Når døden lurer rundt hjørnet…

Livet er hardt. Faktisk noe av det tøffeste du gjør er å holde deg i live. Det å leve byr på mange utfordringer, tester og prøvelser av ulike slag, dessverre er det en del av å leve. Gjennom et liv opparbeides erfaring, erfaringer som du tar med deg videre på din reise, erfaring fra tunge stunder og motgang som har gjort deg sterkere, sterkere til å takle neste utfordring.

Jeg nærmer meg et halvt liv.Men selv om jeg nå “bare” nærmer meg 40, så har jeg jaggu meg hatt nok av prøvelser og motgang. På tross av dette har jeg alltid kommet meg helberget gjennom, og kommet meg sterkere ut av det til slutt. De første 25 årene var preget av mange dødsfall, det føltes som om døden lurte rundt hvert et hjørne.

Det verste var å miste fedrene til de to eldste guttene mine. Jeg slet lenge med skyldfølelse etter de dødsfallene. To unge mennesker som hadde hele livet fremfor seg, men som valgte døden fremfor livet. To gutter som nettopp hadde opplevd det største et menneske kan oppleve, nemlig å bli far.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Den dag i dag sliter jeg med å forstå, forstå det mørket som oppstår når man ikke ser en annen utvei enn døden. Man skulle nesten tro at nå når jeg selv har fått dødsdommen, at jeg da kunne forstå litt bedre. Men jeg gjør ikke det, og det kommer jeg mest sannsynlig aldri til å gjøre. Selvmord gjør noe med deg som menneske, det setter et avtrykk som du aldri blir kvitt, ennå kan jeg føle fortvilelsen av å være den som sto igjen, forlatt med et knust hjerte.

Ironien er at nå er det min tur. Min tur til å smake på døden. Jeg har alltid vært naiv nok til å tro at jeg måtte nå bli skånet, for mine gutter sin skyld, de hadde jo bare meg igjen. Men nå som jeg sitter her, et skritt nærmere døden for hver dag, så lurer jeg på om det er nettopp skånet jeg har blitt. For jeg er her ennå, og nå er guttene på god vei til å bli voksne, så jeg har i det minste fått fulgt de så langt.

Mine barn har vært min redning, fra den dagen de ble født og frem til nå. Men så har vi Isak da, min lille hjerteknuser. Han får jeg mest sannsynlig ikke fulgt opp, han går glipp av å bli kjent med den mammaen jeg var, vi begge blir frarøvet tid sammen, tid som vi kunne ha brukt på opplevelser sammen, bare meg og han.

Jeg hadde så mange planer når jeg gikk gravid. Jeg hadde endelig “funnet meg selv”, var topptrent og i lykkerus over at jeg skulle få oppleve enda et mirakel. Istedenfor ble livet et mareritt , så istedenfor å være hjemme med en nyfødt gutt, nyte barseltiden og alle gledene den har å by på, tilbrakte jeg tiden inn og ut av sykehuset. Jeg minnes det første leveåret til Isak som et evig slit.

Men takk og lov for Isak. Han har gitt meg gleder når jeg har hatt tunge stunder, han har holdt meg opptatt, jeg har ikke hatt tid til å synes synd på meg selv, for jeg hadde han å ta meg av. Så selv om jeg har hatt og fortsatt har opplevd mye motgang, så har jeg også hatt mange gleder.

Så ja, livet kan være uholdbart til tider, men Gud hjelpe meg det kan være fantastisk også. Og selv om jeg sitter her helt lammet i kroppen, så opplever jeg til stadighet hvor fantastisk livet kan være. Derfor klarer jeg ikke å forstå hvordan det kan bli så mørkt at døden blir den eneste utvei. Jeg håper av hele mitt hjerte at dere velger livet, på tross av motgang, for når man befinner seg på bunnen og alt er mørkt, så kan det bare gå en vei, nemlig oppover…

Hilsen en som velger livet…