Takk mine kjære foreldre…

Jeg ser dere, jeg ser smerten dere bærer på.
Jeg husker det som om det var i går, sjokket jeg ga dere når jeg fortalte at jeg var syk.
Alvorlig syk, det fantes ingen kur.
Deres eneste jente skulle dø, og det var ingenting dere kunne gjøre.

Som mor selv kan jeg føle deres smerte, tårene er mange og sorgen er dyp.
Den dagen ble fremtiden begravd, drømmene mine forsvant.
Men dere ga aldri opp, til tross for et altoppslukende mørke ga dere meg håp.
Den første tiden gjorde dere alt for å dra meg opp, og det gjør dere enda.

Jeg kan aldri få takket dere nok, dere setter deres egen sorg på vent for å hjelpe meg.
Det var ikke slik det skulle bli, det var jeg som skulle ta vare på dere.
Dessverre ville livet det annerledes, når jeg endelig hadde mulighet til å gi noe tilbake slo lynet ned.
Livets sirkel ble snudd på hodet, plutselig sto dere i fare for å begrave et barn.

Jeg beundrer dere, jeg har mang en gang prøvd å sette meg i deres sko.
Hver kveld takker jeg høyere makter for at han har skånt mine barn, jeg hadde ikke taklet å se mine barn i samme situasjon som meg. Hvordan dere klarer det aner jeg ikke, men jeg er dere begge evig takknemlig.
Nå vet jeg hvor jeg har arvet min styrke i fra, stødige står dere der begge to.

I løpet av disse årene har dere gitt meg så mye, det er takket være dere at vi har klart å skape mange uforglemmelige minner. Dere har organisert mange turer med hele familien, og vi har hatt det fantastisk hver gang. Jeg er så takknemlig for alt dere gjør for oss, hver dag setter dere egen sorg på vent for å gi oss gleder.
Men dere skal vite at jeg ser dere, hver gang jeg ser dere i øynene ser jeg smerten dere bærer på. Jeg er så lei meg mine kjære foreldre, så lei meg for at dere må gå igjennom dette. Den styrken dere viser er beundringsverdig, og jeg er så takknemlig for at jeg har dere i livet mitt….