Så var det på an igjen…

I dag har gubben vært hjemme, og jeg visste så altfor godt hva som ventet meg i morges.
Det begynte allerede når hjemmesykepleien gikk ut døren her, i senga lå jeg og følte meg som et bytte under jaktsesongen.
Jeg ante fare på ferde når jeg hørte de tunge skrittene utenfor døren min, en mørk skygge sto plutselig i døråpningen.

Jeg hadde aldri kunnet forutse det neste som skjedde, men egentlig burde jeg ikke bli overrasket. Som en okse sto han og sparket i døråpningen, og like etter kom han som et lyn imot meg. Jeg lukket øynene mens jeg ba en stille bønn, buldringen kom stadig nærmere. Plutselig hørte jeg hvordan han tok sats, og som en grasiøs antilope stupte han opp i senga mi.

Hadde det ikke vært for de faretruende knirke lydene fra senga så hadde jeg meldt gubben opp til neste VM i hekkeløp, jeg tror selv Warholm hadde blitt overrasket da.
Enda godt senga fra hjelpemiddelsentralen er laget i et robust material, men de kunne godt laget en bredere utgave. Snakk om å føle seg som sild i tønne, jeg følte meg plutselig like flat som en pannekake der jeg lå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter det gikk det slag i slag, men denne gangen ble jeg båret på badet som en nygift brud over dørterskelen. Problemet oppsto når vi nærmet oss toalettet, for plutselig var det som om gubben ble usikker på hvilken ende han skulle sette ned først.
Etter å ha blitt snudd på ett par ganger i lufta fant han omsider ut av det, og det var i grevens tid. For nå hadde blæra mi fått nok, den ga tydelig beskjed om at nå hastet det.

Jeg var så glad for å komme i lenestolen idag, for morgenstellet med gubben er som en berg og dalbane av en karusell. men kjedelig blir det i hvert fall ikke, og i følge gubben er han min beste medisin. Akkurat det er jeg ikke liker sikker på til tider, men det skal gubben ha, han vet hvordan han skal få meg til å føle meg levende…