Ting gubben gjør når han tror han er alene…

I går kveld fikk en turgåer seg litt av en opplevelse, jeg tviler på om han glemmer den med det første.
Det hele begynte som sagt i går kveld, for da ba jeg gubben om å redde blomstene mine.
For når hele himmelen åpnet seg skjønte jeg at her måtte vi ta affære, jeg var ikke særlig lysten på å kjøpe nye blomster bare fordi værgudene hadde bestemt seg for å vaske bort alle våre synder.

Så jeg sendte gubben ut for å sette blomstene under tak, men hadde jeg visst at gubben skulle ta helt av ute på verandaen så hadde jeg kanskje tenkt meg om.
Jeg syns nemlig at det tok litt tid, men jeg tenkte ikke noe mer over det. Gubben hadde sikkert møtt på en nabo eller to, det var ihvertfall erfaringen. Men plutselig hørte jeg en velkjent lyd, en buldring nærmet seg faretruende.

Plutselig lurte jeg på om gubben hadde gjort alvor om å rive verandaen, men det var da litt av et tidspunkt å begynne på. For lyden fra knakende treplanker fylte en liten stue, men det verste var buldringen.
Det stakkars lille glasskapet mitt sto nå i hjørnet og skalv som et aspeløv, og det var et øyeblikk der hvor jeg takket høyere makter for innbo forsikring.

Det var akkurat da jeg fikk øye på han, hjertet mitt stoppet nesten av synet utenfor vinduet.
For gubben kom ikke bare løpende bortover en utslitt veranda, lydene som kom ut av kjeften på en finnmarking fikk meg til å sperre øynene opp. Nå var det ingen tvil lenger, det hadde omsider rablet for gubben! Lydene som kom ut av kjeften på gubben minnet om en våryr okse midt under en parringsøkt, ja ikke at jeg har så mye erfaring innenfor det temaet.

Men så fikk jeg øye på de, fire fullvoksne Hjortekalver hadde inntatt enga.
Fire Hjortekalver sto nå på enga og stirret på gubben, redselen i øynene deres sa alt.
Jeg kjente selv på den samme redselen, for lydene fra gubben ga nå ekko over hele nabolaget.
Etter noe som virket som en evighet kom gubben tuslende inn igjen som om ingenting hadde skjedd, selv satt jeg som et spørsmålstegn i stolen. Det la nok gubben merke til for det var da jeg fikk en slags forklaring.
” Æ sku bare lokke på Hjorten “ utbrøt han, og den setningen var veldig forvirrende  for meg. For hvorfor i huleste lokke på de samme udyrene som har spist opp alle blomstene mine?? Der og da ble jeg helt sikker i min sak, gubben hadde fått en personlighetsforstyrrelse!!

Akkurat når roen hadde senket seg igjen la jeg merke til det, det ble plutselig veldig mye aktivitet borte i skogholtet. En skikkelse kom plutselig til syne innimellom busker og kratt, og når jeg så det flakkende blikket på en stakkars turgåer skjønte jeg at gubben sine fakter hadde fått konsekvenser. Jeg tror det blir en stund til den turgåeren velger den ruten igjen, og hadde det vært meg i skogen så hadde jeg nok trengt krisehjelp etter den turen…