Noen ganger lyser det bare ut av han, han trenger ikke si et eneste ord.
Den siste uken har vært tung for en finnmarking, og det er da jeg føler på det som mest. Sorgen over å ikke kunne hjelpe til legger seg som en kald klo over mitt bryst, og det er da fire vegger føles klaustrofobisk.
Det verste med denne sykdommen er å se hvordan mine kjære sliter, helt hjelpeløs sitter jeg der uten å kunne gjøre noe som helst. I syv år har vi levd med døden på skuldrene, men det er mine kjære som bærer på den tyngste byrden.
For det er de som må leve videre med sorgen etter jeg er borte, og det er den redselen jeg ser i øynene på mine kjære hvor eneste dag.
Jeg skulle ønske at jeg kunne bære den byrden for dem, ta den med meg i graven slik at mine kjære kunne blitt satt fri.
Men livet er dessverre ikke sånn, sorg og gleder er en del av livet.
Noen ganger kan jeg forstå de menneskene som velger å leve livet alene, for det er ingenting som er mer smertefullt enn å se dine kjære lide. Enda mer smertefullt er det når du ikke kan gjøre noe for å lindre smerten deres, det eneste du vet er at det er deg selv som er årsaken til deres smerte.
Deres smerte er min smerte, det er deres redsel for fremtiden som gjør min redsel større.
Sorgen blir dobbelt så stor når man har noen å dele den med, men det gjør også gledene.
Og det er nettopp det som gjør at vi holder ut, alle de små gledene ved livet gjør alt verdt det.
For selv om sorgen er stor så er gledene større, og hver kveld takker jeg høyere makter for at jeg har noen å dele de med…
Det er sterkt å lese 💜
❤️❤️
Det er ikke du som er årsaken til deres smerte. Det er det den forbaska sykdommen som er skyld i. ❤ Og sjøl om de har tunge dager, så er den største gleden at du lever og at de har deg hjemme. ❤ Jeg veit. Jeg har vært der. Nå er de borte.