Smertene ingen kan se…

Hver dag kjenner jeg at jeg lever, enkelte dager mer enn andre. Jeg er nemlig en av de som ikke bare fikk ALS, med på kjøpet fikk jeg også et smertehelvete.
Smerteplasteret og smertestillende tabletter er blitt en del av mitt nye liv, smertene er kommet for å bli.

Noen dager er det så ille at jeg nærmest må knekkes ut av sengen, enkelte dager føler jeg meg mer død enn levende.
Men stive ledd er imidlertid ikke det verste, de kommer bare på toppen av nervesmertene. Smerter jeg bare må leve med, til tross for at de tapper meg for krefter.

Likevel er det ikke de fysiske smertene som er min største kamp, fysisk smerte er bare et bevis på at jeg lever enda.
For meg er det en helt annen type smerte som en dag vil knekke meg, en usynlig smerte som ingen kan gjøre noe med. En smerte som jeg føler på hver eneste dag, en smerte som aldri helt vil gro.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

For seks år siden fikk jeg et sår inni meg av legens ord, et sår som aldri gror. Noen ganger kan det gå litt tid, og jeg kan kjenne hvordan en tynn skorpe legger seg over. En tynn skorpe som gir meg litt pusterom, et lite øyeblikk med fred.

Men brått blir skorpen revet av, og det er da den kommer.
En smerte som skjærer seg gjennom marg og bein, som et knivblad farer smerten gjennom kroppen i lynets hastighet.
Smerten som sitter inni meg overgår alt, når den kommer virker mine fysiske smerter så små i forhold.

Sorgen over alt jeg har mistet er et sår som aldri gror, den smerten må jeg leve med resten av livet. Selv på gode dager dukker den opp, fortidens sår vil alltid hjemsøke meg. En usynlig smerte som ingen kan se, en smerte som mangler ord. Små blanke tårer er det eneste beviset, sjelens smerte blir synlig i små blanke dråper…