.

For jeg hørte bikkja grynte ut i stua, kanskje han også ante at det var “fare på ferde”, får nå begynte han å bjeffe også, noe lå i luften, noe var i ferd med å skje! Men så hørte jeg det! En annen lyd, en lyd jeg ikke har hørt på en stund, men en velkjent lyd. En lyd som fikk alle brikkene til å falle på plass, jeg var fortsatt i live…

For det var ikke krig, naturkatastrofe eller flodbølge på vei. Jeg befant meg heller ikke i helvete eller som fange i et mareritt, jeg var fortsatt her på jorden blant andre levende mennesker, båten til naboen kunne få stå i fred, enn så lenge, lyden bringte meg tilbake til virkeligheten…

Tordenvær, det var tordenvær! Det var ingen atombombe, det var tordenvær!! Det var derfor den velkjente, vakre lyden som jeg alltid hører om morgenen var borte, for fuglene hadde stoppet å synge, det var ingen vakker melodi som vekket meg i dag, og hvorfor ikke?? TORDENVÆR!! 

Men jeg mener likevel vi skal bygge en ark, eller i det minste gjøre klar naboens båt…🤣

Siste innspurt, nesten i mål, nesten ferdig, det er bare en ting som gjenstår, det er tid for muntlig eksamen. I dag var det trekning, trekning til den siste og aller siste eksamen på ungdomstrinnet. Min datter har stresset mye de siste dagene, knapt fått sove, gruet seg for akkurat denne dagen, stresset over hva som ventet. Jeg kan enda huske den følelsen, den klumpen i magen som vokser i takt med det ukjente.

Hun var ikke særlig “happy” når hun kom hjem, for det var ett fag hun ikke ønsket, og selvfølgelig ble det nettopp det faget hun kom opp i, det ble Engelsk! Hun er dessverre født inn i en familie som aldri får noe gratis i livet, alt vi har fått har vi vært nødt å jobbe for. Men det gjelder ikke bare oss, det er en del av å leve. Så uansett hvor urettferdig jeg syns det er med eksamen, uansett hvor mye jeg er i mot dette systemet, så gjør jeg det eneste jeg kan gjøre, jeg oppmuntrer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så nå sitter hun og øver, mens vi begge lengter etter bedre tider. Jeg gleder meg til det er ferie, gleder meg til å dra på tur, det er det eneste som holder motet oppe for øyeblikket. For de siste dagene har humøret mitt vært dalende. Man skulle tro at nå når alt var tilbake til normalen, så var alt bare gullende godt, men sånn ble det ikke.

For jeg er lei! Drittlei! Jeg og vil reise på tur, alene, jeg vil også gjøre ting på egenhånd, være min egen herre over mitt eget liv, ja være fri! Er det noe jeg savner, så er det å være selvstendig, klare ting selv, slippe å være avhengig av noen. Så når min mann kom lykkelig hjem fra Budapest med godteri som han hadde kjøpt på taxfree, godteri som jeg ikke likte, bare han, ja da måtte jeg bite tennene ekstra godt sammen.

Så ja, jeg har vært sur i det siste, pottesur, jeg trenger bare “litt” oppmerksomhet, bare litt, så når jeg spurte min kjære om hjelp til blomsterbedet jeg hadde planlagt, og han ikke svarte, ja da ble jeg enda surere. Men nå tror jeg ikke det går an å bli mer sur, nå kan det bare gå oppover, ja så sant min mann ikke gjør noen sprell i ettermiddag 🤣

Noen dager er bare drit, syk eller ikke syk, så er det likt for alle. For vi er bare mennesker, enkle mennesker som av og til lar følelsene ta overhånd. Men heldigvis har vi evnen til å snu vår egen tilværelse til det bedre igjen. Så i dag får jeg prøve å komme meg ut på tur, for frisk luft hjelper alltid på humøret, ihvertfall mitt.

Ha en god onsdag 😊

For to dager siden dukket det opp et bilde på Facebook, et bilde fra en annen tid, en tid jeg prøver å fortrenge. Noen bilder er bare vonde å se, sikkert fordi de er for “ferske” enda, selv om det er mange år siden de ble tatt. Så når dette “minnet” plutselig dukket uventet opp på Facebook siden min, ja da kom også tårene….

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Bildet i seg selv er ikke all verden. Men det beskriver så godt hvordan jeg var som person, aktiv og alltid klar for det uventede. Jeg husker enda hvordan jeg følte meg når det bildet ble tatt. De siste to årene i forkant av det bildet, hadde jeg dedikert til trening og atter trening. Over ti kilo mindre på ett år, og når det bildet ble tatt, følte jeg meg “On Top Of the World”. 

Jeg følte meg klar for alt, følte meg endelig lik både inni og utenpå, jeg var klar for fremtiden. Derfor er disse bildene litt vonde og se på, nettopp fordi jeg på den tiden hadde nettopp funnet min plass, jeg hadde endelig litt tid til å bruke på meg selv, jeg hadde funnet en ny vei i livet. Disse bildene jeg nå legger ut, de er tatt bare noen måneder før jeg ble gravid med Isak. Og la dere ikke lure av hårfargen, for jeg skiftet farge nesten oftere enn truser, nei ikke så gale kanskje, men dere skjønner tegningen 😅

Det verste er at Isak kan se at det er meg, han utbryter alltid, “der er du mamma, og der kunne du gå”! Han liker å se på bildene, men det er vondt for meg. For det påminner meg om hvordan livet kunne ha vært, et perfekt liv, perfekt fordi vi hadde hverandre og vi alle var friske, fremtiden lå fremfor våre føtter…

Så selv etter snart fire år med denne sykdommen, så kommer tårene enda når jeg blir påminnet om det livet som var, jeg gråter for det livet jeg har mistet, for en tid jeg aldri får tilbake, en tid som føles som om det var igår, en tid da livet var perfekt å leve…

Men så ble hele livet snudd på hodet, alle drømmer for fremtiden forsvant, og for hver dag som går blir jeg dårligere. Så nå sitter jeg her og ser tilbake på den jenta som engang var, og jeg kan enda føle det hun følte da. Derfor kommer tårene, for jeg har ingen drømmer for fremtiden lenger, jeg har ingen håp om å bli frisk. Det eneste jeg sitter igjen med er minner, og noen minner er fortsatt vonde og se på…

Jeg har sovet godt i natt kan du tro. Faktisk bare vært våken en gang, noe som er ganske utrolig når det gjelder meg. Så det var utrolig godt å kjenne på at jeg var litt mer uthvilt når jeg våknet i dag. Takk og lov for det, for det skulle vise seg og bli en travel formiddag. Dagen startet tidligere enn vanlig også, 0830 sto jeg opp, noe som er tidlig for en syvsover som meg.

Men det var ingen vei utenom, jeg måtte komme meg opp. For idag skulle jeg ha hjemmebesøk av både tannlegen og en servicemann fra kommunen. Selvfølgelig hadde jeg klart det kunststykket og avtale alt på samme dag til samme tid, og når assistenten i tillegg hadde med seg hunden sin på jobb, så ble det ville tilstander her 🤣

Alt i alt gikk det veldig bra, men det viktigste var at jeg overlevde tannlegebesøket, og sitter nå med rene Colgate smilet her. De har renset og polert hver en tann, har ikke hatt så rene tenner på en evighet, og det føles fantastisk. Så nå er det bare å smile i vei 😁

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Isak altså, han er bare herlig. I går ettermiddag måtte min mann ned til ene naboen, han har tatt på seg et oppdrag med å grave ut parkeringsplassen. Så like etter at han gikk ut i går, fant Isak ut at han skulle på tokt, et ekte sjørøvertokt. Det kunne jo hende at pappaen hadde funnet gull! Så igår tok en pirat over nabolaget…

Er det rart at jeg lever enda, den gutten holder meg skjerpet til en hver tid, og gir meg noe å fryde meg over hver bidige dag💜Hver dag skjer det nye ting, hver dag tar han meg med på nye eventyr, hver dag gir han meg nye gleder. Hadde du bare visst lille Isaken min, hvor mye du betyr i livet mitt, jeg har ikke ord nok til å beskrive det.

Nå nærmer det seg en ny ettermiddag. En ny ettermiddag med nye muligheter for nye opplevelser. Så nå gleder jeg meg til du kommer hjem, gleder meg til å se hva du har planlagt for oss i dag…

Livet er hardt. Faktisk noe av det tøffeste du gjør er å holde deg i live. Det å leve byr på mange utfordringer, tester og prøvelser av ulike slag, dessverre er det en del av å leve. Gjennom et liv opparbeides erfaring, erfaringer som du tar med deg videre på din reise, erfaring fra tunge stunder og motgang som har gjort deg sterkere, sterkere til å takle neste utfordring.

Jeg nærmer meg et halvt liv.Men selv om jeg nå “bare” nærmer meg 40, så har jeg jaggu meg hatt nok av prøvelser og motgang. På tross av dette har jeg alltid kommet meg helberget gjennom, og kommet meg sterkere ut av det til slutt. De første 25 årene var preget av mange dødsfall, det føltes som om døden lurte rundt hvert et hjørne.

Det verste var å miste fedrene til de to eldste guttene mine. Jeg slet lenge med skyldfølelse etter de dødsfallene. To unge mennesker som hadde hele livet fremfor seg, men som valgte døden fremfor livet. To gutter som nettopp hadde opplevd det største et menneske kan oppleve, nemlig å bli far.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Den dag i dag sliter jeg med å forstå, forstå det mørket som oppstår når man ikke ser en annen utvei enn døden. Man skulle nesten tro at nå når jeg selv har fått dødsdommen, at jeg da kunne forstå litt bedre. Men jeg gjør ikke det, og det kommer jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre. Selvmord gjør noe med deg som menneske, det setter et avtrykk som du aldri blir kvitt, ennå kan jeg føle fortvilelsen av å være den som sto igjen, forlatt med et knust hjerte.

Ironien er at nå er det min tur. Min tur til å smake på døden. Jeg har alltid vært naiv nok til å tro at jeg måtte nå bli skånet, for mine gutter sin skyld, de hadde jo bare meg igjen. Men nå som jeg sitter her, et skritt nærmere døden for hver dag, så lurer jeg på om det er nettopp skånet jeg har blitt. For jeg er her ennå, og nå er guttene på god vei til å bli voksne, så jeg har i det minste fått fulgt de så langt.

Mine barn har vært min redning, fra den dagen de ble født og frem til nå. Men så har vi Isak da, min lille hjerteknuser. Han får jeg mest sannsynlig ikke fulgt opp, han går glipp av å bli kjent med den mammaen jeg var, vi begge blir frarøvet tid sammen, tid som vi kunne ha brukt på opplevelser sammen, bare meg og han.

Jeg hadde så mange planer når jeg gikk gravid. Jeg hadde endelig “funnet meg selv”, var topptrent og i lykkerus over at jeg skulle få oppleve enda et mirakel. Istedenfor ble livet et mareritt , så istedenfor å være hjemme med en nyfødt gutt, nyte barseltiden og alle gledene den har å by på, tilbrakte jeg tiden inn og ut av sykehuset. Jeg minnes det første leveåret til Isak som et evig slit.

Men takk og lov for Isak. Han har gitt meg gleder når jeg har hatt tunge stunder, han har holdt meg opptatt, jeg har ikke hatt tid til å synes synd på meg selv, for jeg hadde han å ta meg av. Så selv om jeg har hatt og fortsatt har opplevd mye motgang, så har jeg også hatt mange gleder.

Så ja, livet kan være uholdbart til tider, men Gud hjelpe meg det kan være fantastisk også. Og selv om jeg sitter her helt lammet i kroppen, så opplever jeg til stadighet hvor fantastisk livet kan være. Derfor klarer jeg ikke å forstå hvordan det kan bli så mørkt at døden blir den eneste utvei. Jeg håper av hele mitt hjerte at dere velger livet, på tross av motgang, for når man befinner seg på bunnen og alt er mørkt, så kan det bare gå en vei, nemlig oppover…

Hilsen en som velger livet… 

Skuldrene har senket seg, pusten er tilbake, klumpen i magen er forsvunnet, roen er tilbake i kroppen, angsten er borte, mørket er blitt til lys, kulden er blitt til varme, redsel er blitt omgjort til trygghet, kjærligheten er tilbake mellom fire vegger, leken er tilbake, lyden av barneføtter er igjen å høre, min trygge hverdag er endelig tilbake, de er kommet hjem…

Det var ikke før i går at jeg merket at jeg har vært stresset de siste dagene. Det var som om all luften kom tilbake til kroppen, som om jeg har holdt pusten i fire dager. Det verste er at jeg ikke overdriver en gang, igår merket jeg at jeg har reagert mer enn jeg trodde. Så nå er det godt at hverdagen er tilbake, nå er det godt at vi er samlet igjen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

For det ble som forventet, jeg var mye roligere når jeg la meg i går kveld. Jeg har sovet mye bedre, ja det vil si helt til kjøleskapet vekket meg i natt. Ja du leste riktig, kjøleskapet ja. Vi skulle egentlig ha kjøpt oss nytt for lenge siden, for det synger på siste verset. Om det ikke synger så piper det ihvertfall.

For det var det som skjedde i natt, selvfølgelig den første natta jeg kunne få litt etterlengtet søvn. Selv om kjøleskapet står på kjøkkenet så hører jeg det godt. Jeg er som kjent, veldig var for lyder, og det er fryktelig slitsomt noen ganger. Så da var det ingen vei utenom, jeg måtte vekke min bedre halvdel, rope ut min fortvilelse helt til han våknet. For det er ikke like enkelt å vekke han når han først er sovnet.

Men han fikk nå omsider slått av pipingen, den forbannede pipingen som vekket meg opp fra gode drømmer. Det har ikke pepet på dagevis, så det skulle nå bare mangle at det begynte inatt. Velkommen hjem kjære, velkommen tilbake til det virkelige liv, velkommen tilbake til hverdagen.

Jaja, dagen i dag startet nå som alle andre mandager, nemlig med fysioterapi. Formiddagen har egentlig vært litt rotete i dag, med mange telefoner og mailer som måtte besvares. En liten arbeidsdag med andre ord. I morgen kommer tannlegen hjem til meg, noe jeg gruer meg veldig til. Redd for selve døden er jeg ikke, men redd for tannlegen er jeg 🤣Det er jo egentlig ganske tragisk når man tenker på det, egentlig ganske absurd.

Men den tid, den sorg. Nå gleder jeg meg bare til alle kommer hjem, til vi alle sitter samlet rundt middagsbordet igjen, til Isak med sin vidunderlige fantasi kommer inn døren her. Da blir denne dagen fullkommen, da blir denne dagen fin, Hurra for hverdager…