Nå sitter jeg her alene i mitt eget selskap. Min datter er på vei til flyplassen og er klar for å feriere noen dager hos sin far. Det er så godt at hun har et så godt forhold til han, det gir meg en trygghet for tiden fremover. Hun har også to mindre søsken hos sin far, som hun nå får tilbrakt litt kvalitetstid sammen med.
Hvert år gjør de det samme, de deltar i et løp som går fra Trondheim til Sverige. Løpet går over flere dager, og de stiller opp med eget familielag. Dette løpet er et av høydepunktene for min datter, og hun gleder seg stort til å delta hvert år. Dette løpet har de holdt på med så lenge jeg kan huske, lenge før min datter ble født, og det er kjekt å se at tradisjonen holdes ved like.
Så nå er ferien offisielt igang for hennes del, og godt er det. Hun trenger å komme seg litt bort, få litt andre inntrykk og opplevelser, selv om hun gruer seg til å reise fra meg, så gleder hun seg også. Hun er og har alltid vært en mammadalt. Til min store glede er hun fortsatt det. Det er noe spesielt med et mor og datter bånd, og til min store glede, vil hun enda tilbringe tid sammen med meg.
Denne dagen har vært rolig, og godt er egentlig det. Det er bare regnvær ute uansett så da passer det bra med en dag inne fremfor TVen med favoritt serien min. Isak ble så glad i går når han fikk sitt eget arbeidstøy, og idag blir han hentet i barnehagen med betongbil. Du kan jo selv tenke deg hvor stort det er for en liten gutt, han er så stolt over pappaen sin når han kommer med den store arbeidsbilen, det er stort det.
Idag får han også testet arbeidstøyet sitt ute, for idag skal han få være med pappaen og grave hos naboen. Så han får nok en drømmedag i dag. Det er de små tingene som gleder mest, og det er Isak et levende bevis på. Han lar seg lett glede, han blir takknemlig og fornøyd over de små ting. Vi har mye å lære av de små barna. Hvordan de lever her og nå, og hvordan de lar seg begeistre over de små ting.
Så nå skal jeg kose meg fremfor TVen, kanskje spise en bamsemums eller to, og jeg skal la meg glede over at jeg sitter tørr og varm inne, mens gutta boys er ute og graver i regnværet 🤣
Idag må jeg bare fortelle om en tur jeg sent vil glemme, en tur der alt gikk galt fra første stund. En kjøretur som har limt seg til hukommelsen for evig tid, jeg forstår enda ikke hvordan det er mulig, men gudene skal vite at denne turen kommer jeg aldri til å glemme. For når meg og min mor skulle på tur sammen, da kunne du være sikker på at noe kom til å skje…
Det hele begynte en sommerdag for fem år siden. Jeg og min mor skulle kjøre for å hente min mormor til Bergen for en aldri så liten ferie. Det var jo viktig at hun også fikk tilbringe litt tid med familien, så jeg meldte meg frivillig til å være sjåfør. Det angrer jeg litt på i ettertid, for det ble litt av et kaos.
Vi bestemte oss for å ta en overnatting på vår hytte i Gulen, da ble det ikke så langt å kjøre dagen etter, vi skulle tross alt tur retur samme dag, og jeg skulle kjøre hele veien. Jeg parkerte min høyt elsket wv passat på grusen ved hytta, tømte bilen og gjorde oss klar for en natt i idylliske omgivelser, jeg sov godt den natta med lukten av den salte sjølukten ferskt i minne.
Den natten bøttet det ned ute. Det var som om hele himmelen bestemte seg for å åpne alle sine sluser den natta, men heldigvis hadde det gitt seg når vi sto opp neste dag. Etter en rask frokost var vi klar til å dra. Jeg gikk først opp til bilen mens min mor gjorde seg klar. Men i det jeg nærmet fikk jeg meg en overraskelse, for jeg innså raskt at jeg hadde glemt noe kvelden før, noe ekstremt viktig noe!
Er det mulig??? Jeg sto nå og bannet høyt for meg selv, tror faktisk jeg ropte også, for jeg hadde glemt å lukke takluken på bilen, og du kan jo selv tenke deg resultatet!! Først ble jeg forbanna, på meg selv vel og merke, men så gikk forbannelsen over i panikk, for hva med alt det elektriske i bilen, og sist men ikke minst, hva ville min mann si, ååånei 😱
Min mor kom opp og ante fred og ingen fare, hun fant meg travende panisk rundt bilen mens jeg spyttet ut den ene glosen etter den andre, her var gode råd dyre. Jeg kommanderte min mor ned den bratte, lange, sleipe bakken for å hente håndduker, MANGE håndduker!!
Herlighet hvor vi tørket, for alt var regelrett dryppende vått, og i tillegg måtte jeg ta mitt livs mest grusomme telefon, jeg måtte ringe min mann! Jeg stålsette meg for en skyllebøtte uten like, jeg var klar for en overhaling som jeg sent ville glemme, jeg følte jeg gjorde meg klar til dommedag!
Men jeg tror han ble så oppgitt at han glemte og kjefte, heldige meg, jeg hadde virkelig gjort det store når en vaskeekte Finnmarking glemmer å kjefte 😂Det ble en lang tur til Førde, vi måtte sitte i gjennomvåte seter, og det luktet svidd fra varmeapparatet heeele veien. Ikke kunne vi gå inn på ferga heller, vi var begge så våte i baken at det så ut som vi som vi hadde tisset oss ut begge to.
Der og da bestemte vi oss for at vi måtte ha et “pitstopp” på senteret i Førde, vi måtte kjøpe oss nye bukser. Men i Førde dukket det opp en uventet ny hindring, og igjen, ingen andre enn meg selv og skylde på. For i Førde bestemte jeg meg for å parkere på taket av senteret, litt mindre folk der, og vi kunne snike oss ubemerket inn til nærmeste klesbutikk.
Men det er smalt på vei opp til takparkeringen, det er bare plass til en bil. Derfor har de satt opp et speil slik at man kan se om det kommer biler imot. På vei opp så jeg i speilet at det kom en bil, så snill som jeg er, rygget jeg for å lage plass. Men til min store overraskelse gjorde møtekommende bil det samme. “Forbannede idiot, følger han ikke med”? Lunta mi var kort etter en kjøretur fra helvete!
Men nå begynte komikken for alvor. For når jeg kjørte frem, gjorde bilen imot det samme, jeg bannet høyt over denne idioten av en sjåfør, jeg lyste med lysene for å signalisere at han kunne bare komme, men da lyste han tilbake. Herregud, hvor var det han hadde tatt sertifikatet sitt?? Nå var jeg virkelig forbanna, ja så forbanna at jeg vurderte å gå ut av bilen for å si noen sannhetsord til denne idioten av en sjåfør!!
Det var da det kom, det kom fra min mor som hadde sittet helt stille og observert galskapen. Det kom så stille fra min mor at jeg ikke hørte det første gangen. Hun kremtet litt og sa, “jeg tror du ser deg selv”!
Nå gikk luften virkelig ut av meg, er det mulig??? Her satt jeg og bannet over en udugelig sjåfør, og så viser det seg at den udugelige sjåføren faktisk er meg selv! For min mor hadde rett, det var meg selv jeg hadde sett i speilet, det var meg selv som var den største idioten 🤣Da hjalp det lite at jeg prøvde å skylde på svidde tråder i varmeapparatet, det var bare en og skylde på, meg selv 😂
Resten av turen gikk heldigvis smertefritt, selv om kassadamen så rart på oss når vi ba om å få gå med buksene vi kjøpte 🤣Det hele toppet seg når min mormor nektet på telefonen og bli med oss tilbake, hun ville ikke være til bry, og vi kunne bare snu og kjøre tilbake. Ja du kan nå tro!! Jeg har ikke gått igjennom alt dette for ingenting, hun skulle inn i bilen om jeg så skulle dra henne inn!!
Men vi fikk henne med, jeg tror hun så jeg mente alvor. Og når hun sa, “så fin bukse du har”, ja da ba jeg til høyere makter at tilbaketuren ville gå knirkefritt ….
Herlighet for en nydelig mandag det har vært, denne uken fikk en perfekt start. Det er så utrolig deilig at det er sommerferie for barna, for det innebærer at jeg har selskap hele dagen. Jeg har ihvertfall hatt det i dag, men imorgen reiser min datter til sin far noen dager, så da blir det bare meg og “gutta boys” som er hjemme.
Men idag har jeg og min datter fått mye kvalitetstid sammen. Hun begynte å trippe utålmodig rundt meg når jeg skrev mitt første innlegg. Da skjønte jeg at det var oppmerksomhet hun var ute etter, hun krevde litt mammatid. Siden det var varmt ute så valgte vi å sette oss ute. Vi rigget oss til med radio og noe godt å drikke.
Min datter er den fineste jenta på jord. Hun er så omtenksom og viser meg kjærlighet hver dag. Vi satt nå der og pratet om løst og fast, da hun plutselig fikk en idé. Hun skulle ta motorsykkel lappen og feste sidevogn på slik at jeg kunne være med. Vi skulle kjøre landet rundt og besøke ukjente steder, “bare meg og deg mamma, hadde ikke det vært fint”?
Jo selv jeg måtte innrømme at det hadde vært fint, men som den realisten som jeg er, så jeg også noen utfordringer. For før eller siden må jeg opp av den vogna, før eller siden er det andre behov som melder seg. Men min datter så ingen utfordringer med dette, hun mente at det var nok av sterke menn der ute som gjerne tok i et tak 😂Så her var det bare å spenne seg fast og sette avgårde på nye eventyr.
Jeg må si at tanken fristet. Bare sette avgårde uten mål og mening, ta utfordringene etterhvert som de kommer, ja bare leve i nuet. Vi har så lett for å “risikotenke” over alt mulig, og så ender det bare opp med ingenting for redselen for alt som kan gå galt tar oss. Jeg kan ikke si det ofte nok, har dere muligheten så grip sjansen. For det er da du får de største opplevelsene, det er da de virkelige store øyeblikkene kommer.
Besøk fikk vi også i dag. Helt uventet fikk jeg besøk av søskenbarnet mitt fra Gulen, og det var utrolig hyggelig. Det er altfor lenge imellom hver gang vi treffes, og da er det ekstra hyggelig når vi først kommer sammen. Til Isak sin store glede, kom ikke damen tomhendt. Hun hadde med seg leker, vanngevær og badminton sett til en liten gutt. Mor selv fikk nydelige uteblomster, noe som jeg gleder meg stort over.
Hun er bare god tvers igjennom, og jeg er så takknemlig for at jeg har så mange fine mennesker rundt meg, dere gir meg gleder som virkelig varmer 💜
Min vakre kusine
Isak tror jeg har hatt den beste mandagen hittil i livet. For som om ikke besøk og gaver var nok, så kom pappaen også hjem med en overraskelse. Isak har fått arbeidsklær fra Ølen Betong, sitt eget sett, samme arbeidsklær som pappa har. Du kan tro gutten var fornøyd!
Så denne mandagen har vært fin, ja helt perfekt faktisk. Nå sitter jeg her, lykkelig og fornøyd med denne dagen, og lurer på hva morgendagen vil bringe…
Hver uke blir jeg påminnet om hvor mange “ofre” denne sykdommen tar. Men jeg blir også påminnet om hvor mye vi kjemper for vår egen tilværelse, for vår egen livskvalitet, hvor mye vi må kjempe for å få den hjelpen vi trenger. Kjempe mot et regelverk som er et hån mot oss ALS syke, og mot vår egen kommune som ikke eier verken respekt eller medfølelse får “vår” situasjon.
Jeg er en av de heldige. For jeg er så heldig som bor i en kommune som ser mine behov og tilrettelegger. Bergen kommune har strekt seg langt for å hjelpe oss, mer enn jeg hadde sett for meg, og for det er jeg evig takknemlig. Men jeg blir stadig påminnet om hvor store forskjeller det er i dette landet, noe jeg ikke klarer helt å forstå meg på når det er menneskeliv vi prater om.
Jeg vil dele en link idag, en artikkel i VG om hvordan en ALS pasient kjempet for å bli hørt uten å lykkes. Hvordan han og hans pårørende kjempet til det siste for å få litt livskvalitet, kjempet for å få sin pappa hjem. Det river meg i hjertet hver gang jeg hører om slike skjebner. Jeg blir trist og forbanna over at kommuner kan opptre med en slik likegyldighet overfor et menneske i dyp krise. Jeg blir sint over at pasienter som trenger stabilitet og trygghet med sine kjære rundt seg, istedenfor må sitte dag ut og dag inn og fylle ut søknadsskjemaer og klore på dørene til de ulike etatene.
For er det en ting vi alvorlige syke ønsker oss, så er det å tilbringe resten av tiden vi har med de vi er glad i. Er dette virkelig så mye forlangt? Her har du mennesker som hver dag har gått trofast på jobb for å bidra til samfunnet, kanskje har de ofret tid med familien fordi det ble overtid den dagen, mennesker som har betalt sin skatt og stilt opp på dugnad når det trengs. Og hva får de igjen?? Ingenting!!
For når de virkelig trenger det, når de virkelig trenger hjelp, når de er på sitt mest sårbare og føler seg hjelpeløse, da blir de “feiet” bort som måkeskit på skulderen. Hvilke mennesker er det som sitter på disse etatene og kan gi blankt avslag på menneskers skjebne, hva er det som bor i slike mennesker? Hvor er empatien og medfølelsen blitt av? Hvem har gitt de rett til å tolke et regelverk på sin egen måte?
Så min bønn til dere, mine fantastiske lesere, er at dere deler dette innlegget for alt det er verdt! For det skylder vi Geir, vi må hedre han og alle de andre som har kjempet en umenneskelig kamp. Igjen må vi sette søkelyset på hva som er viktig her i livet, medmenneskelighet og kjærlighet…
Denne helgen har vært fantastisk fin med mange gode opplevelser. Dere aner ikke hvor befriende det er å nå vite at vi kan ta oss råd til ting igjen, uten å måtte være redd for at vi ikke har nok penger. Nå kan vi faktisk unne oss litt, unne oss opplevelser som blir til gode minner, gode øyeblikk som bringer gleden og smilet tilbake. Det betyr så mye at vi kan ta oss råd til å være litt spontane av og til.
Ja sånn som igår, en dag på akvariet var akkurat det vi trengte alle mann. Men når jeg så hva det kostet så skjønte jeg hvorfor vi ikke har gjort det så ofte. Uansett så er jeg glad for at jeg bestemte det, smilet på mine barn var verdt hver en krone, og vi fikk en uforglemmelig dag som vi lever lenge på.
Denne søndagen ble tilbrakt på fotballbanen. Min datter skulle spille siste seriekamp for våren, og den måtte mammaen få med seg. Isak var mer opptatt av å spille fotball med pappaen og leke politi og røver med meg. Men han satt nå faktisk seg ned innimellom for å se på “daddaen” sin.
Heldigvis var vi heldige med været, det skinte jo faktisk opp der på slutten. Min datter må alltid møte opp en time før kampen starter. Så det innebar at vi hadde en time og slå ihjel før dommeren blåste det hele igang. Og igjen, jeg er så glad for at vi kan unne oss noe, så da ble det gatekjøkken middag og en kjøretur i finværet.
Så selv om det ikke ble noe Sankthans bål på meg i år, så har vi hatt en fantastisk helg. Vi har laget vår egen Sankthans, egne opplevelser som vi tar med oss videre. Kvelden ble for Isak sin del avsluttet hos naboen med nabobarna. Der fikk han hoppet av seg den siste energien han hadde i kroppen. Så når han ber om å få legge seg, ja da vet jeg at han er fornøyd med dagen.
Nå er mor selv også rimelig fornøyd, og selv om fotballkampen i dag endte med tap, så er vi med godt mot hele gjengen. Jeg må ærlig innrømme at jeg lever enda på den fotballkampen igår, for noen jenter! For et lag! Heia Norge sier jeg bare! Nå håper jeg dere også har kost dere i helgen, og tenk, nå snur solen og vi går igjen mot mørketid….
Kjære deg ved nabobordet. Jeg så deg, jeg så hvordan du stirret med vidåpne øyne der jeg satt og ventet på maten. Jeg så hvordan du studerte meg fra topp til tå, du lurte sikkert fælt på hva det var som manglet meg, jeg så hvordan du iherdig prøvde å lytte når jeg pratet, jeg så hvordan du betraktet denne rare damen ved bord nr.8.
La du merke til at jeg prøvde å smile til deg? Nei du var for opptatt med å stirre på den vesle gutten som i det øyeblikket var på vei opp på fanget til den rare damen i rullestol. Du kunne jo ikke vite at det var min sønn, for alt du så var en rar dame i en rullestol. En litt rar dame med en skrøpelig stemme som ikke klarte seg selv, alt du så var mitt ytre skall.
Men det er også alt du ser, et eneste blikk på meg, og du har konkludert med at jeg ikke er en ressurs for dette samfunnet, et eneste blikk på meg, og du tenker hun er lite verdt. For blikkene dine sa alt du ikke turte si høyt, de sa mer enn ord kan beskrive, blikkene dine talte for seg selv.
Kanskje du trodde at det var noe galt med hodet mitt, kanskje du trodde at jeg var født sånn. For jeg så hvordan du visket i øret på det som sikkert var din mann, jeg så hvordan du ba dine barn om å slutte og stirre, men du stoppet ikke, du fortsatte å stirre. Du fant meg tydeligvis svært underholdende, jeg ble nærmest en “attraksjon” for deg, ihvertfall føltes det sånn.
For når maten kom på bordet , det var da underholdningen for alvor begynte for deg, nå holdt øynene dine på å falle ut. Du fikk meg til å føle meg som et “freakshow”, du ødela et fint øyeblikk for meg, du fikk meg til å føle meg utilpass. Du bidro til at jeg gikk sulten ut av restauranten fordi jeg ikke klarte mer av dine blikk.
Men du er ikke den eneste som stirrer, dere er mange. For alt dere ser er et hjelpeløst menneske i en rullestol , dere kan jo ikke vite at jeg er sååå mye mer enn det. Du kunne jo ikke vite at den vesle gutten egentlig var min sønn , og jenta ved samme bord var min datter. Du kunne jo ikke vite at mannen ved min side var min ektemann, en ektemann som stiller opp i “gode og onde dager”, og at vi nå er inne i de dårlige dagene.
Du kunne jo ikke vite at jeg er mor til fire nydelige barn og at barna er de som får meg til å klare å stå opp hver dag. Du kunne jo ikke vite at for knappe fem år siden var jeg som deg, frisk og en funksjonell mor med mange jern i ilden. Du kunne jo ikke vite at jeg nå lider av den verst tenkelige sykdommen, og at jeg allerede lever på overtid.
Så derfor tilgir jeg deg, jeg tilgir dere. For alt dere ser er et skall, et skrøpelig skall. Men jeg har et håp om at dere begynner å tenke dere om, tenke på at det finnes så mye mer i en person, jeg har et håp om at dere ikke er så raske til å dømme.
For vi mennesker er så mye mer enn vårt ytre, vi har alle problemer og hindringer vi må kjempe oss igjennom , min kamp er ALS. Jeg skal fortsette å kjempe min kamp, selv om jeg aldri kan vinne. Men neste gang jeg ser dere stirrer, så skal jeg prøve å finne mot til å komme bort til dere. For kanskje om dere blir litt bedre kjent med meg, da tror jeg at dere kommer til å forstå…
I dag hadde mor selv bestemt at dagen skulle tilbringes med gøyale aktiviteter. Det skulle ikke tilbringes en dag til inne, idag skulle vi på utflukt. Jeg fant ut i går kveld at vi måtte gjøre noe annet enn å bare trave rundt i gatene her, gjøre noe spennende med Isak for en gangs skyld. Bonusen ble at storesøster også ville være med, så idag gikk turen til Akvariet.
Gjett om det var en gutt som var lykkelig. Det var både krokodiller, sjøløver, edderkopp, slanger og fisker i alle slags fasonger og størrelser, ja noe for enhver smak. Han gikk fra det ene rommet til det andre med øyne store som tinntalerkner, dette falt i smak kan du tro.
Dette er en plass jeg ihvertfall kan anbefale for folk som sitter i rullestol. Så god plass og virkelig tilrettelagt for oss ikke gående. Det var så enkelt å manøvrere seg rundt at det var en fryd. God plass er det også, så man slipper å gå oppi folk, eller i mitt tilfelle, være redd for å kjøre på noen.
Det hele toppet seg når showet med sjøløvene startet. Han hadde ikke tid til å sette seg ned, han fulgte med fra første stund, og lo frydefullt når sjøløvene hoppet høyt. Det er så deilig og se at han koser seg, det betyr alt for meg nå som situasjonen er som den er. Men herlighet, jeg koste meg minst like mye selv, artig for både store og små.
Det ble litt av en dag, men vi måtte jo få i oss mat etterhvert. Da ble valget enkelt, min datter ville ha Biff så da falt valget på Egon. Det gjorde godt med litt påfyll etter å ha trasket rundt noen timer, og maten gikk ned på høykant. Ekstra hyggelig var det at min lillebror og fruen også kom innom, det gjorde middagen perfekt.
Denne dagen har vært helt vidunderlig. Den startet vidunderlig og ender perfekt. For nå er det fotballkamp, heia Norge, og vi skal tilbringe resten av kvelden rundt Tv skjermen, kanskje ikke så rart at Isak sovnet på sofaen her, han har hatt en dag med mange inntrykk.
Håper dere også har hatt en fin dag, god kveld i stua og Heia våre norske jenter…
Jeg hørte små barneføtter komme trippende inn på rommet mitt i morges. De listet seg så lett på tå, sakte gikk døren opp. “Hysj, vi må ikke vekke mamma”, visket en liten barnestemme. Med rolige bevegelser sto han nå ved fotenden av sengen min. Men han var ikke alene. I hans lille barnehånd holdt han en figur, han hadde selveste Kaptein Sabeltann med seg.
“Ingen kanoner nå Sabeltann, hysj”! Med en bestemt stemme kommanderte han Kapteinen til å være stille. Selvsagt var jeg våken, men jeg gjorde mitt beste for å ikke røpe meg. Nå begynte klatreetappen, senga var litt høyt oppe, så her måtte det smidighet til. “Du først Sabeltann”, og før jeg visste ordet av det, kom Kapteinen flygende gjennom luften.
Jeg gryntet litt, mest fordi jeg kvapp når Sabeltann landet på min pute. “HYSJ”! kjeftet en liten tass, som fremdeles sto på gulvet og studerte meg.“Mamma sover enda, så ligg i ro”. Med en lett smidighet var klatreturen unnagjort på et blunk, han var nå kommet seg opp i sengen min. Jeg kunne føle hvordan hans små blå øyne studerte meg, og jeg hørte han konkluderte med at jo, jeg sov enda. Han var fornøyd.
Men plutselig ble han irritert, han kjeftet nå iherdig på Sabeltann, “GLEMTE du det, åååå nei”! Han hadde tydeligvis glemt noe viktig, og det var stakkars Kaptein Sabeltann som fikk gjennomgå. Han var ikke så opptatt av å liste seg nå, for dette måtte tydeligvis gå fort. Jeg kjente små spisse albuer trykke seg inn i siden på meg, det føltes ut som ti kniver rett inn i hofteleddet mitt. Små barneføtter trampet over magen min med en kraft så det føltes mer ut som ti elefanter.
Plutselig var det akkurat som han kom på at han ikke hadde vært særlig stille. Han sto på gulvet og holdt pusten, hørte hvordan han stille visket, “Mamma er du våken”? Ingen svar, phu, faren avverget for denne gang. Han var mer forsiktig opp igjen, men denne gangen hadde han med seg noe stort så det ble ikke en like lett klatretur denne gangen. Han hadde glemt puten sin, og den måtte han jo ha.
Han la seg tett inntil meg, jeg kjente den varme huden hans mot min, en bitteliten barnekropp med en kjærlighet så stor. Han la seg godt under dyna mi, han og Kaptein Sabeltann, jeg hørte hvordan han pustet lettet ut, han hadde klart det, han hadde ikke vekket mamma. Mens han lå der, helt stille og tett inntil meg, kom det en flodbølge over meg. En flodbølge med ren kjærlighet flommet over meg, jeg følte meg som verdens heldigste mamma.
Jeg kjente hvordan tårene mine oversvømte mine øyne, men denne gangen følte jeg både lykke og sorg på samme tid. Lykke over å få oppleve slike øyeblikk som er fylt med en kjærlighet så stor, men sorg over at dette kommer jeg til å miste, disse små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.
Plutselig var det en stemme som sa, “God morgen mamma”, jeg kjente små fingre stryke lett over mitt kinn. “Nei men, ligger du her”? sa jeg med en overrasket mine.“Ja, ble du glad nå mamma”? Jeg smilte mitt største smil, “Veldig glad Isak, jeg er verdens lykkeligste”….
Denne helgen er det Sankthans, starten på sommeren skal markeres denne helgen. Over vårt vidstrakte land skal det tennes bål, god mat og drikke skal inntas, vi skal feire starten på sene kvelder og deilige sommerdager. Denne helgen skal vi sitte i fjæra steinene mens bålet knitrer beroligende i bakgrunnen og flammene holder oss varme.
Jeg lengter tilbake til mine tidligere Sankthans feiringer, jeg lengter tilbake til en tid hvor jeg var fri. Fri til å gjøre hva jeg ville, fri til å bestemme selv. Men mest av alt lengter jeg tilbake til plassen som ga meg fred i sinn, mitt lille paradis, vår hytte med sjøen. Der kunne jeg tenkt meg å være i helgen, sitte om kvelden og se utover havet mens den salte sjølukten bringer frem mine dype barndomsminner.
“Du bestemmer kjære”, sa min mann igår, denne helgen kunne jeg få bestemme. Vil du til hytten så gjør vi det, eller kanskje vi skal reise bort, ta inn på hotell, denne helgen blir opp til meg. Men nå er det fredag og jeg har ennå ikke bestemt meg, mest sannsynlig blir vi bare hjemme, for alt er så forbanna væravhengig, alt er blitt litt vanskeligere etter at jeg ble syk.
Men uansett hva jeg bestemmer meg for så er det ihvertfall helg. Idag er det fredag og denne fredagen har vært fin. Idag fikk jeg besøk, ja jeg kan jo si familie besøk, for hun er jo familie. Verden er jaggu meg liten, det har jeg fått bevist opptil flere ganger. Men når vi flyttet fra Vardø og havnet her på Breistein, så hadde jeg ikke sett for meg at det bodde familie på min far sin side rett nede i gata. Ja faktisk havnet min datter i samme klasse som sin firmenning. Hun kom inn døra her full lastet med gaver. Det var nydelige blomster, gaver til Isak, lys til hagen og sist men ikke minst, hjemmelagde rundstykker som jeg skal kose meg med ikveld. Hun er bare god tvers igjennom, hun bidro til at denne fredagen ble superfin. Tusen hjertelig takk til deg 💜
Det er ganske utrolig hvordan livet bringer mennesker sammen igjen. Så idag var det utrolig hyggelig å se henne igjen. Mine foreldre kom også, så det ble et lite familietreff kan du si. Det var ihvertfall en lykkelig liten gutt som var glad for besøk, for besøk bidro til at det kom både boller og kjeks på bordet, og bonusen var jo at han fikk gaver også.
Det har ihvertfall vært en fin start på helgen, nå må jeg bare bestemme meg. Ute bøtter det ned med regn, noe som gjør at valget blir vanskeligere å ta. Jeg får diskutere litt med min kjære så får vi se hva vi lander på. Uansett hva jeg velger så er det en ting som er sikkert. Denne helgen blir dedikert til familien, og jeg skal gjøre alt for at vi skal få det hyggelig sammen.
Har jeg fortalt deg om en mann, ikke en hvilken som helst mann, men min mann. Han er sterk som en bjørn og frodig som et nyfødt lam. Han bærer meg i sine armer og styrker mitt sinn. Han tørker mine tårer og bringer latter til vårt hjem. Dag og natt passer han på, vokter over oss med sin trygge hånd. Han er min trygghet, han er min verden. For han vet hva jeg trenger, han ser meg når ingen andre gjør, han gir meg små gleder hver dag.
For selv om han klager, og selv om han brøler, så viser han også kjærligheten som han har for meg. Med varme fingre stryker han mitt kinn, han børster mitt hår med varsomme hender fordi han vet hvor hårsår jeg er. Han står støtt i en krise, og viser en rolighet jeg knapt trodde fantes. Han er pliktoppfyllende og hardtarbeidende, han er alltid til å stole på.
Men av og til blir han uoppmerksom, av og til glemmer han det som er viktig, men han gjør det alltid godt igjen. For noen ganger krangler vi. Vi roper ut vår frustrasjon og sinne, av og til sier vi ting vi ikke mener. Men vår kjærlighet kan ingen ta fra oss, vår kjærlighet er sterk. Så selv om det kan bli svart noen ganger og det bygger opp til tordenvær, så skinner solen og varmen de fleste dagene.
For sammen har vi bevist at vi er sterke, sammen klarer vi alt.Vi bygger hverandre opp, gir en utstrakt hånd når det trengs, vi både sørger og ler sammen, sammen flytter vi grenser hver dag. For selv om sorgen er stor over livet vi har mistet, så har vi bygget nye og tettere bånd til hverandre. Sammen takler vi enhver utfordring, sammen står vi sterke.
Men du skal vite at jeg ser deg. I dine øyne ser jeg en sorg. En sorg over alt du har mistet, en sorg.over tiden som var. “Husker du kjære”? Pleier du å si,” husker du hvor lykkelige vi var”? Da ser jeg sorgen kommer veltende over deg, da ser jeg tårene i dine øyne, og da kommer sorgen også til meg.
Jeg som deg husker så godt. Jeg husker et ungt kjærestepar med hele livet fremfor sine føtter, et nyforelsket par som skulle ta verden med storm. Jeg elsker deg kjære, jeg elsket deg da, og jeg elsker deg enda mer nå. For selv om denne sykdommen har frarøvet oss et halvt liv, så er det en ting den aldri kan ta, vår kjærlighet til hverandre.
Så når du nå løfter meg opp og sier “dans med meg kjære”, og jeg hviler hjelpeløs i dine armer, det er da jeg elsker deg høyest. For selv om jeg er lam i hele kroppen og knapt klarer å røre meg, så hindrer ikke det deg. Så når du snurrer meg rundt på gulvet med dine sterke armer rundt mitt liv, da er jeg den lykkeligste jenta i verden, da elsker jeg deg mer enn noensinne…
