En nydelig morgen…

Categories Blogg

Jeg hørte små barneføtter komme trippende inn på rommet mitt i morges. De listet seg så lett på tå, sakte gikk døren opp. “Hysj, vi må ikke vekke mamma”, visket en liten barnestemme. Med rolige bevegelser sto han nå ved fotenden av sengen min. Men han var ikke alene. I hans lille barnehånd holdt han en figur, han hadde selveste Kaptein Sabeltann med seg.

Ingen kanoner nå Sabeltann, hysj”! Med en bestemt stemme kommanderte han Kapteinen til å være stille. Selvsagt var jeg våken, men jeg gjorde mitt beste for å ikke røpe meg. Nå begynte klatreetappen, senga var litt høyt oppe, så her måtte det smidighet til. “Du først Sabeltann”, og før jeg visste ordet av det, kom Kapteinen flygende gjennom luften.

Jeg gryntet litt, mest fordi jeg kvapp når Sabeltann landet på min pute. “HYSJ”! kjeftet en liten tass, som fremdeles sto på gulvet og studerte meg.“Mamma sover enda, så ligg i ro”. Med en lett smidighet var klatreturen unnagjort på et blunk, han var nå kommet seg opp i sengen min. Jeg kunne føle hvordan hans små blå øyne studerte meg, og jeg hørte han konkluderte med at jo, jeg sov enda. Han var fornøyd.

Men plutselig ble han irritert, han kjeftet nå iherdig på Sabeltann, “GLEMTE du det, åååå nei”! Han hadde tydeligvis glemt noe viktig, og det var stakkars Kaptein Sabeltann som fikk gjennomgå. Han var ikke så opptatt av å liste seg nå, for dette måtte tydeligvis gå fort. Jeg kjente små spisse albuer trykke seg inn i siden på meg, det føltes ut som ti kniver rett inn i hofteleddet mitt. Små barneføtter trampet over magen min med en kraft så det føltes mer ut som ti elefanter.

Plutselig var det akkurat som han kom på at han ikke hadde vært særlig stille. Han sto på gulvet og holdt pusten, hørte hvordan han stille visket, “Mamma er du våken”? Ingen svar, phu, faren avverget for denne gang. Han var mer forsiktig opp igjen, men denne gangen hadde han med seg noe stort så det ble ikke en like lett klatretur denne gangen. Han hadde glemt puten sin, og den måtte han jo ha.

Han la seg tett inntil meg, jeg kjente den varme huden hans mot min, en bitteliten barnekropp med en kjærlighet så stor. Han la seg godt under dyna mi, han og Kaptein Sabeltann, jeg hørte hvordan han pustet lettet ut, han hadde klart det, han hadde ikke vekket mamma. Mens han lå der, helt stille og tett inntil meg, kom det en flodbølge over meg. En flodbølge med ren kjærlighet flommet over meg, jeg følte meg som verdens heldigste mamma.

Jeg kjente hvordan tårene mine oversvømte mine øyne, men denne gangen følte jeg både lykke og sorg på samme tid. Lykke over å få oppleve slike øyeblikk som er fylt med en kjærlighet så stor, men sorg over at dette kommer jeg til å miste, disse små øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.

Plutselig var det en stemme som sa, “God morgen mamma”, jeg kjente små fingre stryke lett over mitt kinn. “Nei men, ligger du her”? sa jeg med en overrasket mine.“Ja, ble du glad nå mamma”? Jeg smilte mitt største smil, “Veldig glad Isak, jeg er verdens lykkeligste”…. 

0 kommentarer

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *