Livet går opp og ned, vi er alle en del av livets berg og dalbane.
Følelsesregisteret er stort, og en følelse tror jeg går igjen hos oss alle.
Vi har alle følt på den til tider, en gnagende følelse som kan spise deg opp.
Skyldfølelse er noe de fleste av oss har fått føle på gjennom livet, noen har følt på den i korte øyeblikk mens andre må lære seg å leve med den for alltid.
Det skal ikke ofte så mye til før den dukker opp, litt for sjeldne telefonsamtaler til sine kjære er ofte nok.
Omplassere våre kjære på sykehjem når de helst vil være hjemme er noe mange føler på, og når tiden ikke strekker til kjenner mange også på det.
Eksemplene er mange, skyldfølelsen kan dukke opp i de fleste situasjoner.
Men for noen av oss går det ikke en dag uten at den følelsen dukker opp, og jeg er en av de.
De færreste av oss vil leve et liv hvor man er avhengig av andre for å leve, de fleste av oss vil klare oss selv.
Leve selvstendige liv, slippe å føle oss til bry.
Jeg hører det til stadighet “du må ikke ha dårlig samvittighet, det er jo ikke din feil”, men jeg finner det ironisk at noen av de som sier dette selv ikke klarer takke ja til hjelp når de blir tilbudt den.
Det var en psykolog som sa en setning til meg ganske tidlig i sykdomsforløpet, en setning som har hengt med meg siden.
” Du er et menneske Vivian, det at du har skyldfølelse overfor dine kjære er et bevis på hvor mye du bryr deg”.
Den setningen sier mye, spesielt for meg som er pleietrengende.
Skyldfølelse er en følelse jeg har lært meg å leve med, og for meg er den et bevis på den kjærligheten jeg har overfor mine kjære.
Jeg tror alle ville følt på den samme følelsen dersom de hadde vært i mine sko, det er en del av å være menneske.
Skyldfølelse er like normal som livet selv, og jeg er glad for at jeg har den følelsen.
For det viser bare at jeg har omtanke for de rundt meg, den følelsen er et bevis på at jeg er et menneske.
Jeg vet jeg ikke trenger å ha skyldfølelse, jeg vet det ikke er min feil at jeg sitter her i dag.
Men jeg vet også at skyldfølelsen er et bevis på at jeg fortsatt lever, et bevis på den kjærligheten jeg har til de rundt meg…
Vakker sjel 🥰
💓
Skyldfølelsen er en påtrengende og ekkel følelse.
Men som du sier: alle må leve med skyldfølelse i ny og ned.
Heldigvis trenger jeg ikke mye hjelp fra andre enn mine nærmeste og da slipper jeg å kjenne på følelsen.
Jeg skjønner deg som trenger så mye hjelp fra dem, men tror de hjelper deg med glede.
Jeg tror skyldfølelse er en naturlig følelse når man er så avhengig av hjelp som jeg er, det siste vi mennesker vil er å være avhengig av andre.
Jeg kjenner også på skyldfølelse, men skamfølelsen er den sterkeste. Jeg får hjelp hver dag til såkalt stell (som om jeg er en baby) og hele 2 x dusj pr uke.
Jeg er flau, frustrert og innimellom forbannet på det som har invadert kroppen min og gjør det sånn at jeg må ha hjelp. Jeg er dog priviligert siden jeg får det jeg trenger og trenger ikke lenger å slåss.
Jeg er forbannet på dine vegne som må slåss for å få det du trenger, det er skammelig rett og slett!
Jeg krysser fingre for at du klarer å få det du trenger og kan leve livet mens du har det.
Masse lykke til!!
Åååå så vondt jeg får av deg Lisbeth, skamfølelsen er helt grusomt og leve med 💓
Jeg husker godt når jeg hadde den følelsen tidlig i sykdomsforløpet, det var helt grusomt å måtte be om hjelp til intimt stell. Jeg måtte svelge mange kameler før jeg klarte å akseptere den biten, så jeg vet godt hvordan du har det 💜
Vakre ord og godt påminnelse ❤
Tusen takk Happy 💖
♥️ DU ER FIN DU ♥️
Og det er du også Lene💖
♥️♥️
En viktig påminnelse ♥️
💜