Tid er vanskelig…

Advarsel: Innlegget kan inneholde spor av humor og ironi.

Jeg burde jo ha skjønt det, når gubben sier en time mener han egentlig to!
Det er rart det der, hver gang gubben skal noe så blir tid ubetydelig.
Og jeg som trodde det var en egenskap som tilhørte oss kvinner, ja som når vi drar på shopping og bruker dobbelt så lang tid enn det vi har sagt. Og når vi først kommer hjem så later vi som om den nye buksa egentlig er ti år gammel.

Hadde ikke naboen kommet på besøk i går kveld så hadde jeg fremdeles vært total uvitende, for det viste seg at gubben sin flytur var litt lenger enn det han hadde gitt uttrykk for.
Det kunne endt med katastrofe dersom jeg ikke hadde fått vite at han egentlig skulle være borte til langt på kveld, jeg kan nesten se det for meg.
Spesielt når jeg tenker på gubben sin siste setning før jeg la meg i går, en setning man absolutt ikke vil høre rett før en flytur med et småfly.
“Æ e nu godt forsikret kjære, ja i tilfelle vi styrter”.

Så med det i bakhodet kunne dette blitt en thriller kveld dersom naboen ikke hadde kommet i går, for tenk hvordan denne kjerringa hadde hatt det dersom han ikke hadde kommet hjem uten å gi beskjed? Jeg vet ihvertfall hvem jeg hadde ringt først.
Det kunne blitt litt av et blogginnlegg, jeg og hele Hæren på jakt etter gubben. Den tanken påminnet meg om at jeg må be Permobil om å oppgradere både fart og batteripakken på rullestolen min, for her i huset vet man aldri når det er bruk for begge deler.

Når vi først er inne på temaet om å glemme ting så skjedde det noe som gjorde meg en smule bekymret, jeg begynner å lure på om den løpeturen etter en forsvunnet gutt har gjort mer skade enn først antatt.
For i går skulle jeg bestille skolemelk til guttungen, og siden jeg mest sannsynlig dauer før gubben satte jeg det på hans navn.
Men når jeg ba gubben gå inn og fylle ut skjemaet fikk jeg et oppsiktvekkende spørsmål i retur, et spørsmål som gjorde meg en smule bekymret for om en flytur var det riktige valget.
“Ka e telefon nummeret mitt, æ trenge mailadressa mi og”. 

Men fra spøk til alvor, i dag syns jeg bare synd på gubben.
Jeg så det på han med engang han kom hjem, gleden og spenningen hadde forsvunnet fra ansiktet hans. Det viste seg at flyturen han hadde gledet seg til var blitt avlyst, i siste liten gikk alt i vasken. Gubben snakket noe om været når han kom hjem, det var visst altfor lavt skydekke til å kunne fly.

Det var fryktelig synd for gubben hadde hatt godt av de timene utenfor huset, er det noen som trenger et avbrekk så er det han.
Nå håper vi bare det byr seg en ny mulighet i løpet av uken, jeg håper han får sin drøm oppfylt. Jeg er bare så glad for at han fikk fly helikopter i sommer, han fikk i det minste det ønsket innfridd.
Men ønsket om å fly småfly må vi få til, om jeg så må kapre et selv…