Fortsette å leve
Det å fortsette livet etter man har fått en alvorlig sykdom er vanskelig. Det finnes ingen oppskrift eller bruksanvisning på hvordan man går videre. 

Den første tiden var jeg full i angst og fortvilelse, livet var over, det var meningsløst å prøve å fortsette. Men livet går faktisk videre enten du vil eller ikke. Dagene og ukene raste avgårde, mye fortere enn tidligere. Jeg fortsatte å være mor, venninne og kone, tok meg av hverdagslige problemer og utfordringer, og begynte så smått og kjenne på livet igjen. 

Jeg oppdaget fort at for meg fantes det ingen andre alternativer enn å kjempe seg videre. Dette var viktig for familien, mine barn, min mann, søsken og foreldre. Jeg ga raskt beskjed om at jeg ikke ville at sykdommen skulle overskygge hverdagen, men at jeg skulle ha kontroll over mitt liv. Selvfølgelig har jeg og dårlige dager, der jeg skriker ut min fortvilelse. Men så kommer det en ny dag, en ny hverdag med nye muligheter og jeg føler meg takknemlig. 

Mine barn er jeg evig takknemlig over. De holder liv i meg, ser meg for den jeg er og behandler meg helt likt som før. Vi krangler, kverulerer, har gode samtaler og deler opplevelser. Jeg elsker å følge med på alt de gjør og delta på aktiviteter. 

Min sønn på tre år har aldri opplevd meg som annet enn syk, men for han er det ingen hindring. Han tar meg med inn i hans fantasiverden. Vi har seilt over de syv hav, vært på månen, kjørt betongbil og brannbil, spist de deiligste retter og bodd på de fineste slott. Han puster nytt liv i meg hver dag. 

Det er ikke om å gjøre å finne meningen med livet, men å finne meningsfulle gleder som gjør livet verdt å leve. Vi er alle forskjellige, men det å finne gledene med livet bør være likt for oss alle. 

Så ikke heng deg opp i bagateller, gå heller ut og lev, det er en hel verden der ute som venter på deg…….. 

 

 

 
En annerledes hverdag

 

Det er ikke tvil om at min hverdag er blitt snudd på hodet. Fra å være en aktiv dame som var vant med å klare seg selv, til å bli avhengig av hjelp til alt. Det som har vært viktig for meg i denne prosessen er å finne små ting som jeg mestrer selv, og der kommer hjelpemidler inn. Som du ser av bildet så har jeg fått meg en spesiell datamaskin. Denne maskinen har gitt meg en ny hverdag. Tenk på alt du gjør på en data med bruk av hendene dine. Jeg gjør alt det du gjør, men forskjellen er at jeg bruker ØYNENE mine. Jeg skriver blogginnlegg med øynene, meldinger og mail. Jeg surfer på nettet med øynene, ja jeg spiller til og med spill med øynene. Jeg kan styre tv og fjernkontrollen med maskinen slik at jeg alltid kan se seriene mine når som helst. Hverdagen min har endret seg radikalt til det bedre etter at jeg fikk denne maskinen. Og nå har jeg en hobby med å redigere bilder og blogginnlegg. Så du ser, ingenting er umulig, det er deg selv som velger hvordan hverdagen din skal se ut. Jeg har ihvertfall valgt min hverdag…..

 

Mandag 12.11.18
Da var det mandag igjen. Nok en ny uke og nye muligheter. Jeg starter alltid opp mandags formiddag med fysioterapi. Det er mange intimsoner som forsvinner når man blir syk. Jeg venner meg nok aldri helt til det, men har lært meg å leve med det. Fysioterapi har jeg aldri vært særlig begeistret for men det gjør meg godt. Det er liksom ikke bare selve diagnosen å forholde seg til, men oså alt det andre som den fører med seg. Stive muskler og smerter blir en del av hverdagen. Jeg pleier å si at når smertene er på sitt verste, da kjenner man at man virkelig lever. Idag blir det en rolig dag hjemme, men jeg skal kose meg med favoritt serien for øyeblikket : House of cards. Ønsker dere alle en flott mandag.

 

 

 
 

 

 

I dag skal alle fedre hylles. Min mann er enkel å glede, kake med nonstop er favoritten. Jeg føler meg heldig som har fått en så flott ektemann. Vi benytter enhver anledning til å feire livet og de enkle hverdager. Så idag skal vi både feire min ektemann og min far. Jeg har alltid vært en pappajente, han har alltid vært der og stått stødig i alle mine stormer. Jeg har alltid elsket å høre på fortellinger fra hans barndom, han forteller med en slik innlevelse at du føler du er en del av historien. Idag håper jeg alle fedre blir hyllet for den fantastiske jobben de gjør, for det er bare noe helt spesielt med pappaer.

 

 

Visste du at jeg ble født en vinterdag i november i 1979?
Visste du at jeg var mye syk som barn?
Visste du at jeg er eneste jente i en søskenflokk på 4?

Visste du at jeg har flyttet hele 12 ganger i mitt liv?
Visste du at jeg elsket å synge og var med i kor helt til voksen alder?
Visste du at jeg var en rebell tenåring?
Visste du at vi har hytte i Gulen og at det var mitt paradis?
Visste du at jeg ble gravid som 16 åring?
Visste du at jeg hadde 3 barn i en alder av 21?
Visste du at mine to eldste gutter har forskjellige fedre og at begge døde i ung alder?
Visste du at jeg har bodd i Finnmark, Vardø, og der møtte jeg min mann?
Visste du at jeg har vært alenemor for barna mine store deler av deres liv?
Visste du at jeg har alltid slitt økonomisk når barna var små, men jeg fant alltid løsninger?
Visste du at jeg er utdannet helsesekretær?
Visste du at jeg pleide å trene 5 dager i uken?
Visste du at jeg har et vannvittig temperament?
Visste du at jeg aldri gir opp?
Visste du at jeg nå har fått ALS og jeg nå kjemper mitt livs kamp?
Det er mye man ikke vet om en person, hvordan er det med deg? Kjenner du dine nærmeste egentlig?