Skuldrene har senket seg, pusten er tilbake, klumpen i magen er forsvunnet, roen er tilbake i kroppen, angsten er borte, mørket er blitt til lys, kulden er blitt til varme, redsel er blitt omgjort til trygghet, kjærligheten er tilbake mellom fire vegger, leken er tilbake, lyden av barneføtter er igjen å høre, min trygge hverdag er endelig tilbake, de er kommet hjem…
Det var ikke før i går at jeg merket at jeg har vært stresset de siste dagene. Det var som om all luften kom tilbake til kroppen, som om jeg har holdt pusten i fire dager. Det verste er at jeg ikke overdriver en gang, igår merket jeg at jeg har reagert mer enn jeg trodde. Så nå er det godt at hverdagen er tilbake, nå er det godt at vi er samlet igjen.
For det ble som forventet, jeg var mye roligere når jeg la meg i går kveld. Jeg har sovet mye bedre, ja det vil si helt til kjøleskapet vekket meg i natt. Ja du leste riktig, kjøleskapet ja. Vi skulle egentlig ha kjøpt oss nytt for lenge siden, for det synger på siste verset. Om det ikke synger så piper det ihvertfall.
For det var det som skjedde i natt, selvfølgelig den første natta jeg kunne få litt etterlengtet søvn. Selv om kjøleskapet står på kjøkkenet så hører jeg det godt. Jeg er som kjent, veldig var for lyder, og det er fryktelig slitsomt noen ganger. Så da var det ingen vei utenom, jeg måtte vekke min bedre halvdel, rope ut min fortvilelse helt til han våknet. For det er ikke like enkelt å vekke han når han først er sovnet.
Men han fikk nå omsider slått av pipingen, den forbannede pipingen som vekket meg opp fra gode drømmer. Det har ikke pepet på dagevis, så det skulle nå bare mangle at det begynte inatt. Velkommen hjem kjære, velkommen tilbake til det virkelige liv, velkommen tilbake til hverdagen.
Jaja, dagen i dag startet nå som alle andre mandager, nemlig med fysioterapi. Formiddagen har egentlig vært litt rotete i dag, med mange telefoner og mailer som måtte besvares. En liten arbeidsdag med andre ord. I morgen kommer tannlegen hjem til meg, noe jeg gruer meg veldig til. Redd for selve døden er jeg ikke, men redd for tannlegen er jeg 🤣Det er jo egentlig ganske tragisk når man tenker på det, egentlig ganske absurd.
Men den tid, den sorg. Nå gleder jeg meg bare til alle kommer hjem, til vi alle sitter samlet rundt middagsbordet igjen, til Isak med sin vidunderlige fantasi kommer inn døren her. Da blir denne dagen fullkommen, da blir denne dagen fin, Hurra for hverdager…