Siste gang

Temmelig utslitt gikk jeg til sengs igår , sliten men lykkelig. Ute har nattefrosten begynt å sette spor etter seg , hver morgen når jeg står opp er det fremdeles rim på marka. Men for et nydelig vær vi har hatt denne måneden , det er helt fantastisk å stå opp om dagene. Ja legge seg også for den saks skyld , for de siste kveldene har jeg sovnet under en klar og kald stjernehimmel.

Idag var det igjen tid for et oppvarmet basseng , aller siste for denne gang faktisk. En tanke som var litt vemodig egentlig , for de to dagene i uken har virkelig vært et høydepunkt. Nå har vi fått dreisen på alt også , tre uker med forflytning på uvante steder er nå begynt å sitte. Det er nemlig ikke bare bare å komme på nye steder , alt må planlegges til enhver tid. Men etter fem år så har jeg lært meg hva som fungerer best , og som regel er det de enkle tingene som er de beste.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det er lett å bli undervurdert når man har ALS , det er så lett og tro fremfor å vite. “Jeg trodde du måtte bruke heis”, “Ååå klarer du og løfte beina”. Før ble jeg både sint og oppgitt over slike forutantagelser, men nå bare fryder jeg meg. Jeg elsker å se uttrykket på de når jeg klarer å stå eller løfte beina , ja for å ikke nevne seteløft. Sist jeg var innlagt på sykehus så sto to pleiere over meg og lurte på hvordan de skulle få på meg buksa , alt fra heis til sidevending i senga ble nevnt. Jeg begynte å le litt for meg selv der jeg lå , dette kunne jo bli underholdende.

Verken meg eller assistenten sa noe , jeg tror hun så det på meg at jeg pønsket på noe. De to pleierne landet på å bruke heis , og så fort de hadde forlatt rommet så var jeg klar. “Kle på meg” kommanderte jeg assistenten , og som sagt så gjort. Et eneste lite seteløft var det som skulle til , buksa var på i en fei. Minuttene tikket avgårde , det tok tydeligvis lang tid og finne den heisen. Etter noe som virket som en evighet gikk døren opp , og i døråpningen sto to forskrekkede pleiere. “Hvordan klarte dere det” sa den ene , “og hvorfor sa du ikke noe” sa den andre. Svaret på det var såre enkelt , det var ingen som spurte.

Disse ukene på Nordås har jeg ihvertfall fått vist at jeg fortsatt kan , ja både overfor meg selv og andre. Min filosofi er hvorfor gjøre det vanskelig når man kan gjøre det enkelt , og enkelte ting klarer jeg fremdeles å gjøre på den enkle måten. Denne siste timen i bassenget var en ren nytelse , jeg kunne kjenne hvordan alle musklene i kroppen slapp taket. Jeg blir så søvnig etter en slik økt , jeg lå bare og halvsov i rullestolen etterpå.

Men idag hadde jeg en ting til å glede meg over , vi hadde nemlig fått en middagsinvitasjon. Mine foreldre hadde invitert oss , og på menyen var det planlagt et herremåltid. Raspeballer , store runde myke raspeballer. Bare tanken ga meg vann i munnen , ja magen begynte å romle ved samme tanke. Men først måtte vi hente en liten gutt , og en firbeint venn trengte sikkert en luftetur før vi dro. Det var når assistenten åpnet ytterdøren at jeg skjønte det , her hadde noe skjedd.

Det viste seg at en firbeint venn hadde hatt vondt i magen , det er ikke like enkelt når man ikke kan prate. Hele stuen var full av diare , og plutselig fikk assistenten mye og gjøre. En liten gutt skulle selvfølgelig også hjelpe til , han gikk selv på badet og kledde på seg gummihansker. Men dette var ikke en arbeidsoppgave for en liten gutt , her måtte en avledningmanøvrering til. Gråtass på TVen og en skål med chips ble løsningen , noen ganger må det bare til. Nå er heldigvis huset rent og pent igjen , vi kom oss gjennom dette også.

Middagsbesøket ble livlig denne gangen , etter at rasballene var inntatt ble et par VR briller funnet frem. Besteforeldrene måtte jo også få prøve , en ny verden måtte utforskes. Det ble mye latter og glede idag også , vi fikk en fin stund sammen. Nå sitter jeg her med en full mage og lykkelig til sinns , hvis ikke det er en oppskrift på en god natts søvn så vet ikke jeg…