Noen ganger legger det seg en kappe over min kropp , en usynlighets kappe er nå blitt min.
Ja for det er nettopp slik det føles som enkelte ganger , en kappe hindrer meg fra og bli sett.
Jeg føler meg som et lite barn som må vente på tur , men ingen ser at jeg rekker opp hånden.
Tre små bokstaver rev meg ned , og nå har en usynlighets kappe lagt seg over min kropp.
Når jeg var frisk hadde jeg i det minste en mulighet , en mulighet til å si ifra.
Med en rungende stemme kunne jeg rope ut , rope ut mot en urettferdighet så stor.
Med kraftfulle hender kunne jeg banke i bordet , gi et klart signal om at nå var det nok!
På raske bein kunne jeg løpe ut av en smellende dør , lyden fra en smellende dør talte ordenes språk.
Men nå kan jeg ikke lenger , jeg klarer ikke si ifra.
Min stemme er blitt svak , for svak til å nå frem.
Mine hender henger rett ned , de har mistet sin kraft.
Mine raske bein er nå vasne , aldri mer skal de løpe ut en smellende dør.
Jeg er blitt et lett bytte , min svakhet er for alltid synlig.
Min styrke er forsvunnet , en styrke til å si ifra.
Jeg har ikke krefter lenger , krefter til å stå imot.
Min styrke er blitt min svakhet , en usynlighets kappe ble til.
Den sterkeste røst vinner , og den er ikke min.
Mine ord blir stadig overkjørt , de forsvinner i andre sine ord.
Det er en pågående konkurranse , en konkurranse om å få det siste ord.
En konkurranse jeg ikke vil delta i , for alt jeg vil er å bli hørt.
Alt jeg ber om er litt tid , gi meg tid til å sette ord på det jeg føler.
Selv om du ikke liker det jeg sier så gi meg rom , rom til å få mine følelser ut.
For det bobler inni meg , jeg føler meg som en dampkoker.
Trykket bare øker og øker , men ingenting kommer ut.
Hver gang jeg blir avbrutt øker trykket , frustrasjonen blir stor.
Når jeg stadig må krangle meg til enkle ting skjer det på ny , enda en boble er i ferd med å sprekke.
Jeg kommer til kort hver eneste gang , jeg har ikke mer og gi.
En usynlighets kappe er nå på , men hvis du løfter på den så finner du meg…
Det er vondt å lese, at du må ha det sånn… Da vi av forskjellige grunner, ikke lenger kan rope ut vår frustrasjon, delta i diskusjoner, få komme med våre meninger, ønsker, og ikke minst krav, det må være utrolig vondt og vanskelig. Det er jo det som er deg, men du får bare ikke lenger være deg, det må som du beskriver, føles som en trykkoker… Jeg føler så med deg, og det er så godt beskrevet. Du og dine meninger, glede og sinne,er der, du er der, du har bare mistet formidlingsevnen. Fy fader, så vondt. Hvorfor må det bli sånn??? Har vi ikke tid nok vi som står utenfor, hvorfor må det bli sånn…?
💜
Jeg føler med deg ❤️ Det må være forferdelig frustrerende å ikke bli hørt. Det er trist å lese det du skriver. Du formidler så bra 💜
Hm, dette er vond lesing! Uten at æ vet helt hva som skjer , så tenker æ at MANGE burde lese det du skriv og æ sir HEIA VIVIAN vi ser dæ👍👏🥰