Måned: mars 2022

Lyden fra TVen duret i bakgrunnen, jeg klarte ikke følge med.
Tankene var helt andre steder, så mange tanker på en gang.
Ute skinte solen, lyden av fuglekvitter kunne høres i det fjerne.
Men inni meg var det mørkt, igjen famlet jeg rundt i blinde.

Jeg følte på det, hvor trøtt jeg var.
Trøtt av å kjempe en umulig kamp, en kamp jeg aldri vil vinne.
Jeg lukket øynene i et lite sekund, og følte på hvordan stormen grep tak i meg. Alle følelser i krig mot hverandre, bølger store som fjell kom flommende over meg.

Overrasket kjente jeg det, en liten blank tåre rant stille nedover mitt kinn.
Overrasket fordi jeg var helt tom for krefter, så tom for krefter at selv gråten ble et ork. Livet var igjen blitt til en eneste stor motbakke, og denne gangen visste jeg ikke om jeg klarte å nå toppen.
Jeg ble sittende og tenke tilbake på min egen livsreise, alle de motbakkene jeg har klatret opp.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Plutselig kjente jeg det, en varm kjærlig hånd på mitt våte kinn.
En kjærlig hånd som varsomt strøk bort mine blanke tårer, en varme fylte min kropp.
Jeg snudde på mitt hode, og det var da jeg møtte blikket til min mann.
To varme øyne lyste imot meg, og i et lite øyeblikk forsvant en stor verden.

“Vi er heldig som har deg her enda kjære, du gir oss så mye hver dag”. 
Ordene hans krøp under huden på meg, varme kjærlige ord som igjen ble en påminnelse om hvorfor jeg kjemper.
En ny blank dråpe nærmet seg overflaten, lydløs trillet den nedover mitt kinn. En blank dråpe for kjærligheten, en liten dråpe for livet her og nå..

Ikveld har jeg en mistanke om at gubben limer øynene mine igjen med superlim, for i natt satte jeg hele huset på hode.
Eller rettere sagt en datamaskin gjorde det, ja og øynene mine da.
Igjen fikk jeg et bevis på at øynene mine lever sitt eget liv når jeg sover, og det er derfor gubben nå truer med å finne frem superlim tuben.

Natt til lørdag våknet jeg nemlig opp, og plutselig lurte jeg på om hele soverommet var snudd opp ned. Så galt var det imidlertid ikke, for når jeg omsider fikk øynene til å fokusere innså jeg at jeg hadde klart det igjen.
Hvordan jeg har klart det skjønner jeg ikke, men bilde på dataskjermen ble et synlig bevis på at denne kjerringa klarer det utroligste, selv når jeg sover.

Det eneste jeg klarte å tyde var den lille digitale klokken på skjermen, og den viste 03.45. Frustrert ble jeg liggende å se på skjermbilde som nå var snudd opp ned, alle alternativer ble nøye vurdert. Jeg kunne jo selvfølgelig bare lagt meg til å sove igjen, men da ble jeg rimelig hjelpeløs. For med en ny nattevakt som ikke alltid forstår hva jeg sier så er datamaskinen et hendig hjelpemiddel, da kan jeg i det minste gjøre meg forstått.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Samtidig krympet jeg meg der jeg lå, for jeg visste godt hvem jeg måtte vekke opp.
Det hele begynte med nattevakten, hun var den første jeg måtte tilkalle.
Jeg kjente hvordan hårene på kroppen reiste seg når jeg sendte henne opp for å vekke gubben, med ett følte jeg meg veldig utsatt der jeg lå.
Gloser kunne høres fra en toppetasje, og like etter tok en velkjent buldring over huset.

Med ekte finnmarksgloser kom han stormende inn en sliten skyvedør, og plutselig dukket det opp en barnesang i mitt hode. En levende versjon av Bjørnen sover utspilte seg nå inne på et lite soverom, jeg følte jeg nå hadde havnet rett inn i løvenes hule. “Ka fa#n e det som skjer, det bør bare stå om liv og død” brølte den store Bjørnen som nå sto lent over meg, et høyt brøl som førte til at jeg ikke fikk frem et ord.

“Du må vekke en av guttene” fikk jeg til slutt stotret frem, “jeg har dataproblemer” visket jeg stille mens jeg knep øynene igjen og ba Fader vår høyt inni meg. Gubben kastet et blikk på dataskjermen og et blikk på meg, scenen som deretter utspilte seg inne på et lite soverom egner seg ikke på trykk.
Men det hele endte med at hele huset våknet opp i natt, alle bortsett fra en liten gutt.
Tre ungdommer kom løpende fra både kjeller og loft, var det brann mon tro?
Datamaskinen ble raskt ordnet midt på mørkeste natta, men glosene har vedvart hele helgen. Så ikveld blir det superlim på denne kjerringa, alt for å hindre at øynene til kjerringa løper løpsk på natta…

Det bor 5,379 millioner mennesker i dette landet, og vi er alle forskjellige.
Hver og en av oss er unik, vi har alle ulike meninger, følelser og utseende.
Det er en fin tanke syns jeg, vi trenger mangfold og burde heie det frem.
Noen vil kanskje påstå at vi allerede gjør det, at mangfold er mer i vinden enn aldri før. Men er det egentlig det? Det spørsmålet måtte jeg stille meg selv igår.

Jeg ble nemlig sittende og se på Tv2 hjelper deg i reprise, og det jeg så skremte meg.
Jenter helt ned i 9 års alderen følger skjønnhetsklinikker på nettet, barn sluker alt som har med endring av utseende.
Det er ikke så lenge siden jeg satt i bilen utenfor skolen til min datter, og det var da det slo meg. Hvor like mange av jentene var, samme sminke, hårfrisyre og klær.
De var som små kloninger av hverandre, jeg måtte faktisk se to ganger for å skille de fra hverandre.

Det eneste ordet som dukket opp hos meg var hvorfor, hvorfor gidder de å være så like? Jeg husker selv hvor usikker jeg var på meg selv når jeg var ung, jeg husker også at alt jeg ville var å gli inn i mengden. Så jeg skjønner det til en viss grad, når man er ung vil man gjøre mye for å være så perfekt som mulig. Men jeg lærte fort at det perfekte ikke bare er uoppnåelig, det er jo så fryktelig kjedelig også.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg skulle ønske vi en gang for alle fikk stoppet dette skjønnhetspresset, jeg skulle ønske alle unge forsto at den virkelige skjønnheten finnes i de som tør å skille seg ut.
De som tør å være tro mot seg selv, uavhengig av hva andre tenker eller sier.
Det er mot det, og det er akkurat det motet jeg skulle ønske alle unge fikk føle på.
For meg er det skremmende å se hvor langt noen er villige til å gå, bare fordi de vil se ut som sitt store “forbilde”.

Livet er tøft nok som det er, spesielt når man er ung.
Hadde bare den unge jenta som jeg engang var kunne sett inn i fremtiden, da ville hun nok forstått at det perfekte ikke eksisterer.
Uansett hvor mye enkelte retter på eget utseende så blir det aldri godt nok, og det gjør meg trist. Det ytre har ingenting å si i lengden, det som virkelig burde bety noe er vår egen helse. Enkelte aner ikke hvor heldige de er, uansett fasong eller størrelse så er en frisk funksjonell kropp viktigere enn noe annet…

Enda et år er gått, idag fyller du år. Du er for lengst tredd inn i de voksnes rekker, en rolle du takler med glans. Alle veivalg du har tatt har ført deg frem, og nå ser jeg en mann som klarer seg bra. Jeg er så stolt, jeg er så glad. For på tross av tunge stunder så har du klart det, du har nådd dine mål.

Du har alltid vært den kloke, en tenker har du bestandig vært. Omsorgsfull har du vært siden du var liten gutt, et stort hjerte har du alltid hatt. Med store blå øyne har du smeltet mange hjerter, og fra hjertet har du gitt.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

På mange måter ser jeg at din lillebror er lik deg, han som deg vil gjerne at alle skal ha det bra. Ingen skal mangle noe, små gleder har du alltid vært opptatt av. Mamma fikk blomster hver dag på sommeren, og når det nærmet seg jul tegnet du fine små kort som jeg skulle få.

Nå er du voksen med mange jern i ilden, men fortsatt har du store blå øyne som lyser omsorg til alle rundt. På denne dag for 25 år siden så du dagens lys, det var kjærlighet med første blikk. Ennå kan jeg føle små fingre som leter etter mine, en varm liten bylt ble lagt på mitt bryst. To stolte foreldre som hadde ventet så lenge, du viste oss hva kjærlighet var. Jeg har aldri sett en stoltere pappa, han elsket deg fra første stund.

Håpet er at du en dag får føle på det samme, at du også får oppleve den største kjærligheten av alle. Livet ligger fremfor deg, for deg er mulighetene enda mange. Det vil bli tøffe stunder, veien kan føles lang til tider. Men du klarer det, for det bor en styrke i deg og det har du bevist.

Min kjærlighet til deg vil aldri dø ut, jeg elsker deg herfra til evigheten. Selv om livet ikke ble helt som vi hadde sett for oss så syns jeg vi klarer oss bra, fortsatt lener vi oss på hverandre.

Idag er det din dag, idag skal vi feire. Men husk nå på at jeg er her, du kan alltid komme til meg. For jeg verdsetter alle våre små stunder, alle våre gode samtaler. Gratulerer med dagen min førstefødte, jeg er så uendelig glad i deg 💜

Hver dag tenker jeg på det, hver dag kan jeg føle hvordan den puster meg i nakken.
For med døden på skuldrene kommer jeg ikke unna, jeg kan ikke annet enn å akseptere min skjebne. Etter seks år er det blitt lettere, livet og døden går nå hånd i hånd.

Men det er når jeg ser inn i øynene til mine fire barn at jeg blir påminnet om det, hvor dyrebart livet her og nå er. Fremtiden speiler seg i fire par øyne, med blanke ark ligger de der og venter på å fylles.
Men for meg står tiden stille, alt jeg har er livet her og nå.
Mens alle rundt meg legger planer for livet står jeg stille, morgendagen er ingen selvfølge lenger.

I seks år nå har jeg planlagt for fremtiden, en fremtid uten meg.
Mine barn legger planer for livet mens jeg planlegger for døden, kontrastene er store. Samtidig føles det så naturlig, jeg ser og føler på livets sirkel hver dag. Min datter så på meg igår, og i hennes øyne fikk jeg et lite glimt av den fremtiden jeg engang eide.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Plutselig husket jeg hvordan det var, hvor bekymringsløst livet engang var.
I to øyne så jeg livet slik det burde være, to øyne var så fulle av liv!
En lysende fremtid kom flommende mot meg, jeg fikk et lite glimt av fortidens håp. Helt stille ble jeg sittende å se inn i min datters glitrende øyne, hun som nå var der jeg engang var.

Brått føltes det som om min datter så rett igjennom meg, det var som om hun kunne lese mine innerste tanker. Hun så det jeg ser hver gang jeg sitter fremfor speilet, ordene hennes ga gjenklang i en liten stue.
“Jeg husker når dine øyne gltret mamma, jeg skulle ønske jeg fikk se det igjen”.

I et lite mørkt rom ble jeg liggende fremfor en liten dataskjerm, en liten dataskjerm ble forvandlet til et speil. To øyne stirret tilbake på meg, to øyne som engang var fylt med liv. Mine datters ord hang igjen i veggene, og i en liten dataskjerm så jeg det hun hadde sett.
Et lite lys var sluknet, fremtidens håp hadde forlatt to øyne.
To blanke dråper banet vei nedover et varmt kinn, en stille tanke fylte et lite mørkt rom, “fremtidens håp er kanskje borte, men jeg lever enda”….

Åååå som jeg elsker denne årstiden, når jeg ser hvordan alt begynner å våkne til liv igjen så kjenner jeg at jeg også blir mer levende.
I går plantet vi om alle tulipanene som jeg klarte å redde fra Hjorten, og nå er påskeliljene de neste som står for tur. I år trenger jeg ikke kjøpe inn noe som helst, og det var takket være min snartenkthet i fjor. For i fjor tok gubben med seg pallekarmer hjem fra jobb, og de ble fylt opp med løker.

Jeg gleder meg til å se tulipanene komme opp, for jeg vet ikke hvilke farger jeg har klart å redde. Planen er å plante påskeliljene i samme de samme pottene som tulipanene står i, på den måten håper jeg å få en nydelig bukett etterhvert.
Våren er virkelig i ferd med å ta over, det eneste vi mangler nå er litt varme i luften.
Jeg trenger noe å glede meg over nå, for nyhetssendingen hver kveld får hjertet mitt til å briste.

Aldri hadde jeg sett for meg at 2022 skulle starte opp med en nådeløs krig, hjertet mitt brister når jeg tenker på alle de stakkars uskyldige menneskene.
Samtidig blir jeg så rørt når jeg ser hvor mange som stiller opp for å hjelpe, det viser bare at nestekjærligheten lever i beste velgående.
Jeg bare håper at den samme nestekjærligheten vinner til slutt, Putin bør få smake sin egen medisin snart.

Hadde jeg vært frisk så hadde jeg ikke nølt engang, alle som har anledning bør hjelpe til der det trengs. Det føles ganske så urettferdig ut at jeg kan sitte her og glede meg over en ny vår mens millioner av mennesker lever i frykt, samtidig vet jeg at livet ikke stopper opp. Nå har jeg fått enda en grunn til å virkelig leve livet, for gudene vet hva denne Putin er i stand til å gjøre.

Så derfor prøver jeg å fokusere på livets små gleder, og i går fikk jeg enda en ting å glede meg over. Husker dere at jeg plantet blomsterfrø forrige torsdag? Ja de har også begynt å spire nå. Det var grønt over hele kjøkkenbenken igår, jeg fikk nesten sjokk når assistenten trillet meg ut på kjøkkenet.
Dette lover virkelig godt for sommeren, jeg hadde aldri trodd at det skulle gå så fort.
De trives tydeligvis godt i lyset fra kjøkkenvinduet, fortsetter det slik så får jeg mange blomster som jeg kan plante ut etterhvert…

Hver dag kjemper jeg meg opp, tar på meg et smil selv om jeg egentlig har lyst til å gråte. En ny dag betyr en ny motbakke, i det jeg tror jeg har nådd toppen dukker det opp en ny. Hver dag ser jeg på barna mine, og hver dag føler jeg på det.
Hvor mye de har mistet de siste seks årene, og hvor mye jeg skulle ønske jeg kunne skru tiden tilbake.

En liten gutt ser på meg og smiler, og alt jeg klarer å tenke på er hvor mye han har blitt frarøvet. Men han vet ikke om noe annet, for han er det helt naturlig med en syk mamma. Mens jeg sitter og tenker på alt jeg ikke kan gi han tenker ikke han over det, alt som betyr noe for han er at mamma sitter i stolen hjemme når han kommer fra skolen.

Det viktigste for han er at mamma er der, og i går skjønte jeg for første gang at det faktisk er godt nok. Jeg har vært så opptatt av mitt eget tap at jeg ikke har sett det, min egen sorg har gjort meg blind. For det er bare jeg som gråter over alt han aldri har fått, en liten gutt går ikke rundt å syns synd på seg selv.
Han er fornøyd bare han får oppmerksomhet, og med en mamma som hver dag sitter i en stol får han nettopp det.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

For er det en ting jeg nå kan gi han så er det tid, der jeg før hadde hundrevis av baller i luften kan jeg nå være hundre prosent tilstede. En liten gutt ser bare de tingene jeg fortsatt kan gjøre, og for han er det mer enn godt nok.
I går hadde en liten gutt en venn på besøk, og det var da jeg skjønte hvor mye det lille jeg fortsatt kan gjøre betyr for en liten gutt. For en samtale mellom to seksåringer fylte meg med en varme, gjennom to små barn fikk jeg tilbake en stor del av meg som jeg trodde jeg hadde mistet for godt.

De ga meg tilbake troen på meg selv, troen på meg selv som mor.
Tenk at en rullestol og en datamaskin kan bety så mye, men det gjør det for en liten gutt.
“Mamma kan styre TVen med datamaskinen, det er så kult” fortalte min lille gutt til sin nye venn. “Og hun kan kjøre rullestolen med meg på” fortsatte han.
Selvfølgelig måtte jeg demonstrere begge tingene for en storøyd kamerat, en liten stue ble fylt med barnelatter.

Men det som rørte meg aller mest var når kameraten ble hentet, en samtale i gangen fikk tårene til å komme.
“Din mamma er kjempekul” hørte jeg kameraten si, og det var da det kom fra min lille gutt, en setning som gjorde mammahjertet helt igjen,  “Ja hun er verdens beste mamma”….

For en drømmehelg, det er dette livet handler om.
Tilbringe tid sammen med de som betyr mest, de som alltid er der selv om livet går dritt i blant. En lang vinterdvale går nå mot slutten, og denne helgen har jeg virkelig skimtet en ny vår i horisonten. Når vi i går satte kursen mot mitt barndomsparadis kjente jeg tårene komme, alle minner kom flommende over meg.

å

På dette stedet har jeg tråkket siden jeg var i barnesko, og nå er det mine barn som går på de samme stiene som jeg engang gikk på.
På mange måter føltes det ut som at en epoke er over, når jeg satt der med bålpannen var det nesten så jeg fikk et lite glimt av fremtiden. En fremtid som jeg aldri får ta del av, livet her og nå ble igjen så viktig.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Lyden av barnelatter ga ekko mellom høye fjell, duften av halvsvidde pølser vekket minnene til liv. Omringet av nesten hele familien ble dagen perfekt, og med grilling av både pølser og marshmallows var idyllen til å ta og føle på.
Med ett var det som om jeg var blitt levende igjen, jeg kunne nærmest kjenne hvordan det spiret inni meg.

En fergetur i en vakker solnedgang ble en perfekt avslutning på en god helg, og igjen kjente jeg på takknemligheten. Lyden av små dønninger ombord fergen var beroligende, og i et lite øyeblikk var det som om jeg ble i ett med et endeløst blått hav.
Det var da jeg lukket øynene, lente meg tilbake og nøt stillheten. Tid og sted forsvant, og igjen takket jeg høyere makter for at jeg fortsatt lever…

For første i år følte jeg meg fri, en tur til Voss gjorde meg levende igjen.
Endelig skulle jeg få komme meg ut, bort fra fire vegger som i det siste bare har kommet nærmere og nærmere. Men det jeg gledet meg mest til var å få se min venninne igjen, en venninne som på tross av egne utfordringer alltid har stilt opp.
En dame som fortjener kun det beste, hun som alltid har gitt alle andre så mye uten å forvente noe tilbake.

Jeg har kjent på det i det siste, hvor krevende det er å ikke kunne stille opp så mye lenger. Spesielt når jeg ser at en venninne trenger hjelp,  det er da jeg ønsker at jeg hadde vært frisk.
Derfor var det så godt å kunne ta seg en tur igår, og for en tur det ble.

Min datter heiv seg også med, for hun og en venninne ville gjerne i skianlegget for å stå på slalom og snowboard. Etter en uke med covid så min datter frem til å komme seg ut litt, og jeg så frem til å kjøre avgårde i en fullstappet bil.
En liten gutt hadde også tatt skiene sine med, julegaven han fikk i fjor er knapt nok brukt. Men vi hadde hørt rykter om noen preparerte langrennsløyper på Voss, så håpet var at gutten nå skulle få prøve skiene sine.

Jentene ble satt av i skianlegget mens vi satte kursen for Voss, i snøværet plukket vi opp min kjære venninne. Det var når vi hentet henne at jeg var glad for at vi hadde stor bil med heis, for min venninne måtte ha med seg en elektrisk scooter. Men det var ingen problem, det var bare å få den på heisen og inn i bilen. Etter en kort kjøretur var vi fremme, nå var det bare for en liten gutt å spenne på seg skia.

Jeg må innrømme at jeg ble en smule imponert over en liten gutt igår, det var andre gang han prøvde skiene og han durte bare avsted.
Runde på runde gikk han, og dersom han falt så stablet han seg på beina igjen uten å klage. Det lyste mestringsfølelse av en liten skigåer, og igjen følte jeg meg så uendelig heldig der jeg satt. Det er slike øyeblikk jeg lever for, synet av en liten gutt brakte frem takknemligheten igjen.

Ettermiddagen ble avsluttet hos min kjære venninne, pizza ble bestilt og kakao ble servert. Det ble en hyggelig stund, og det beste var den følelsen av slitenhet som fylte kroppen. Jeg sovnet i bilen på vei hjem, vel vitende om at helgen ikke var over enda.
For i dag bærer det avgårde igjen, denne søndagen skal tilbringes i mitt barndomsparadis. I dag skal vi besøke min lillebror og familien, og gjett om jeg gleder meg…

Jeg hadde nettopp duppet av igjen når jeg hørte det, buldringen i trappa ga gjenklang i hele huset. Dagens første lysstråler hadde knapt nok rukket å kaste lys over en stille gate, likevel var det nå liv i et lite hus.
Planene for dagen ble lagt igår, denne lørdagen skulle tilbringes på Voss.
Og med det var det gjort, gubben hadde fått blod på tann.

Buldringen kom nå nærmere og nærmere, og igjen kjente jeg hvordan kroppen min gikk i forsvarsmodus. De små hårene på kroppen reiste seg, og med ett følte jeg meg som et piggsvin med piggene ute.
Dessverre skjønte jeg fort at jeg ikke hadde mye å stille opp med, et blikk på skikkelsen i døra fikk meg til å innse at her var det bare å be en stille bønn.

Plutselig dukket det opp enda en skikkelse, en liten Ivo Caprino figur kom hoppende inn i rommet. “Er du klar mamma” ropte en liten gutt, men før jeg rakk å svare ble putene røkket ut under meg. “Stå opp kjerring” kommanderte gubben, og plutselig følte jeg at jeg var havnet på en Bootcamp.
En mørk brautende stemme fikk kroppen til å gå i vranglås, og igjen ble jeg liggende i senga som en stiv tømmerstokk.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Gubben fikk med ett et problem, hvordan skulle han få den stive tømmerstokken inn på badet? Men planlegging ligger ikke for gubben, han er mer en handligens mann.
Går det ikke så går det ikke er holdningen, her prøver vi først og tenker etterpå.
Stiv som en stokk ble jeg lempet over skulderen, så langt gikk det bra.
Først når vi nærmet oss toalettet startet problemet, det er nemlig ikke så enkelt å sette en stiv stokk på toalettet.

Men gubben har et triks for det meste, han vet hvilke knapper han skal trykke på for å få kjerringa i kne. Hvilken knapp han trykket på denne gangen egner seg ikke på trykk, men vipps så sank kjerringa sammen.
Det var når jeg satt på toalettet at jeg takket høyere makter for at jeg hadde vært snartenkt i går kveld og funnet frem to lag med klær, jeg vet av erfaring at gubben syns klær er oppskrytt. Klær er klær, det er ikke så nøye hvem sine klær det er.

Så nå sitter jeg her i bilen og tenker på hva dagen vil bringe, spennende blir det ihvertfall. En ting er ihvertfall sikkert, jeg har igjen fått et bevis på at jeg ikke er laget av porselen. Nå gjenstår det å se om Voss er klar for oss, vi er ihvertfall klar for Voss…