Er det noe jeg har hørt mye snakk om gjennom dette sykdomsforløpet så er det døden, og det er spesielt en ting som har gått igjen. Å dø med verdighet er vel noe vi alle ønsker, men hva vil det si?
Hva som er verdig er forskjellig fra person til person, og jeg vet at det er mange som vil si at det livet jeg lever ikke er et verdig liv.
Jeg kan forstå at de tenker det, men før de har vært i min situasjon så har de egentlig ikke noe grunnlag for den påstanden. Alt de ser er en ubrukelig kropp, og det er ikke verdig for dem.
Men livet handler om så mye mer enn en ubrukelig kropp, og selv om jeg trenger hjelp til det meste så syns jeg selv at jeg lever et verdig liv.
For det er fremdeles mye jeg kan gjøre til tross for en ubrukelig kropp, det er enda ting jeg kan bidra med.
Og det er nettopp dette som er verdighet for meg, så lenge jeg kan være med på å lette byrden litt for mine kjære så har jeg enda verdighet. Mitt syn på hva et verdig liv er har forandret seg etter at jeg ble syk, jeg har innsett at verdighet er noe man selv kan skape. Og dersom man føler at man har levd et verdig liv så blir døden verdig også, det er i det minste det jeg tror.
For meg har mitt syn på hva som er et verdig liv endret seg gjennom disse årene, mye fordi jeg har klart å kjempe meg igjennom mine egne demoner. For det første året etter jeg fikk diagnosen fant jeg ingenting verdig med tre små bokstaver. Men sakte og sikkert klarte jeg å skape en meningsfull hverdag, og det var da min egen verdighet sakte vendte tilbake.
Og det er akkurat det jeg mener når jeg skriver at man kan skape sin egen verdighet, hva som er verdig for deg er det kun du som kan svare på. Jeg håper min død blir en refleksjon på det livet jeg har levd, jeg håper min slutt blir et bevis på hvor mye jeg har kjempet.
Jeg håper mine kjære da vil se hvor mye jeg har kjempet for min egen verdighet, for da blir min død også verdig….
Et verdig liv er det vel uansett så lenge man lever? Det kan ja være svært begrenset for mange og strevsomt, men det blir noe annet. For meg har ikke sykdom noe med verdighet å gjøre, men hvordan en blir behandlet. Tja, når jeg skriver, finner jeg ut at jeg vet ikke hvordan det begrepet skal tolkes. ❤️
Klart at det er du som vet hva som er et verdig liv for deg. Tenk hva du betyr for dine nærmeste. Noe av det som imponerer meg når det gjelder deg er at du er så flink til å finne noe å glede seg over.Hver og en av oss får finne det vi synes er et verdig liv.💖
Alle mennesker har rett på et verdig liv. Det er utgangspunktet for idealene. Så vil mye avhenge av omstendigheter i ulike settinger. Å oppleve verdighet tenker jeg er at man har det så godt det er mulig i/med seg selv i de ulike fasene man befinner seg. Selv har jeg opplevd opprørende og krenkende situasjoner knyttet til alvorlig sykdom, og paradoksalt nok har det involvert helsepersonell. Det var ille i flere av episodene, og så langt fra verdig som det er mulig å definere dette. Man orker bare ikke alltid å være sin egen advokat når man er alvorlig syk og svekket. Vi har alle rett og behov for å føle oss som om vi har en verdi, både for egen selvfølelse og i forhold til de vi har rundt oss. Vi skal jo ideelt sett behandle hverandre med respekt og godhet. Så vet mange av oss at idealer svikter, rett og slett fordi vi alle er ulike og til og med feilbarlige, og dermed skjer ting som helst ikke skal skje.
I alvorlig sykdom tenker jeg at verdighet er å få adekvat behandling slik at man lever gjennom sykdom uten smerter, og at der tilbys hjelp til de behov som måtte oppstå, fysisk og følelsesmessig. Dette krever godt samspill slik at behovene kommuniseres. Å være et menneske innebærer en verdi i kraft av seg selv og hverandre, den man er, både som helt frisk eller i et sykdomsløp, ung eller gammel. Verdien er konstant, og uforanderlig. Verdighet er å se og forstå dette, og ivareta hverandre, alltid.💖
Jeg føler absolutt at du lever et verdig liv. Verdighet for meg har ingen ting med kropp å gjøre. Heller med sinn og hvordan man oppfører seg.
Kjenner jeg blir provosert av at folk kan tillate seg å sette rammer for liv verdt å leve. ALT liv er vel i utgangspunktet verdig! – Og den eneste som kan si noe om når det ev. IKKE er verdt å leve lenger, er vedkommende selv (om det ikke er åpenbart i form av at vedkommende er typ komatøs og holdes kunstig i live).
For å sette ting i perspektiv her; Dersom en ALS-syk persons liv er å anse som uverdig, så innebærer faktisk dette at heller ikke livet til selveste Steven Hawking liksom skal ha vært verdt å leve!?? – Vi snakker faktisk om et av de aller smarteste menneskene som har satt fot på planeten (sammen med Galilei, Newton & Einstein), og som etterlot seg en ubetalelig arv igjennom sitt virke i NASA!! Dessuten; Hawking ble syk allerede som 20 -åring, for så at han faktisk klarte å holde det gående til han var 76(!!) år gammel! Og om det skulle være noe spm om det; Hawking selv var krystallklar på at elsket livet sitt til siste åndedrag <33