Den første tiden var jeg full i angst og fortvilelse, livet var over, det var meningsløst å prøve å fortsette. Men livet går faktisk videre enten du vil eller ikke. Dagene og ukene raste avgårde, mye fortere enn tidligere. Jeg fortsatte å være mor, venninne og kone, tok meg av hverdagslige problemer og utfordringer, og begynte så smått og kjenne på livet igjen.
Jeg oppdaget fort at for meg fantes det ingen andre alternativer enn å kjempe seg videre. Dette var viktig for familien, mine barn, min mann, søsken og foreldre. Jeg ga raskt beskjed om at jeg ikke ville at sykdommen skulle overskygge hverdagen, men at jeg skulle ha kontroll over mitt liv. Selvfølgelig har jeg og dårlige dager, der jeg skriker ut min fortvilelse. Men så kommer det en ny dag, en ny hverdag med nye muligheter og jeg føler meg takknemlig.
Mine barn er jeg evig takknemlig over. De holder liv i meg, ser meg for den jeg er og behandler meg helt likt som før. Vi krangler, kverulerer, har gode samtaler og deler opplevelser. Jeg elsker å følge med på alt de gjør og delta på aktiviteter.
Min sønn på tre år har aldri opplevd meg som annet enn syk, men for han er det ingen hindring. Han tar meg med inn i hans fantasiverden. Vi har seilt over de syv hav, vært på månen, kjørt betongbil og brannbil, spist de deiligste retter og bodd på de fineste slott. Han puster nytt liv i meg hver dag.
Det er ikke om å gjøre å finne meningen med livet, men å finne meningsfulle gleder som gjør livet verdt å leve. Vi er alle forskjellige, men det å finne gledene med livet bør være likt for oss alle.
Så ikke heng deg opp i bagateller, gå heller ut og lev, det er en hel verden der ute som venter på deg……..
