Noen ganger blir denne bloggen en vekkelse, den vekker minner som jeg har glemt. De fleste er gode minner, latteren sitter løst når jeg blar tilbake. Jeg kan til og med bruke den til å sette gubben på plass, for når han skråsikkert påpeker at jeg tar feil så er det bare å bla tilbake. Bak til den datoen, og som oftest er det kjerringa som kan le høyest til slutt.
I går ble jeg igjen sittende og bla tilbake, minne etter minne dukket opp på en liten skjerm. Plutselig ble jeg dratt tilbake til ungdomsårene, til sommer idyll i mitt barndomsparadis. Høydepunktet hver sommer var når vi dro på hytta, for da kunne jeg treffe alle søskenbarna og barndomsvennene mine igjen. Rett opp i veien bodde en barndomskamerat av meg, og det huset var et samlingssted for alle ungdommene i bygda.
Men i går var det ikke minnene om om sommer idyllen som først og fremst dukket opp, nei det var mammaen til min barndomskamerat som plutselig dukket opp. Hun hadde MS, og på den tiden var det lite som kunne gjøres. Det var hun som først lærte meg verdien med å dokumentere livet, for selv om kroppen hennes var skral så var hun fast bestemt på å dokumentere hverdagene. Jeg husker det så godt, hun lyste opp som en sol hver gang hun fikk besøk.
Alle dager ble nøye dokumentert, som ung jente så jeg ikke verdien med det. Jeg skjønte ikke hvorfor hun orket, skjønte ikke hvorfor hun ble så glad hver gang det skjedde små filleting. Men nå skjønner jeg det, for hennes filleting er nå blitt mine. Hennes hverdag er nå blitt min, nå er det jeg som sitter fremfor en datamaskin og skriver.
For det var først når tre små bokstaver rammet at jeg forsto, det var først da jeg lærte. Lærte verdien av å samle på ord, ord som taler livets språk. Det handler ikke så mye om hva du gjør, livet sett fra en grå utslitt stol kan en dag bli den største gave. Nå er det mine barn som ikke ser, de ser det samme som jeg så for mange år siden.
De skjønner heller ikke hvorfor jeg gidder, hvorfor jeg bruker så mye tid på å skrive. Hele livet har de fremfor seg, de ser ikke verdien med det jeg gjør. Men en dag vil de også forstå, en dag blir det de som kan bla seg tilbake og minnes. Jeg har ikke mye, men jeg har mine ord.
Derfor bruker jeg mye tid, håpet er at en dag vil mine ord leve videre. Nå er det jeg som nøye dokumenterer hverdagen min, og når jeg ser tilbake er jeg glad for at jeg i ungdomsårene fikk meg en lærdom om ordenes viktige betydning. Skjebnen er rar noen ganger, men jeg er takknemlig for at jeg den gangen ikke visste hva som ventet. Jeg er bare glad for at jeg har fått muligheten til å dokumentere de siste årene av livet mitt, så får vi håpe på at ordene mine en dag får nytt liv..
Kanskje forstår de allerede LITT. Barna dine. Ikke på samme måte som deg, men på en annen måte. Men de vil nok se det på en annen måte senere. Og hvis du tenker på utenfor familien, så er din dokumentasjon uansett en vekker, for de som leser. Om å riste litt i seg selv, for å se hvor viktige de små tingene vi opplever i livet hver dag er. Jeg dokumenterer også. Jeg har ingen å GI det til. Senere. Men det er en glede for meg selv, og sette lyset på de små tingene som jo er livet vårt. Hver dag. Det er ikke noe å vente på. Livet er NÅ. Og jeg gleder meg over det. Hver dag. Og jeg håper også at noen gleder seg over de skrevne ordene jeg skriver, spesielt de om sånne små hverdagslige gleder jeg opplever. For å bli minnet på at det er de som gjelder 🙂 Ønsker deg en fin dag 🙂
Tusen takk Frodith, og du har forstått at livets største gleder finnes i de nære ting 💖 Din stemme og budskap er viktig Frodith, du er en fantastisk ambassadør for livets viktigste gleder💜
jeg syntes det som Frodith sier dekker mange av mine tanker også. Og en ting er sikkert, jeg er enormt glad for at du deler dine ord, tanker, og opplevelser på godt og vondt med ikke bare familien din men også oss andre,det gir oss så mye, og som du sikkert vet så vil det ha mye å bety for de som er tilbake den gangen man selv ikk er mer
Tusen takk Chanett, det betyr mye for meg å høre. Jeg er så takknemlig for alle dere fine lesere, det er takket være dere at jeg fortsatt har en stemme 💖
Takk for fine tanker fra deg igjen.
Dine ord HAR LIV – NÅ.
Takk for dine ord – Takk til Deg og Din familie.
Ønsker dere et velsignet godt nytt år.
MinsteBrorKlem.