Klokka ble 01.45 når vi la oss igår , sånn går det når det plutselig dukker opp en bra film. Men er det helg så er det helg , og det gjør ikke meg noe med sene kvelder. Faktisk er det noe jeg savner , for sene lørdagskvelder var noe av det beste jeg visste om når jeg var frisk. Jeg savner den roen jeg fikk etter en aktiv dag med tre små , bare meg blant levende lys mens barna lå trygt under sin varme dyne. Litt alenetid i mørket , en stille stund for meg selv.
En liten gutt vekket meg idag , han måtte bare si ifra at nå var han våken. “Bare rop du mamma hvis du trenger noe , for nå er jeg her og passer på”. Ja han har reddet meg mang en gang i helgene , eller det vil si vi hjelper hverandre. For plutselig sto han i døra igjen , og denne gangen hadde han med seg en utfordring. Jeg hadde fått et forvarsel om at en utfordring kom , små raske skritt kunne nemlig høres i kjellertrappa sekunder før. Jeg måtte smile litt for meg selv der jeg lå , for jeg visste godt hva som lokket i en halvslitt kjeller.
Og nå sto han der med sengekanten , mine antakelser viste seg og være riktig. En liten barnehånd viftet med noe fremfor øynene på meg , en saftis skulle tydeligvis bli dagens første måltid. Men først måtte et problem løses , og igjen måtte en mamma finne på noe lurt. “Hva skal jeg gjøre mamma , jeg får den jo ikke opp!” En liten gutt rev fortvilet i plastikken som omringet en fristelse så stor , og med bedende øyne tryglet han etter hjelp. “Gå på kjøkkenet og hent saksen Isak , så klipper du den opp.”
Ti sekunder etterpå kom en lykkelig liten gutt inn igjen , han hadde klart det! Det er egentlig utrolig hvor mye jeg fortsatt kan bidra med uten å løfte en finger , og selv om det ble hele tre is til frokost idag så har han i det minste lært seg noe nytt. Så nå regner jeg med en fryseboks får kjørt seg i helgene fremover , men det er prisen en trøtt gubbe må betale når han ikke vil stå opp.
Jeg sto opp til nok en dag med praktfullt vær , ja faktisk har det vært et snev av sommer i lufta. 17 grader ble det utover dagen , slett ikke verst når vi nærmer oss oktober. Så idag var det bare å komme seg ut , og idag skulle bursdagsgavene testes ut. Et fjernstyrt helikopter lå og lokket i gangen , en liten gutt var i fyr og flamme. Selv må jeg innrømme at jeg ikke hadde særlig tro , men igjen ble jeg motbevist så det holdt. For egentlig er en liten gutt litt for liten , ja det trodde jeg ihvertfall. Gubben var som vanlig enda mer negativ , dette kom ALDRI til å gå!
Men to foreldre måtte spise sine ord idag , for med en stødig hånd fløy en liten gutt et helikopter rundt i nabolaget. Jeg ble mektig imponert , og jeg tror selv en gubbe som nesten er umulig og imponere lot seg begeistre også. Men det gikk ikke lang tid før en liten pilot var lei , nå var det på tide med en ny aktivitet.
Den neste aktiviteten var en mor sin største lidenskap , ja det var ihvertfall det en gang i tiden. Det var vel derfor jeg i år håndplukket en bursdagsgave , en blå fiskestang ble omhyggelig pakket inn. Den måtte selvfølgelig testes idag , fergekaien ble neste stopp. Eneste ulempen er en finnmarking , egentlig skulle man tro at dette var en aktivitet han hadde fått inn med morsmelka. For når man er oppvokst på en øy som ligger ut i havgapet burde det vært en selvfølge , men gudene skal vite at jeg har fått erfare det motsatte.
Det ble ikke noe annerledes idag , allerede ved første kast gikk det galt. Sluken satte seg fast i kaia (ikke spør hvordan), og en gubbe dro til. Jeg gjorde det eneste riktige med å søke dekning , noe har jeg da lært etter forrige gang. Det innlegget kan dere forresten lese her , et uforglemmelig øyeblikk på mange flere måter enn en. Men tilbake til nåtid , en gubbe dro og dro. Dette kunne gå begge veier , enten kom hele havbunnen opp til overflaten eller så kunne vi si bye bye til en sluk. Det sistnevnte skjedde , og brått ble jeg sittende alene på en fergekai.
Far og sønn måtte hente flere sluker , og det siste jeg hørte i det en bil kjørte vekk var nye ikkeoppfunnet finnmarksgloser. Det var der det startet , en “rolig” søndagstur ble ikke fullt så rolig. Fisking er helt klart ikke noe for en halvskallet gubbe , der jeg finner ro og fred finner han bannskap. Med krøll på snøret og en sluk som ikke var samarbeidsvillig ble det fort amper stemning , da var det best og overlate stanga til en liten gutt. Jeg tror jeg må sende far i huset på fiskekurs , ja eller tålmodighets kurs hadde kanskje vært mer riktig.
En liten gutt fikk ihvertfall prøvd seg litt , men det ble ikke noe fangst idag. Kanskje like greit når jeg tenker meg om , for jeg vet ikke hva gubben hadde gjort hvis han plutselig dro opp en fiskeart. Jeg håper i det minste dette blir starten , starten for en liten gutt. Jeg vil så gjerne at han også skal få oppleve den gleden fiske kan gi , men kanskje jeg neste gang skal ta med meg noen andre enn en hissig finnmarking…