En ny uke er i ferd med å begynne , klokken er 08.00 på en mandags morgen.
Lettere nervøs gikk jeg til sengs i går , nervøs for dagen idag.
For nå er endelig dagen kommet , en annerledes hverdag kan nå begynne.
Idag begynner oppholdet på Nordås for fullt , og jeg gruer meg for noe som gjør meg godt.
Det er over ett år siden jeg var der sist , og selv om jeg prøver å fortrenge det så må jeg innse fakta.
Og fakta er at jeg er blitt verre , jeg er dårligere enn sist.
Kanskje ikke så mye for mange , men for meg er det merkbart.
Jeg klarer ikke la være å tenke fremover , lurer på hvor jeg er om ett års tid.
Det er vel det som har forandret seg i det siste , alvorets time preger meg mer nå enn før.
Jeg fokuserer mer på det som vil komme enn her og nå , en redsel for hva som venter har grodd seg fast.
Fremtiden tok bort nuet , jeg sliter med å stole på meg selv.
Sliter med å stole på at en sliten kropp fortsatt kan , vil jeg fortsatt klare det?
En dag på Nordås forrige uke ga meg egentlig det svaret , tre kvarter med trening var nok.
Nok for å overbevise meg , overbevise en sliten kropp om at den fortsatt kan.
Likevel gruer jeg meg , for hver dag er mye.
Mye for en som ikke er så mye på farten lenger , godstolen er blitt min nye venn.
Jeg tror det jeg gruer meg mest til er og teste meg selv , finne ut hvor jeg står.
Min redsel handler kun om meg , jeg er redd for å skuffe meg selv.
Redd for å ikke kunne klare like mye som før , for da blir det enda mer synlig.
Ja jeg vet jeg er blitt dårligere , men jeg vil bare ikke bli påminnet om det.
Jeg vil ikke høre om virkeligheten , selv om jeg lever i den hver dag.
Jeg vil ha fokuset over på andre ting , jeg vil ha nuet tilbake.
Så selv om jeg vet Nordås gjør meg godt så gruer jeg meg , jeg gruer meg for virkeligheten.
Idag er første dag av mange , jeg skal nå virkelig få teste meg selv…
Da du var der i forrige uke skrev du at det gjorde deg godt fordi de fokuserte på hva du fremdeles klarer, ikke hva du ikke klarer.
De fokuserer på friskheten, okke på sykdommen. De fokuserer på nuet, ikke på fremtiden.
Etter sommerferien har fokuset ditt blitt mer og mer mot det som kommer. Jeg kan forstå det. Du har en grusom skjebne, ikke rart at uroen for tiden som ligger foran deg ligger der og blir mer og mer påtrengende. Jeg har lest bloggen din og fundert på om du har kommet til en fase hvor du er ferdig med å kjempe. Lurt på om det egentlig er feil av meg og fremdeles heie på krigeren i deg. Kjemperen, den som ikke vil la tre små bokstaver og en kropp som visner ta fra deg at du er en viktig person for familien din, for vennene dine og ikke minst en viktig stemme for ALS saken.
Jeg tror ikke du er ferdig med å kjempe, bare at du er utrolig sliten av å føle at du kjemper alene og at unødvendige motbakker blir flere og seigere.
Så dra på rehabilitering. Bruk disse ukene på å tenke bare på deg selv og på å styrke det du fremdeles klarer. Ha som mål at du etter endt rehabilitering skal vise alle at du fremdeles er en de må regne med. Ei som bidrar og er viktig.
Nå er tiden for å være egoistisk, jeg tror ikke du er så god på det
Det ble en lang kommentar fra meg i dag. Jeg føler du trenger det og du, jeg heier fremdeles på deg!
Må bare “henge meg på” det som “kjerringtanker” har skrevet. Kunne ikke sagt det bedre. Heier jeg også Vivian, på deg, hver eneste dag…
Masse lykke til med oppholdet❤️Jeg skjønner tankene dine, men ikke la de ødelegge for dette oppholdet 🙏god klem fra meg ❤️
❤
Håper det beste for deg ❤️👍Lykke til på Nordås, heier og heier ❤️💜
Hiver meg på det som Kjerringtanker skriver💜 Jeg heier på deg, du har ennå mye å bidra med ❤️
Lykke til med trening og opphold på Nordås.
Sikker på at det vil gjøre deg godt.