I går når vi kom tilbake på rommet tok jeg motet til meg, ja for noen ganger blir jeg bare tom. Denne helgen har igjen påminnet meg om det haster, tid er ikke en menneskerett jeg har lenger. Så i går med hodet fullt av tanker tenkte jeg at det var på tide å åpne en mappe jeg har arbeidet med en stund, den mappen som heter begravelse. Luften gikk nesten ut av meg når jeg oppdaget at den ikke var der lenger, alt jeg hadde skrevet ned var forduftet, sporløst borte var den. Alt det arbeidet til ingen nytte, frustrasjonen tok tak i meg.
Jeg så ingen annen utvei enn å begynne helt på nytt igjen, for jeg får liksom ikke ro i meg før det er gjort. Det blir liksom bare liggende i bakhodet og gnage, ja nesten som en gråstein i skoen. Det som var mest frustrerende var å tenke på alle de gangene jeg har endret den, det er akkurat som jeg aldri blir fornøyd.
Min egen begravelse, si det høyt til deg selv, si det om igjen litt høyere. Det føles uvirkelig ikke sant? Litt sånn er det for meg også, det føles som om jeg planlegger for noen andre, det føles så fjernt. Men så begynner jeg å høre på de sangene jeg har plukket ut, de sangene som skal spilles i kirka og da slår virkeligheten hardt nedover meg.
For da er det nesten som jeg kan se det for meg, og da kommer tårene for hele mitt liv. Jeg kan se for meg hele min familie på første benk oppløst i tårer over en sorg så stor, jeg kan se redselen i mine barn sine ansikter over livet som kommer. Det er nesten som jeg kan sanse meg selv ligge i en rosebelagt kiste omringet av en kjærlighet så stor.
Så jeg slår av musikken, det er den eneste måten jeg får puste på igjen. Jeg må koble ut mine følelser for i det hele tatt og kunne skrive, jeg later som om det er noen andre. Men samtidig er det godt, det gjør godt å få ned sine egne ønsker på papiret. Jeg blir grepet av en slags indre ro, en ro som fyller både hjerte og sjel.
Men jeg hater tanken på å forlate dette livet, jeg hater tanken på å forlate mitt liv. Forlate mine barn og en ektemann så god. De har ikke bedt om dette, de blir sittende igjen som den lidende part, det er de som må takle sorgen og livet etter meg. Det er det som gjør meg fryktelig forbanna, det er tanken på at de må takle sorgen som gjør at mørket blir altoppslukende.
Sakte men sikkert blir det flere punkter på min liste, sakte men sikkert faller brikkene på plass. Men jeg vet det vil bli endringer, jeg vet at dette vil ta tid. Før eller siden må jeg imidlertid si meg fornøyd, for før eller siden må jeg begynne på noe som er enda viktigere for meg, jeg må skrive min siste hilsen.
Jeg skal nemlig ikke forlate denne verden usagt, jeg ønsker at mine ord skal bli det siste mine kjære hører. Min siste hilsen skal bli laget av en stor kjærlighet og en stor dose takknemlighet. Hvordan den blir til slutt aner jeg ikke, for er det en ting jeg har lært meg er at ordene blir til underveis.
Døden er et vanskelig tema og prate om, men jeg trenger at dere skal vite at det kan være fint også. Det er på en måte som en bro som blir til jo mer man prater om det, og for meg blir døden mindre skremmende på denne måten. Derfor tvinger jeg meg selv, og jeg blir noen ganger overrasket over hvor enkelt det er. Men andre ganger når jeg er mørk til sinns, da lyser den mappen mot meg som et åpent sår som aldri vil gro…
Om dere vil lese mer om mine planer for egen begravelse, så finner dere et mer detaljert innlegg her
