Rullegardinen går ofte ned med denne sykdommen, et hav av følelser skyller over meg hver eneste dag. Det går ikke en dag uten både latter og tårer, for like fullt som gledene finner meg så gjør sorgen det også. Det er rett og slett ikke mulig å la være å gråte med denne diagnosen. For denne sykdommen er så brutal, den er så ubarmhjertig, den frarøver deg alt!
Noen dager føler jeg at jeg står på stedet hvil, det er akkurat som om jeg er fanget i tiden. Mens andre dager klarer jeg ikke å henge med, verden løper ifra meg uten at jeg er om bord. En dag om gangen, uke for uke, noen ganger måned for måned. Slik er livet mitt blitt, hverdagen preges av tiden.
Tid jeg ikke har, tid jeg ikke tør å drømme om, for min tid er i ferd med å renne ut. Det er som et timeglass fylt med små sandkorn, du vet aldri når det er slutt. Hvert sandkorn representerer livet, og alt du kan håpe på er å få samle så mange sandkorn som mulig. Jeg drømmer om å fylle livet med sandkorn fra Sahara, tusenvis av sandkorn som bidrar til et langt og herlig liv.
Livet er alt som betyr noe, klamre meg fast så lenge som mulig. Kunne våkne opp til et lite barnekinn mot mitt, følge mine barn på veien deres, og gi min mann en hånd å holde i så lenge som mulig. Men hva hvis jeg lurer meg selv? Kanskje jeg bare utsetter det uunngåelige, kanskje det ville vært bedre om jeg var borte?
Jeg vet at familien vil ha meg her lengst mulig, og det ingenting jeg heller vil mer enn nettopp det. Men de bærer på en sorg, en sorg som bare blir verre jo dårligere jeg blir. Jeg vil så gjerne spare de, ta bort byrden som denne sykdommen fører med seg. Men det kan jeg ikke, den byrden forsvinner ikke før jeg er borte.
Kanskje det ville være en slags lettelse om jeg forsvant, sorgen over meg har de jo allerede sørget. For det er nettopp det ventesorg handler om, mine kjære blir fanget i et slags ingenmannsland. De er fanget akkurat som meg , livet står på stedet hvil. De kan ikke gå videre med livet, ikke før jeg er borte.
Men redselen hindrer dem, de klarer ikke forestille seg en tilværelse uten meg. Jeg er også redd, redd for å forlate mine aller kjæreste. Men jeg kan fortsatt se, jeg kan se at tåken vil lette. For selv om det gjør vondt, fryktelig vondt, så kan jeg se at de igjen vil kunne nyte livet, at sorgen vil bli lettere å bære. Så selv om jeg gjerne vil leve, så tenker jeg av og til at det hadde vært bedre om jeg var borte….
Vakre deg Vivian ❤️🐰
Livet er urettferdig
Ikke lett å si noe fornuftig her.Sender deg en god klem 💖
Du er så flink til å beskrive det som er vondt å vanskelig ♥️
Nei, det hadde ikke bært bedre om du var borte. Du er der, og er fortsatt deres trygge klippe. Tror ikke tiden er over ennå, tror fremdeles at du har en livsoppgave å fylle. Gud velsigne vakre deg, og alle dine❤️
Dine trenger deg !!!!
ikkje på nogen måte tru at de ønsker å gå videre.
de ønsker å ha deg der. Kvar dag de får betyr såååå mye for de.
aldri tru noko anna kjære deg .
Du er alt de ønsker !!!!!!
Stor kjemp videre klem til deg 💚
Så hjerteskjærende og vondt. Jeg kjenner ikke dine nærmeste, men er overbevist om at det de ønsker mest her i verden er og ha deg i livet deres lengst mulig. Og den dagen du blir borte, vil du forbli i hjertene deres for alltid.
Uansett vil hver og en av de dagene de har deg i live tilføre minner til den samlingen som til slutt vil utgjøre den totalen som vil bli lagt til et eget rom i hjertene deres hvor de da vil bære deg med seg i sitt indre..
[Med det sagt, heller jeg faktisk mot å tro at den tid du ev. vil forbli ‘out of reach’ i så måte, vil begrense seg til den dagen ‘gubben’ kommer i skade for å herpe et hagebed e.l, så.. 😛 😉 ]
Du er mamma , kone , datter , venninne 💕 du må aldri tenke tanken på at de har det bedre uten deg 💕 jeg er overbevist om at du betyr så mye for så mange 💕