To setninger forandret alt…

Jeg følte meg lei igår, kreftene hadde igjen forlatt meg.
I et lite mørkt rom ble jeg liggende å tenke over livet, og igjen kjente jeg lengselen etter det enkle liv komme sigende.
Alt var så mye enklere før, den gangen vi var to om ting. Lengselen etter fortiden ble igjen så nær, igjen følte jeg på en maktesløshet så stor.

Synet av en sliten mann fikk hjertet mitt til å briste, alt jeg ville var å ta vare på han. Gi han omsorg og kjærlighet når han trengte det som mest, ta over alt ansvar slik at han kan hvile. Men her sitter jeg, dag ut og dag inn.
Helt hjelpeløs kan jeg bare se på, i en stol sitter en ubrukelig kropp fanget.

Min superhelt lå nede for telling, og det var ingenting jeg kunne gjøre.
Angsten jeg først følte på gikk plutselig over til et raseri.
For uansett hvor mye jeg vil så strekker jeg aldri helt til, uten en frisk kropp er det ikke mye jeg kan gjøre. Forbannelsen over tre små bokstaver ble igjen så stor, der og da følte jeg bare på en enorm håpløshet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Igjen ble jeg liggende å kjempe mot indre demoner, følelsen av å ikke strekke til fylte hele meg. En blank dråpe banet vei for alle de andre som nå ventet på tur, og litt etter litt kjente jeg hvordan en varm pute ble våt.
Det var da han dukket opp, i døråpningen ble han stående og se på meg.
Med øyne som lyste av kjærlighet kom han inn i rommet, og like etter kom to setninger som skulle endre alt.

Min superhelt kom igjen til unnsetning, og igjen følte jeg hvordan han leste meg som en åpen bok. Ordene hans traff meg midt i hjertet, en flodbølge av ren kjærlighet fylte rommet.
“Nå føler du på det samme som jeg har følt på i seks år kjære, nå vet du hvordan det er”. “I seks år har jeg sett på at du sakte forsvinner, hver dag må jeg sitte hjelpeløs og se på at du dør fra meg”. 

Plutselig ble mine følelser så ubetydelige, så små i forhold.
Et lite mørkt rom ble igjen fylt med en varme så stor, og selv om to meter skilte oss så følte jeg kjærligheten. Håpløsheten jeg hadde følt på for noen sekunder siden forsvant, en følelse av takknemlighet begynte å spre seg inni meg.
Livet her og nå ble igjen så nær, igjen ble jeg påminnet om hvor sterk kjærligheten er.
Så lenge vi er sammen så klarer vi alt, så lenge kjærligheten lever så holder vi ut…