“Du kommer vel ned igjen mamma?”

Jeg så hvordan han sprang rundt meg, små barneføtter i det grønne gresset. Rundt meg skjedde det så mye, jeg satt i en rullestol med sele på.
Begivenheten jeg hadde ventet på nærmet seg med stormskritt, jeg var bare minutter fra å kunne fly igjen.

Solstrålene varmet mitt solbrune ansikt, over meg kunne jeg se en blå himmel med hvite bomullsskyer. Alt jeg klarte å tenke på var at snart skulle jeg også opp dit, sveve under en blå himmel med skyene ved min side. En liten fugl fløy der oppe , så høyt at jeg ikke kunne se hvilken fugl det var. Jeg fulgte den med blikket, snart var det meg som fløy der oppe.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg var så fokusert på det som skjedde over meg at jeg ikke fikk med meg det som skjedde på bakkenivået, jeg skvatt litt når en liten gutt plutselig sto ved min side. Med spente nervøse øyne kikket han på meg, den urolige kroppen hans klarte ikke stå stille. To små barnehender grep tak i sidestøtten på rullestolen, og plutselig skjønte jeg at en liten gutt trengte noen beroligende ord.

Med ett følte jeg meg veldig egoistisk der jeg satt, jeg hadde vært så opptatt av det jeg skulle gjøre at jeg ikke hadde tenkt på at en liten gutt kanskje lurte på noe.
“Syns du det er litt skummelt?”, spurte jeg mens jeg prøvde å gi han et beroligende smil.
“Neeei det er ikke skummelt mamma, jeg bare lurer på om du kommer ned igjen?”

Litt forvirret kikket jeg på en liten gutt, det var ikke akkurat det spørsmålet jeg hadde sett for meg. Litt usikker på hvor han ville med det spørsmålet begynte jeg å fiske litt etter hva han egentlig mente, og det gikk ikke lang tid før jeg skjønte hvorfor han spurte meg om nettopp det.

“Du skal jo opp til himmelen mamma, og der bor jo Jesus” 
Selvfølgelig tenkte en liten gutt på dette, at jeg ikke tok den med det samme! Vi har jo pratet så mye om himmelen, Jesus og engler i det siste, det var ikke rart han tenkte i de baner. Men en forklaring rakk jeg ikke, men jeg klarte i det minste å love at jeg skulle komme ned igjen.
Likevel hang det spørsmålet med meg under hele flyturen, og når vi skulle lande igjen så jeg han.

Jeg kunne se hvordan en liten gutt løp gjennom det grønne gresset så fort han bare kunne, små barneføtter gjorde meg varm om hjertet.
Vi hadde knapt nok landet når han kom løpende mot meg, smilet hans sa mer enn tusen ord. Jeg kunne høre ordene hans før han kom frem, med en oppspilt stemme ropte han utover et helt jorde.
“Du kom jo ned igjen mamma, var det fint oppe i himmelen?….”