For åtte år siden tok livet en u-sving, og det var da jeg forstod at livet aldri ville bli det samme igjen. Livet jeg kjente var plutselig over, og der og da tok mørket over. Alle mine drømmer om fremtiden ble knust i det diagnosen var et faktum, og alt jeg klarte å tenke på var mine fire små barn som nå skulle miste sin mamma.
Men det var også tanken på barna som vekket noe i meg, det var de som vekket den til live. For selv om sjokket og redselen var altoppslukende så kjente jeg viljestyrken vokse inni meg, en viljestyrke jeg ikke trodde jeg hadde i meg. Jeg har virkelig fått erfare at når man ikke har noe valg så klarer man det utroligste, og jeg vet at den samme viljestyrken jeg har kjent på bor i oss alle.
Jeg har hatt mye motgang i løpet av livet mitt, men det var først når jeg fikk tre små bokstaver at jeg virkelig fikk erfare hvor mye viljestyrke som bodde i meg. For når musklene i kroppen gradvis ble svakere økte frustrasjonen, selv de enkleste ting ble umulig for meg å utføre. Frustrasjonen over å ikke kunne gå på do når behovet var der var stor i begynnelsen, og frustrasjonen over at jeg ikke lenger kunne klø meg selv var enda større.
Men etter åtte år med denne sykdommen har jeg blitt vant til å leve med en skrøpelig kropp, og jeg har erfart at alt går over bare man har tålmodighet nok til å vente. Viljestyrken bor i oss alle, og jeg vet at vi mennesker klarer det utroligste når man ikke har noe valg. Derfor har jeg en utfordring til dere i dag, en utfordring som kan virke enkel men som krever en viss viljestyrke.
Hver dag kjenner jeg på det, hver eneste dag klør jeg en eller annen plass på kroppen. Noen ganger ber jeg om hjelp og andre ganger ikke, det er nemlig ikke alltid jeg har muligheten til å få hjelp og da må jeg bare vente til det går over. Dessuten er det ikke alle plasser jeg har lyst til å bli klødd, så da må jeg bare finne meg i det.
Derfor vil jeg i dag gi dere den samme utstrekningen som jeg sliter med hver eneste dag, neste gang dere kjenner at dere klør en eller annen plass på kroppen skal dere sitte helt stille og vente til det går over. Det er da dere får et lite innblikk i hvordan jeg har det, og som meg vil også dere erfare at det går over til slutt. Det kan ta litt tid før det slutter å klø, og det vil kreve en viss viljestyrke. Men viljestyrken bor i oss alle, så spørsmålet er bare om dere tar utfordringen??
Jeg også må bruke viljestyrken min hver dag.Men som du sier,klarer vi mye
bare på ren vilje😊
Den utfordringen tar jeg idag Vivian. . Ønsker deg og dine en fin helg💖
Du er virkelig imponerende. Ja, det er utrolig hvor mye kan folk klare i vanskelig omstendigheter. ❤️
Jeg innhenter styrke til å klare hverdagen hos Gud.
Den utfordringen tar jeg. Akkurat det kan jeg forstå at en må bruke viljestyrken til å takle, for det er noe jeg tenker på når jeg ser deg, og andre…og de få gangene jeg har tatt MR, CT og lignende og må ligge stille. Da kan du være sikker på at det klør et eller flere steder, så jeg har testet det, og vet at det går, men en må tenke på noe annet enn at det klør ihvertfall. Må være ille å oppleve dette hver dag, ikke bare noen minutter slik jeg har kjent det.
Du er så sterk, så flott og det er fint å lese innleggene dine.
Trist at du skal bli oversett og kjenne den følelsen av å være en byrde eller ikke kan snakke for deg selv. For det kan du virkelig!
Gode klemmer til deg <3
Tusen takk Heidi, takk for at du tar utfordringen min og for fine ord 💜