Jeg lever!!

Noen ganger må jeg bare knipe meg selv i armen, eller i det minste be gubben om å gjøre det.
Tenk at jeg sitter her etter syv år med ALS og fortsatt kan være spontan, jeg kan bare sette meg i rullestolen og dra avgårde. For tre år siden så det mørkt ut, jeg husker hvordan jeg lå i sykehus sengen og forberedte meg på et liv lenket til respirator. Men her sitter jeg tre år etterpå med to skrøpeligere men enda velfungerende lunger.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det må jo utnyttes så lenge jeg kan, spesielt når gubben får seg en uventet fridag. Og når vi i tillegg våknet opp til nok en sommerdag var det gjort, i går fikk vi endelig gjort det vi egentlig skulle gjøre forrige helg.
Dessverre satte regnet en stopper for planene våre forrige helg, men i går lå alt til rette for en dag på fjellet. Nå skulle vi endelig komme oss opp på Fløyen igjen, ni år har det faktisk gått siden sist vi var der.

En liten gutt var i fyr og flamme i går, allerede klokken 0545 sto han ved sengekanten min og lurte på om jeg var klar. Men en liten gutt måtte smøre seg med tålmodighet noen timer til, først klokken 12 var vi klar for å sette avgårde. Første stopp ble hos mine foreldre, de ville gjerne bli med oss på tur. Så med bilen full satte vi kursen mot byen, neste stopp var Fløybanen.

Men i går fikk jeg meg en påminnelse om hvorfor jeg aldri drar til byen lenger, for Bergen by er ikke rullestolvennlig i det hele tatt. Jeg syns faktisk det var verre enn noengang, ikke nok med at alle gatene er belagt med brostein, i tillegg var det bratte fortauskanter og humper overalt i veibanen. Vi måtte i tillegg parkere et stykke unna, og med et yrende folkeliv var det nesten umulig å komme seg frem.

Etter noe som virket som en evighet kom vi oss til slutt frem, endelig kunne vi sette kursen mot toppen.
Det ble en spektakulær tur med banen, en liten gutt hylte frydefullt hele veien. “Jeg tør ikke se ned mamma, jeg tror jeg har høydeskrekk”. Selv nøt jeg hvert sekund, alt jeg tenkte på var hvor lyst jeg hadde til å fly paraglider igjen.

Turen med banen var over på et blunk, og i det vi kom ut ble en liten gutt helt ellevill.
“Se så høyt vi er oppe mamma, nå er du endelig på fjellet igjen”. Ordene til en liten gutt ga meg tårer i øynene, for han vet hvor mye jeg likte å gå i fjellet når jeg var frisk.
Men så fikk en liten gutt øye på lekeplassen og da var det gjort, mor ble kommandert til å bli med.

Selvfølgelig ble jeg med, men det viste seg at jeg egentlig skulle ha holdt meg i ro. Jeg så jo at det var grus der, men det gikk så greit i begynnelsen der at jeg tok sjansen. Det skulle jeg ikke ha gjort, og i det jeg innså at jeg satt fast var det for sent. Det var da jeg lukket øynene bak solbrillene og ba en stille bønn, for bak meg hørte jeg de tunge skrittene til gubben!

“Kor i hæl#ete e det du har tenkt dæ” brølte gubben bak meg, “har du planer om å grave dæ ne te Kina kanskje”? Helt stille satt jeg i rullestolen når gubben slepte meg opp fra hullet jeg hadde gravd meg ned i, glosene til gubben ga ekko mellom syv fjell.

Heldigvis gikk resten av fjellturen problemfritt unna, hele tre timer ble vi der oppe. Vet fornøyd med dagens utflukt satte vi kursen ned mot byen igjen, og vel nede angret jeg på valg av parkering. Ikke at vi hadde så mye valg akkurat, vi skal vel egentlig bare være glad for at vi fant en ledig handikap parkering i det hele tatt. Men selvfølgelig bestemte gubben seg for å ta en helt annen vei tilbake til bilen, istedenfor å gå den samme veien som jeg nå hadde noenlunde kontroll på så gikk han i motsatt retning. Det hele endte med at jeg måtte ned en altfor bratt gate som var full i hindringer, jeg måtte til slutt melde pass og overlate styringen til gubben.

Og nå var det jeg som spydde ut gloser, med krampe i både rygg og nakke var truslene om søksmål mange mot Bergen kommune, Snakke om å diskriminere sine egne innbyggere, jeg skulle med glede ha stroppet fast alle politikerne i denne byen i hver sin rullestol. Hodet skulle også blitt låst fast slik at de ikke kunne snu seg, først da ville de ha fått et lite innblikk i hvordan jeg har det. Jeg kjenner det enda i nakken i dag, og dessverre blir det nok en stund til neste gang jeg våger meg til byen. Jeg trenger noen heftige terrenghjul på rullestolen til neste gang tror jeg, for de gatene her i Bergen tar fullstendig knekken på meg…