I dag er det fredag og i den anledning tenkte jeg det passet bra med et litt morsomt lærerikt innlegg. Vi er så heldig som får hjemmelagde skillingsboller i dag, min nye assistent er nemlig veldig god til å bake. Hun har allerede bakt fantastiske smakfulle kaker og muffinser, og det er spesielt en som setter pris på det. Gubben er og forblir en kakemoms, og da er det ekstra kjekt å overraske han med hjemmelagde kaker og boller av ulike slag.

De siste syv årene har jeg hatt utallige assistenter, og i løpet av disse årene har jeg kun en assistent som har vært med meg helt fra begynnelsen. Det er ikke til å legge skjul på at de siste årene har vært ustabile, det har vært vanskelig å få tak i assistenter og mange har sluttet etter kort tid. Fortsatt er det vanskelig å få tak i assistenter, noen møter ikke opp til avtalt intervju en gang.

Men for første gang på syv år er hverdagen stabil, det er nesten for godt til å være sant. Jeg har hatt det så ustabilt de siste årene at jeg har blitt skeptisk, jeg klarer ikke slappe helt av. Men de assistentene jeg har nå er fantastiske, og jeg håper jeg får beholde de til det siste. Så i kveld skal jeg kose meg med nybakte skillingsboller og godteri, akkurat nå er livet perfekt. God helg til dere alle…

 

Visste du at tungemuskelen er den eneste muskelen i kroppen som ikke sitter fast til kroppen i begge ender?

Visste du at over åtti prosent av hjernen bare er vann?

Visste du at mennesker har omtrent like mange hårrøtter som sjimpanser?

Visste du at en mann i snitt vil barbere seg 20 000 ganger i løpet av livet?

 

Visste du at i 26 stater i USA kan en kvinne få skilsmisse hvis mannen er impotent?

Visste du at ingen zebraer har like striper?

Visste du at en sjiraff kan klare seg lenger uten vann enn en kamel?

Visste du at kontorpulten din har 400 ganger mer bakterier enn et vanlig toalett?

 

Visste du at over 1,5 millioner mennesker jobber på McDonalds?

Visste du at det er over 2700 forskjellige språk i verden?

Visste du at du leser dette i snitt 25 prosent saktere enn du ville gjort på papir?

Visste du at en katt maler i snitt 10.950 timer av sitt liv?

 

Visste du at i snitt blir 7,5 prosent av alle papirer på et kontor borte hvert eneste år? (Ikke rart det “forsvinner” så mange søknader)

Visste du at hus med gul farge selges fortere enn hus med andre farger?

Visste du at verdens største hotell er MGM Grand i Las Vegas. Det har 5 034 rom?

Visste du at  i Albania rister du på hodet for å indikere at du er enig?

 

Visste du at Thomas Edison, mannen som fant opp lyspæren, var mørkredd?

Visste du at i 1952 ble Einstein tilbudt å bli president i Israel? Han sa nei.

Visste du at Bruce Lee var så rask at de måtte vise hans bevegelser i sakte film?

Visste du at en gjennomsnittlig 4-åring stiller 400 spørsmål hver dag?

Visste du at jeg har lært mye nytt bare ved å skrive dette innlegget? Det er som de sier, man lærer så lenge man lever…

Når hjelpemidler blir ødelagt eller trenger reparasjon er det full krise, og skulle du være så uheldig å få problemer etter kl. 16 i hverdager eller i helgene så kan du glemme å få hjelp. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått fast langs veien fordi rullestolen har streiket, eller den gangen jeg satt fast inni bilen fordi heisen bestemte seg for å streike.

Hjelpenummeret man får til kommunen er en vits, enten kommer man til en telefonsvarer som ber deg ringe tilbake neste dag eller så får du beskjed om at de ikke har tid til å rykke ut for å hjelpe. Nav og kommunen overlater alt ansvaret til de pårørende, og er du så uheldig at du ikke har noen pårørende så må du vente på ubestemt tid. Hadde ikke jeg hatt en løsningsorientert mann så hadde alt håp vært ute, for hver gang det skjer noe så er det han som ordner opp.

Nå er det gått to uker siden bilen min ble levert inn på verksted, og i går fikk vi vite at de ikke har begynt på den engang. Noen leiebil tilpasset mine behov er umulig å få, og Nav fraskrive seg alt ansvar. For i følge dem er det ingenting de kan gjøre, så det eneste jeg kan gjøre er å verne. Jeg kjenner frustrasjonen stiger for hver dag som går, og det som er mest frustrerende er at hadde jeg vært frisk så hadde ikke dette vært noe problem.

Da hadde jeg fått leiebil som jeg kunne brukt mens jeg ventet, men som rullestolbruker som ikke er i jobb så kan du se langt etter hjelp. Det er akkurat som om vi ikke betyr noe, det føles i hvert fall sånn når man ikke får hjelp. Så nå har jeg ingen andre valg enn å vente, og slik det ser ut nå så kan det gå uker før jeg får bilen min igjen….

Livet med deg min kjære er et eventyr, ingen dager er like med deg. Jeg er så heldig som har fått 15 år med deg, og disse årene med deg har vært fantastiske. Dessverre fikk vi ikke mer enn syv år sammen før lynet slo ned, livet ble brått snudd på hodet. Tre små bokstaver endret alt, plutselig var det du som måtte ta over ansvaret. Den første tiden var tung, og fornektelse ble et forsvarsredskap for å komme seg videre.

Du har stått støtt ved min side hele veien, stødig som en påle har du tatt alle utfordringer på strak arm. Noe som er imponerende med tanke på at du ikke liker forandring, det som gir deg trygghet er stabilitet. Men livet har langt i fra hvert stabilt de siste årene, likevel har du tatt alle utfordringer på strak arm.

Hverdagen hadde ikke gått rundt uten deg, det er takket være deg at jeg kan bo hjemme. Jeg hater at du må ta det ansvaret, det gjør fryktelig vondt når jeg ser hvor sliten du er. Systemet er svært mangelfullt, og de som virkelig merker det er pårørende som deg. Likevel smiler du tappert selv om du er sliten, og du gjør alt for at jeg skal ha det bra.

Du ser min innerste lengsler, du ser mitt savn. Som i går når en liten gutt skulle legge seg, i det han bøyde seg ned for å gi meg en klem tar du armen min opp og legger den rundt en liten gutt. En liten handling som betyr så innmari mye for både meg og en liten gutt, jeg så gleden i øynene på min lille gutt og det gjorde meg varm om hjertet.

Du ser de små tingene, du ser meg og du ser min sorg. Du gjør alt for å lette på sorgen, for at sorgen skal bli lettere å bære. Små ting som du vet jeg setter pris på, og i går kveld fikk jeg igjen en uforglemmelig opplevelse takket være deg. Jeg skjønte ingenting når du plutselig kom løpende inn døren i går etter at du hadde lufta hunden, og før jeg fikk sukk for meg satt jeg i arbeidsstolen.

Jeg fikk et teppe over meg og det var da jeg skjønte at vi skulle ut, og i neste øyeblikk ble jeg trillet ut på verandaen. Der fikk jeg meg et fantastisk syn, et syn jeg ikke har sett siden vi flyttet fra Finnmark. Nordlyset farget hele himmelen, og jeg fikk være en del av det. Kjærligheten fylte hele meg der jeg satt under en endeløs himmel, så tusen takk min kjære, takk for at du gir meg så mange uforglemmelige øyeblikk…

Jeg så det på deg i dag, hele verden bærer du på dine skuldre.
Dine glitrende øyne skinte ikke lenger, et slør av mørke kom til syne.
Du er sliten i dag, de kreftene du hadde i går forsvant sammen med den mørke natta.
Jeg ser det på hele deg, bare det å gå over gulvet er et ork.
Plutselig er det som om du oppdager meg, og i et lite øyeblikk ser jeg det.

Jeg ser et uttrykk som jeg har sett så mange ganger før, oppgittheten over livet har vendt tilbake.
Likevel smiler du tappert mot meg, uvitende om at jeg ser hva du prøver å skjule.
Du er lei av livet i dag, du er lei av å stadig måtte være sterk.
Jeg ser det på deg, du orker knapt tenke lenger.
Kroppen går på autopilot, men du henger ikke med.

Jeg ser hvordan du legger deg ned, jeg kan høre hvordan luften renner ut av deg.
Alt du trenger er ro, alt du vil er å gå og legge deg.
Sove bort all smerte, la drømmene føre deg til et fredelig sted.
Bort fra all lidelse, bort fra all sorg.
Alt du vil er å puste igjen, alt du vil er og få friheten tilbake.

Det er da jeg kjenner den kommer, en lydløs blank dråpe kommer til overflaten.
Forbauset ser jeg hvordan den faller ned, og i det den treffer hånda mi går den i oppløsning.
En dråpe for håpløsheten, en dråpe for deg.
Jeg ser du er sliten min kjære, og jeg gråter med deg…

Så var det helg igjen, formen er fremdeles ikke på topp og jeg kjenner at det begynner å tære på.
Det verste er faktisk ikke at formen er dalende, så lenge jeg er stabilt dårlig og ikke blir verre så holder jeg motet oppe. Men etter tre uker med dårlig form merker jeg at kroppen har fått nok, og det er da jeg kjenner at den kommer.

Angsten tar fullstendig over når kroppen er sliten, jeg kan kjenne hvordan den fyller hele meg.
De siste dagene har angsten tatt kontroll over kroppen min, og når angsten tar over blir jeg fullstendig tappet for krefter. Jeg føler meg helt tom for krefter, alt jeg har lyst til er å sove hele dagen.

På onsdag kom min eldste sønn på besøk, og da satt jeg med Bipap masken på meg. For når angsten er som verst så hjelper det med litt ekstra oksygen, det roer meg ned. Min sønn skjønte at jeg var dårlig, jeg bruker nemlig aldri Bipapen på dagtid. Jeg tror min sønn skjønte at jeg trengte å få tankene over på noe annet, og siden han vet hvor glad jeg er i gode serier så fant han frem en ny serie til meg.

Jeg digger Taylor Sheridan, en filmregissør som lager fantastiske filmer og serier. Jeg elsket Yellowstone blant annet, den anbefales på det sterkeste. Jeg mener den fortsatt ligger på Tv2 play og på viaplay. Så når jeg skjønte at serien som min sønn fant frem også var laget av samme regissør skjønte jeg at den var bra, og jaggu fikk jeg rett.

Problemet var bare at jeg ikke hadde konto på Apple tv, men min sønn logget seg inn på sin bruker så jeg fikk sett den. Det var bare første sesong som lå ute, og den slukte jeg på bare noen timer. Så dersom dere liker actionserier med humor og drama så anbefaler jeg at dere sjekker ut Tulsa king, Sylvester Stallone spiller hovedrollen. Tenk at han nå er 77 år gammel og fremdeles er aktiv, det er imponerende.

Nå skal jeg bruke helgen til å hente meg inn igjen, sove lenge og håpe på at formen kommer seg.
Jeg har ikke hatt hodepine så langt i dag så det tar jeg som et godt tegn, men jeg er fortsatt forkjølet og den ser ikke ut til slippe taket med det første. Men jeg krysser fingrene for at jeg er over det verste, for denne uken har vært grusom. God helg til dere alle…

Nå er det en uke siden jeg fikk påvist urinveisinfeksjon, en antibiotikakur ble skrevet ut og håpet om bedring var innenfor rekkevidde.

Jeg har alltid blitt litt uggen når jeg går på antibiotika, småkvalm og veldig sliten.

Men denne gangen ble jeg skikkelig dårlig, så dårlig at jeg ble usikker på om det var antibiotikakuren som var årsaken.

 

Ta dager ut i kuren kjente jeg den kom snikende, en hodepine som jeg aldri har kjent maken til var et faktum.

Jeg har vært plaget med migrene i perioder så jeg vet godt hvordan det kjennes ut, men akkurat denne hodepinen har jeg aldri kjent på før.

Ingenting hjalp, verken ibux eller migrene medikamenter tok knekken på smerten.

 

Hver gang jeg blir dårlig ser jeg redselen i øynene på min mann, og som mange andre kommer den redselen ut i sinne.

En helt naturlig reaksjon, jeg blir også sint når jeg er redd.

Så denne uken har vært grusom for oss begge, og enda har ikke hodepinen sluppet taket.

I går var siste dagen med antibiotika, så nå blir det spennende å se om formen blir bedre.

Denne høsten har til nå vært et mareritt, så jeg trenger en pause nå.

 

Det verste er at bilen min streiket for en uke siden, så nå kommer jeg meg ingen vei.

Jeg skulle egentlig dra til legen for å ta influensavaksine, men nå sitter jeg her uten mulighet til å dra.

Ikke vet jeg om det er mulig å reparere bilen heller, dersom det er snakk om motorhavari er vi ille ute.

Så nå krysser vi fingrene for at formen blir bedre og at bilen overleve, jeg trenger at ting snur nå…