Takknemligheten flommer over…

For åtte år siden tok mørket over, der og da trodde jeg livet var over.
Sorgen var så stor at jeg aldri trodde jeg ville kunne smile igjen, gledene ved livet var borte for alltid.
Men her sitter jeg åtte år etter, og hver dag jeg får er en gave i seg selv.

Det går ikke en dag uten at jeg ler, en latter som jeg for åtte år siden aldri trodde jeg skulle høre igjen.
Gleden over livet vendte tilbake når jeg minst ventet det, og nå gleder jeg meg over de minste ting.Små ting som de fleste ikke tenker over, små ting som jeg før tok for gitt.

Det var nettopp disse små tingene som ga meg en takknemlighet så stor denne julen, for meg var det et stort øyeblikk å kunne sette seg rundt et bord. Jeg måtte lukke øynene når jeg fikk den første pinnekjøtt biten i munnen, for jeg vet at etter åtte år med denne sykdommen så er det ingen selvfølge at jeg fremdeles kan svelge min egen mat.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Men det jeg er mest takknemlig for er lungene mine, at de fremdeles fungerer såpass at jeg klarer meg uten pustehjelp om dagen. At jeg fremdeles kun trenger å bruke respirator om natten er et mirakel i seg selv.
Jeg vet nemlig hvor nær jeg var for fire år siden, en kraftig lungebetennelse kunne blitt slutten for alt.
Siden den gang har julen blitt ekstra spesiell for meg, en uke før julaften ble jeg utskrevet og kunne dra hjem.

Derfor vet jeg hvor heldig jeg er, at jeg igjen kan sitte rundt et bord og spise med mine kjære er et lite mirakel i seg selv. Jeg har fortsatt mye glede i livet mitt, og det å kunne nyte et godt måltid med mine kjære er en av de største gledene. Hver jul må jeg derfor sende en stille takk til høyere makter, aldri hadde jeg sett for meg at jeg skulle sitte her åtte år etter den dagen jeg gikk ut av sykehuset med tre små bokstaver hengende som en mørk sky over meg….