Nå sitter jeg her og skriver innlegg mens alt jeg hører rundt meg er, republikk, kolonier, urbefolkning og morsmål. Min datter har fått sitt tema til eksamen, og sitter nå for alvor og jobber. Min jobb er å lytte, og komme med innspill der det trengs, for heldigvis er jeg noenlunde god i Engelsk, så her kan jeg faktisk bidra litt og det er en god følelse.
For en ting er å være syk, ikke klare noe lenger, være avhengig av andre for å spise, kle på seg, ja i bunn og grunn alt. En annen ting er å ikke kunne bidra lenger, være en ressurs og sist men ikke minst, ta vare på sine egne barn. Det er den verste følelsen på jord, vite at man ikke lenger kan beskytte sine små dersom det skulle Gud forby, skje noe.
Bare måtte være nødt til å sitte hjelpeløs og se på alle farer som lurer, og ikke kunne gjøre noe med det . Det er blitt et mareritt å være mor på den måten, hjertet mitt brister hver gang Isak trenger meg og jeg ikke kan bidra. Det gjør noe med meg som menneske, for er det en ting vi mødre er gode på, så er det å forutse farer.
For det er vi gode på, det er en del av å være mor,forutse farer og hindre de fra å skje. Det kan jeg ikke lenger. Jeg kan forutse, gi beskjed til min mann om at nå kommer det til å gå galt, men jeg kan ikke lenger forhindre at det skjer. Så når Isak faller og slår seg, og tårene triller, kan ikke jeg gjøre noenting. Er du klar over hvordan det føles??
Jeg blir grepet av panikk hver gang den gutten har en ulykke, føler jeg må vokte over hver minste bevegelse han gjør, slik at det ikke skjer han noe. For dersom det skulle skje han noe, noe litt mer alvorlig enn et skrubbsår, da er min sykdom til ingen nytte. Jeg vet ikke om dere skjønner hva jeg mener, men jeg skal prøve å forklare.
For det eneste, og da mener jeg det eneste fine, vakre, nydelige og vidunderlige som har kommet ut av denne sykdommen, er min aller kjæreste Isak. Han bringer med seg noe godt i sykdommen, tilfører den litt godhet og varme, gir meg styrke til å kjempe, gir meg en grunn til å ikke gi opp, han er det gode i min tilværelse som dødssyk.
Så derfor får jeg panikk, derfor overreagerer jeg til de grader når uhellet først er ute, for skjer det han noe, så er denne sykdommen meningsløs, ihvertfall føles det sånn for meg…
